Bokelskere.no

en roman å drømme seg langt vekk i, som i ett eventyr,,så fjernt fra virkeligheten,men likevel fengslende å følge Maias liv og hennes leting etter sine biologiske slektninger. men boken kunne med fordel vært kortet ned med 100 sider- Den var likevel lett å lese, og spennende nok.

PS
Jeg mener selv at jeg har gjennomskuet hvem adoptivfaren egentlig er....og at han slett ikke er død...så må lese de neste bøkene også, for å se om jeg har rett :-)

Kjempebra bok! Trodde kanskje jeg hadde fått min dose sørstatsromaner, men denne er annerledes. Begynner i gemyttelig Barnepiken-stemning, men utvikler seg til å bli en voldsom beskrivelse av orkanen i Florida i 1935. Sentralt er kritikken av myndighetenes svik mot krigsveteranene etter første verdenskrig - som ikke fikk sin bonus, og hvis sikkerhet ikke ble ivaretatt under orkanen. På amerikansk manér blir vi godt kjent med en rekke personer, og deres hverdagsproblemer, før vi følger dem gjennom orkanen. Anbefales!

Fra min bloggomtale: Jeg synes Hislop har skrevet en god og gripende historie, og jeg synes ikke denne er så full av klisjeer som VGs anmelder mener, hvor han kaller Hislop for klisjedronning og elendig litterær kokk. La gå at språket ikke er av det mest høylitterære og at det er lite undertekst, men hun kan det å koke sammen gode lesverdige historier på et historisk godt grunnlag, hvor det faktisk er en del å lære, og mer å bli nysgjerrig på.

Du kan lese mer HER

Likte boken veldig godt. Brutal, men også varm.

Enig her også, rørte meg denne Ove:-)skjønn bok, les,les

Nei, det blir ikke bedre!

Denne boken gav meg nye kunnskaper om det spanske Amerika fint å få -- ellers var det en koselig bok som jeg leste " tvers gjennom" litt omstendelig til tider men da er det jo bare å lese litt vertikalt--ikke sant. Litt mye oppramsing av geografi også-- til tider -- men det kan jo tjene til at jeg får lyst å ta en tur---

[Jeg anser meg selv for å være en ganske kritisk leser. Når det er noe som skurrer, henger jeg meg opp i det og må ta meg kraftig sammen, for å ikke bli vippet av pinnen.
Da jeg leste Til vi ses igjen, slappet jeg fort av, holdt meg godt fast i bokpermene og nøt opplevelsen til siste side.
Måten boken var bygget opp på, de stadige cliffhangerne og vekslingen mellom Alec og Emmas handling gjorde dette til en historie som tok meg med storm. Vi er i Malaya, landområdet som i 1963 fikk navnet Malaysia. Tilstandene i og historien til dette landet har vært ganske så ukjent for meg, men etter å ha lest denne boken har jeg i alle fall dannet meg et bilde av hvordan det var på 50-tallet. Håper inderlig at innbyggerne i dette landet lever under roligere forhold nå, for under den britiske administrasjonen på denne tiden hersket det en unntakstilstand som føltes som krig, ikke med britene men med med grupperinger innad i landet.

Dinah Jefferies gir oss en frodig bilde av landet som er preget av krig og terror, jungel, ildfluer, skrikende apekatter og beteltyggende innfødte. Med dette som bakteppe får vi servert en familietragedie som har alt som skal til for å øke spenningsnivået til uante høyder. Historien fortalt med noen få setninger uten å røpe noe, høres nesten banal og klisjèaktig ut:
Lydia kommer hjem fra en reise og finner huset tomt. Mannen Alec og døtrene Emma og Fleur er borte. Etter å ha forhørt seg, får hun tips om at de har reist nordover, og hun gir seg i vei for å nå igjen familien sin.

Romanen er todelt hele veien og vi følger også familien som har reist til England, for å oppsøke farens foreldre der. Her er utrolig mye action i denne boken og mye handling. Fallgruvene er mange, og for meg som har kritiske antenner for "tilfeldigheter" bare venter på at hun skal "drite på draget" som vi sier i Bergen. Det gjør hun faktisk ikke, og jeg er imponert over hvordan hun greier å lande alle de ballene hun kaster opp - hun balanserer på stram line mens hun sjonglerer - og greier det med glans! Det eneste som ikke er bra med denne boken er det litt "fjollete" coveret, det gir ikke boken den cred den fortjener.]1

Jeg tror ikke det. Jeg fikk lyst å lese den på nytt, og trodde jeg hadde den i hyllen min. Siden jeg ikke fant den prøvde jeg å bestille den på biblioteket, men det var ikke lov. De har den, men den kan ikke bestilles. Husker at boken gjorde voldsomt inntrykk, så jeg vil gjerne lese den igjen. Sitter å leser den nye boken om Berlin, av Torgrim Eggen, og her er denne boken nevnt.

en spesiell historie,veldig lærerik! visste ingenting om hvordan japanere ble behandlet i usa under andre verdenskrig,les og lær!

Denne boken har jeg ventet i spenning på. Tror jeg har lest det meste av Karin Fossum og jeg elsker hennes krimforfatterskap. Denne skuffet heller ikke, tror faktisk at "Helvetesilden" er hennes aller beste. Som leser blir du dratt inn i handlingen fra første side og klarer ikke å legge den fra deg før den er lest - denne ble lest på rekordtid. Hun glitrer i kjent stil med godt og presist språk, ingen overflødige ord og setninger, intense, ubehagelige og overraskende psykologiske skildringer. Dette mestrer hun til fulle. Barn er ofte trukket inn som viktige personer i hennes bøker og dette forsterker "uhyggefølelsen" hos leseren. Handlingen bygger seg opp og som leser var jeg ikke i nærheten av løsningen før forfatteren selv ga meg svaret. Jeg hadde nok gjerningsmannen i tankene, men var ikke i nærheten av årsaksforholdene/motivet. Det kom som en overraskelse. Boken er på 148 sider og det er derfor mulig å lese den i "et jafs". Det gjorde jeg. Boka sitter i meg fortsatt...og kanskje kommer jeg til å drømme om den i natt. Skrekk og gru. Til alle krimelskere: Gled dere til denne. Tror jeg kan love at den ikke vil skuffe.

Her er det ingen krav :) Har du lyst å være med å lese så trenger du kun å skaffe deg boken som skal leses og bli med å diskutere underveis hvis du har lyst til det.
Om du vil være med å bestemme hva som skal leses så kan du foreslå bøker og denne gangen skal vi lese etterkrigslitteratur. Du trenger ikke foreslå fem bøker, men det er den øvre grensen som er satt. Forslå gjerne en eller to om du vil det. Har du ikke noe forslag så kan du være med å stemme over de forslagene som kommer inn.
Håper du blir med å leser den boken som tilslutt får flest stemmer :)

En av de dårligste bøkene jeg har lest ferdig. En god historie som kunne ha blitt til en flott bok blir bort i dårlig blott og dialoger som kunne vært skrevet av en 10 åring. Styr unna!

Boka er forteljinga om ei betydningsfull storfamilie i den fiktive iranske byen Sandjān. Familien bor vegg i vegg med ein viktig moske, og har også styringa av denne. Gjennom små og store hendingar i familien får lesaren eit lite gløtt av iransk samfunnsliv, og korleis dette endra seg frå sjahen sitt styre via dramatiske hendingar under den iranske revolusjonen og i tida etter. Undervegs i boka blir perspektivet i forteljinga utvida frå huslege scener til internasjonal politikk, og forfattaren skildrar mellom anna ayatollah Khomeini og kretsen rundt han (eg lurer stendig på kor mykje som er fiksjon i denne delen av forteljinga) i tida rundt revolusjonen. Frå min ståstad verkar det ganske tydeleg at det er ein dårleg ide å la ein fanatisk geistlig take over styringa i eit land.

Familieoverhovudet Āqa Djān er ein rettvis og mild mann som har høg status i byen. Men ettersom tidene endrar seg mister han gradvis statusen, og ettersom den religiøse fanatismen breier om seg i landet (og der det einaste som dyrkast like intenst som religionen er Amerika-hatet) mister han også innflytelsen over moskeen. Ulike familiemedlemmer vel, eller trekkast inn i, ulike sider eller roller under revolusjonen, og dette gjer at familien rivast i stykker. Klimaet betrar seg heldigvis litt mot slutten av boka.

Eg lurer på om sjølve huset og moskeen kan lesast som eit bilete på det iranske samfunnet, der huset (det sekulære) og moskeen (religionen) var ei eining før revolusjonen, men der religionen tok så stor plass etter revolusjonen at den nærmast utsletta alle andre aspekt av samfunnslivet.

Alt i alt likte eg boka godt, nesten godt nok til å trille ein 5’er men berre nesten.

Jeg glemte å avbestille boka og fikk den i posten i går. Det var en bra ting å glemme å avbestille, for denne boka er noe av det mest fornøyelige jeg har lest på veldig lenge.Denne litt eksentriske Ove som har sterke meninger om det meste. Men du verden for en fyr det viser seg å være. Ufrivillig varm - kan han kalles det?
Jeg lo høyt og tørket tårer med få siders mellomrom.
Denne var fantastisk!

Den svakeste boka i årstidkvintetten. Historien de døde forteller blir påtatt i forhold til de andre bøkene og selve historien er bare grei.

Denne boken klarte ikke helt å engasjere meg. Dette kanskje fordi boken etter min mening har vektet handlingen tyngst, med mindre vekt på å skape troverdige personer.

Nokon har samanlikna Mistry med Charles Dickens, og det syns eg passar veldig godt. Ein dukkar ned i ei verd ein ikkje skulle tru fans. Me følgjer personane gjennom gleder, men også aumjuking, overgrep og sorg. Kampen for tilveret i Bombay på 1970 talet. Kastevesenet som skulle vera avskaffa, fanst (og finst?) i høgste grad og øydelegg for menneska. Ein blir glad i personane i boka. Boka er lettlest trass i sitt -ofte - dystre innhald. Glimt av vennskap og omsorg for kvarandre står att og gir håp.