Bokelskere.no

Mange morgener skal han stå opp i denne timen som han har helt for seg selv, og gå ut på kjøkkenet, og der skal han gråte som han aldri før har grått, og likevel kommer han til å spørre seg, mens snørra renner og han svelger sine egne tårer, om disse rare lydene og krampetrekningene virkelig er det eneste mennesket har fått å sørge med.

Kanskje man en dag burde forske på styrken i luftdraget som sjelene lager når de virrer omkring.

Love is a temporary madness, it erupts like volcanoes and then subsides. And when it subsides you have to make a decision. You have to work out whether your roots have so entwined together that it is inconceivable that you should ever part. Because this is what love is. Love is not breathlessness, it is not excitement, it is not the promulgation of promises of eternal passion, it is not the desire to mate every second minute of the day, it is not lying awake at night imagining that he is kissing every cranny of your body. No, don't blush, I am telling you some truths. That is just being "in love", which any fool can do. Love itself is what is left over when being in love has burned away, and this is both an art and a fortunate accident. Your mother and I had it, we had roots that grew towards each other underground, and when all the pretty blossom had fallen from our branches we found that we were one tree and not two.

Det finnes et gammelt ordtak som sier at det er bedre å være heldig enn flink. Å ha riktig nettverk er tydeligvis bedre enn begge deler.

Jeg har sagt det før: Det interesserer meg hvordan vi finner måter å føle oss overlegne andre på, andre grupper med mennesker. Det skjer overalt, og hele tiden. Hva vi enn kaller det, mener jeg det er den nedrigste delen av det vi er, dette behovet for å finne andre måter å se ned på.

"Av yrke må eg lime éi hending til ei anna med ord, og til slutt må alt framstå som samanhengande, endå det ikkje er det."
"Men viss samanhengen ikkje finst, kvifor late som?"
"For å skape ein orden."

Enhver som sier at han vet akkurat hvordan andre har det er et fjols.

"Slutt på stater, alle grenser ubemannet.
Slutt på brannvesen, slutt på politi. Slutt på veiarbeid og søppelhenting. (...)
Slutt på internett. Slutt på sosiale medier, slutt på å skrolle gjennom litanier av drømmer og nervøse forhåpninger og bilder av lunsjer, bønner om hjelp og utrykk for tilfredshet og oppdateringer av forholdsstatus med hjerteikoner, hele eller knuste, planer om å møtes senere, oppfordringer , klager, ønsker, bilder av småbarn utkledd som bjørner eller paprika til Halloween. Slutt på å lese om og kommentere andres liv og dermed føle seg litt mindre alene i rommet. Slutt på brukernavn."

"Bortsett frå dei ville augeblinkane då du elskar han og han trenger inn i deg, er ein mann alltid på utsida. Og derfor, etterpå, når du ikkje elskar han lenger, mislikar du tanken på at du ein gong i tida ville ha han. Han likte meg, eg likte han, det var det.

Hvis det hadde vært en en skjønnhetskonkurranse for kvinnelige bibliotekarer, ville Vera Messmann ha vunnet den overlegent. Hun hadde ikke behøvd å ta av seg brillene engang eller slått ut sitt brune hår.

It interests me how we find ways to feel superior to another person, another group of people. It happens everywhere, and all the time. Whatever we call it, I think it’s the lowest part of who we are, this need to find someone else to put down.

Det var en påminnelse om at biblioteket alltid var på utkikk etter bøker, og at de betalte med vin.

Han var den første som fullt og heilt viste meg kor godt det er å komme til ein stad med framande, eventuelt også fiendtlige, og oppdage at det gode omdømmet ditt er der føre deg, at du ikkje treng å gjere noko som helst for å bli akseptert, at namnet ditt allereie er kjent, at om deg veit dei allereie nok, det er dei andre, dei framande, som må streve for å oppnå gunst hos deg, og ikkje du som må oppnå det hos dei.