Bokelskere.no

Jeg har akkurat avsluttet boken og er rystet over hvordan de har hatt det der nede og også har det i dag. Trodde vel egentlig at jeg hadde lest en god del om Midtøsten og problemene der, men det ble liksom noe helt annet når det kom i romanform. Det ble ikke så lett å distansere seg fra brutaliteten her som jeg nok ofte har en tendens til å gjøre når det er avisartikler og faktabøker.Rett og slett en rystende start på årets lesning. Denne boka må jeg la synke litt før jeg begynner på en ny "tung" bok.

Jeg syns den kom ut av startsgropa etter ca 150 sider. Det tok meg 150 sider å venne meg til språket, skjønne hvem som hva er hvem, og hva faen som var cluet, derfra gikk det bare oppover. Fantastisk bok! Tror kanskje jeg likte denne bedre enn "Saman er ein mindre aleine".

Samme opplevelse med forutsigbarhet i første halvdel, og så tok den av mot slutten. God leseopplevelse og veldig gjenkjennbart miljø/tid.

Denne boka er som en romantisk komedie film, jeg ser nøyaktig form meg hvordan denne boka hadde vært som film. Kanskje den heller burde vært en film enn en bok?

Trur ikkje eg blir lei av Damenes detektivbyrå. Har elleve bøker i serien, og gledar meg til den tolvte. Enkel, koseleg litteratur som er godt å lese innimellom tyngre og meir seriøse bøker.

Jeg syns nesten omvendt. I begynnelsen og et par hundre sider utover var den forutsigbar, men leste slutten i natt og sukk og skjelv. Ble helt satt ut av den brå vendingen!

Fredag ettermiddag åpnet jeg boken, lørdag morgen klokken tre klarte jeg å slukke lyset. Boka grep meg fra begynnelsen, og holdt godt fast. Jeg fikk boken av læreren min i gave, rett og slett fordi hun ville jeg skulle lese den. Historien var utrolig rørende, og trist. Mot slutten merket jeg at jeg nesten ble litt små irritert på forfatteren for at hun ikke avsluttet boken, jeg følte at de siste kapitlene for det meste ble "blablabla". Jeg kommer nok til å lese denne boken mer enn en gang, syns den har fortjent en fast plass i hylla.

Denne ligger i lomma på ryggsekken min, fordi den er så tynn. Så har jeg alltid en bok om jeg har glemt de andre. Og det er eneste grunnen til at jeg leser den langsomt.

Noveller er fint når en bare vil ha den lille historien man gjør seg ferdig med og ikke trenger huske detaljer fra lenge etter.

Eg trur grunnen til min kjærleik til bøker og det skrivne ord er på grunn av min lengsel etter ei pause frå kvardagen. Eg kjem frå ei veldig lita bygd, der det ikkje alltid var så mykje spennande som skjedde. Og då eg som liten endeleg greidde å forstå korleis ein kunne koble bokstavane saman til forståelege, så opna det seg ei heilt ny verd.

Eg hugsar veldig godt mi første bok, det var ei mamma fant fram til meg, frå bokhylla til søstra mi: Elisabeth og Mysteriet på Johnson-gården, av Hilda Stahl(den første boka i ein serie på 18 bøker). Denne serien gjorde meg verkeleg svolten på meir, og sidan den dag har eg nesten alltid hatt ei bok innan rekkevidde, sjølv om eg med tida kanskje har gått meir over til periodar med lesing, i og med at tida ikkje alltid strekk til.. Ellers så hugsar eg at eg fekk masa meg til å bli medlem i Pennyklubben, der eg fekk tilsendt to bøker i månaden(trur eg det var). Og som lita og heste-gal jente så var dette kjekke bøker å lese i barneåra. Som eldre har eg lagt min elsk på Paulo Coelho, Tolkien, Cecilia Sammartin, Sid Monk Kidd osv. Bortimot alt, utanom krim. Bokhylla veks og veks, og det er ei herleg kjensle!

Virkelig??!! Vokste opp sammen med bestemor og mamma. Begge skilte seg forholdsvis raskt fra sine respektive ektemenn – det er herlig å vite at jeg nedstammer fra kvinner som ikke lar seg pelle ved nesen ;). Begge to pushet meg selvsagt til å ta en utdannelse.. Hvordan ble det med deg, hørte du på din far?

Min mor leste sjeldent for meg, siden hun lider av dysleksi. Heldigvis bodde vi i en generasjonsbolig med min bestemor (mormor). Hun var svært intelligent, både når det gjelder litteratur, matematikk og samfunnskunnskap. Dessverre fikk hun liten anledning til å vise sin intelligens da hun var ung (hun ble født i 1911), siden det kun var forventet at hun skulle bli en god hustru. På grunn av denne uretten ble hun svært bevisst på å få sine etterkommere til å lese bøker og bli samfunnsbevisste individer.

Bestemor var allerede gammel og dårlig til beins da jeg var i tidlig skolealder, derfor var det forventet at jeg skulle dra på biblioteket for henne hver fredag etter svømmetrening. Da jeg endelig hadde knekt lesekoden, tok det ikke lang tid før bibliotekarene, i tillegg til bunken de hadde klar for bestemor, også hadde en bunke bøker ventende på meg. Det var herlig å entre biblioteket; ikke bare luktet det av bøker og kunnskap, men jeg var i tillegg ventet og satt pris på. På grunn av bibliotekarenes forslag lærte jeg å elske forfattere som Roald Dahl og C. S. Lewis.

Etter hvert introduserte bestemor meg for Agatha Christie – noe som har ført til et (til nå) livslangt kjærlighetsforhold til krim. Etter som årene gikk ble bøkene vi leste sammen mer og mer krevende, hun var flink til å finne fram bøker som passet til alderen min og samtidig utfordret meg.

Bestemor døde da hun var 96 – for 3 år siden. I kisten hennes la jeg et personlig takkebrev som beskrev alt hva jeg følte for henne. I tillegg takket jeg henne selvsagt for den største gaven hun ga meg; kjærligheten til bøkene.

Hei. Jeg syns også det er flott med enkle og lettleste krimbøker, hvor jeg bare kan sette meg tilbake og nyte boka, uten å måtte tenke så altfor mye. Og så blir det jo sånn at man begynner å bli litt glad i Patrick og Erika (etter å ha fulgt dem gjennom alle bøkene), ja nesten til og med Mellberg. Jeg har akkurat begynt på Fyrvokteren, men er ganske så sikker på at jeg er fornøyd med den også. Oppdatering kommer etterhvert som jeg kommer utover i boka. Hører den på lydbok, for jeg har akkurat laseroperert øynene, og da er det godt å slappe av litt og bare høre.

Jeg har også nettopp lest denne boken og likte den godt. Selv om jeg kanskje ikke helt skjønte slutten? Uansett en bok til ettertanke.

Likte boken veldig godt! Vennskap - og kjærlighetshistorien mellom Keiko og Henry var nydelig, men jeg ble nok mest beveget av beskrivelsene rundt den amerikanske interneringen av familier av japansk avstamning etter Pearl Harbor. Det er en del av den amerikanske historien som var helt ukjent for meg.

Jamie Ford skriver på en varm, stilleferdig måte. En velskrevet roman.

Mhm! En absolutt kose-bok. Passer veldig bra i vinterkulde når en er lei av utallige beretninger om ulykke og sorg. For tiltross for sin dramatiske historie er Drømmehjerte først og fremst en vakker fortelling om slike ting som så fort blir stemplet som klisjeer.

En utrolig morsom bok! Boken har humor i bøtter og spann, men likevel et alvor som bare en forelsket tenåring kan ha.

Jeg liker også Lackbergs bøker, og gleder meg alltid til neste bok. Jeg synes ikke alle er like gode, men det er noe med "serier", jeg klarer ikke å la være å lese:)

Er det ikke helt utrolig hvor tåpelig den mannen kan te seg? Og er det ikke fantastisk hvordan vi irriterer oss over alle blunderne hans? Jeg syntes ikke heller noe særlig om boka, helt til det gikk opp for meg at jeg faktisk lot meg engasjere! Ettersom det verste som kan skje med en bok jeg leser, er at den ikke engasjerer meg, ble jeg tvunget til å innrømme at den kanskje ikke var så aller verst likevel...?

Så enig, jeg leter etter bøker/filmer som kan begeistre meg, gi meg tanker og idéer jeg ikke har tenkt før... - men som du sier, sånn må det jo være, i hvert fall for de som leser mye. Derfor liker jeg denne nettsiden, får impulser til nye, og kanskje for meg, annerledes bøker.

Bøkene er nok de samme, selv om det egentlig er en god romanidé at en bok endrer seg over tid, ala Bildet av Dorian Gray ... :)

Vi endrer oss hele tida, både fordi vi selv modnes og fordi vi stadig leser nye bøker og legger lista høyere for det vi fascineres over. I tillegg blir vi klokere og mer livserfarne. Dette har nok mye å si for hvordan vi opplever det å lese.

Det å lese en bok om igjen vil kunne oppleves som at boka har endret seg, nettopp fordi vi selv har endret oss. Olof Lagerkrantz skriver om dette. Han sier at andre gangs lesning kan være mer verdifull fordi vi da har lagt spenningen bak oss og kan konsentrere oss bedre om detaljene og skrivekunsten.