Bokelskere.no

En kan ligge på en bro og se vannet strømme forbi. Eller løpe, eller vasse gjennom en myr i de røde støvlene. Eller krype sammen og lytte til regnet på taket. Det er svært lett å ha det koselig.

U-land ville bli I-land. Tiden for den rettferdige handelen. Det ville bli umulig å vurdere hvor lenge lettmelken var holdbar, hvor lang tid pizzaen hadde vært i ovnen. Bilen du satte deg i kunne komme til å eksplodere idet du plasserte nøklene i tenningen for å kjøre tvers gjennom byen til kjæresten din. Bensinen kom til å antennes av gnisten fra bilstereoens kortslutning, via myriader av omveier og ledninger ville den ene tusenårsgnisten bane seg vei inn i bensintanken, antenne drivstoffet og eksplodere ut av tanken, inn gjennom dashbordet, antenne kroppen din, ansiktet ditt ville smelte bort, du ville bli stekt i ditt eget fett i skaitrekket. Det var slik de snakket, sånn de skrev. Og hjemme i Norge hadde de største avisene allerede trykket en hel høyreside hvor statsministeren bedyret at alle forholdsregler var tatt og at det ikke var noen som helst grunn til panikk, hvis vi bare forholdt oss rolige. Hva vi skulle gjøre, vi som var livredde for statsministeren, sto det ingenting om.

(...) og far sover nå, ved siden av mor, ligger på ryggen med den ene armen rundt henne, og armen hans har sovnet, men han merker det ikke før han står opp, før han må riste liv i den inne på badet om morgenen, og det er da han ser det, i speilet, etter at han har kommet ut fra dusjen, at det er spor etter mor i armen, et lite søkk i armen, hvor hun har ligget, hver eneste natt i alle disse årene. Tenker på fars arm.

Jeg hadde med meg to buketter, tulipaner og hvite trompetliljer, var mange som likte dem, fikk dem til å tenke på et eller annet, jeg vet ikke hva, men de pleide å si det når jeg kom inn på rommene med blomstene, når jeg hjalp pasientene med å sette dem i en vase, det var fine blomster, sa de, og så minnene, alltid minnene, mentale fotoalbum det tok år å gå gjennom. Fru Helgesen skulle ha blomster de siste dagene. Dagene var talte for fru Helgesen. Noen hadde ført regnskap og kommet frem til at nok fikk være nok.

Pain is inevitable. Suffering is optional

Det finnes hufser og politier. Og avgrunner som man kan dette ned i. Man kan fryse i hjel og eksplodere og falle i vannet og sette ben i halsen og en masse andre ting. Det er farlig ute i den store verden. Der er det ingen som kjenner en og vet hva man liker og hva man er redd for.

Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden.

It's like when you are excited about a girl and you see a couple holding hands, and you feel so happy for them. And other times you see the same couple, and they make you so mad. And all you want is to always feel happy for them because you know that if you do, then it means that you're happy, too.

Noen vil ikke ha hele verden om de kan få den.
Noen vil ikke ha et eget land.
Og noen vil ikke engang ha en skole i Stavanger.
Noen vil bare være en del av det hele.
Nyttig, om enn unnselig.
Ikke alle trenger hele verden.
Jeg ville bare være i fred.