Bokelskere.no

Livet, ikke sant. Denne vinden som feier gjennom oss

For lengselen er jo ikke rasjonell. Den er fysisk. Det er derfor det gjør så vondt.

Ubestemmelig grått med et strøk av noe blått eller gult i det grå, og du tenker at hvis ensomhet hadde vært en farge, ville den sett omtrent sånn ut

Setene vendt mot hverandre, ansikter som ikke har noe annet valg enn å se på hverandre, som allikevel ikke gjør det. Hva folk tyr til når de ikke har dekning på mobilen sin: baksiden av en vannflaske.

Å bli født er det samme som å få en hel verden i gave - med sol om dagen, måne om natten og stjerner på den himmel blå. Men et hav som skyller inn over strendene, med skoger så dype at de ikke kjenner sine egne hemmeligheter, med forunderlige dyr som stryker gjennom landskapet.

Jeg vil aldri glemme de triste øynene hans. De så ut som to forlatte fugleunger.

Kanskje vi blir triste når vi ser noe vakkert, fordi vi vet at det ikke skal vare bestandig. Så begynner vi å le når noe er stygt, fordi vi forstår at det bare skaper seg.

Han er ikke så sikker på det. Det er ikke så enkelt å forstå meg. Jeg er som en uåpnet pakke med faenskap. En pakke med et bittelite hull i, sånn at det renner ut litt faenskap her og der. Så ler han og sier unnskyld. At han ikke mente det slik.

Det er nettene jeg liker best. Det er da tankene mine faller på plass, og det er da verden utenfor virker ufarlig. Jeg skulle ønske hver dag var en natt. At det aller mørkeste kunne vare. At solen aldri sto opp igjen. At den forsvant ned i dypet for alltid. At natten ble dagen. At menneskene utenfor ville slutte å dukke opp. At de ville holde seg inne i leilighetene sine, og at jeg og natten kunne være alene sammen.

For hvor mye ensomhet kan et enkelt menneske løfte? Aldri mer enn sin egen vekt.

Jeg var så trist etterpå, den natten, men trist på en annen og ny måte, for det var en fin tristhet, den smakte av noe evig, ja, jeg sier det, noe evig, et stort drops jeg kunne suge på, tålmodighetens sukkertøy.

Du må være din fars rareste patent.

Men det man ikke får se, blir enda verre for våre øyne. Det vokser. Det forsvinner aldri. Uvitenhet er et drivhus der de skrekkeligste blomster gror.

Jeg mener at veien til helvete er brolagt med adverb, og jeg vil rope det ut fra hustakene.

Alle som lengter hjem, lurer seg selv. For det finnes ikke noe annet hjem enn din egen kropp, den du alltid sleper med deg.
Slik er vi i slekt med snegler og skilpadder.
Bare at våre skall er så utrolig mye skjørere.

noe hun skrev på en lapp II

vi må snakke
mens vi kan

når vi dør
tar vi stemmene våre

med oss

kan ikke gi oss nå

jeg må slutte
må jeg ikke?

skriver du til meg
midt på natta

men det er ikke det
at du holder meg våken

som gjør meg så glad
og forvirra

men at du tror
at jeg heller

vil sove

ut av ingenting

legger hun panna
mot brystet mitt

jeg snuser inn lukta
av håret hennes

og husker ikke
navnet hennes

eller mitt

noe hun skrev på en lapp

langt inne i deg
fins et vakkert stykke musikk

som bare venter
på å bli spilt

Naturfolk har kanskje seks tusen ord for sludd og kan sjå på ein trestamme kva vêr det blir om to veker, men vi har med oss ein mann med klokkeklar intuisjon for nøyaktig når ein må gå for å sikre seg eit bra bord.