Bokelskere.no

Nå ler hun av noe som nettopp ble sagt. Alle som står rundt henne blir borte. Og én eneste tanke slår deg med klarhet, at hvis denne latteren en dag vil være henvendt til deg, da vil din lykke også være nådd, da vil verden bli et sted å leve også for deg.

Det er ikke så lett å gjenkjenne godhet når verden har vært vond så lenge. Og det er ikke så lett å tro på seg selv når ingen andre har gjort det på lenge.

Til en psykiater snakker folk friere enn til en prest, for legen kan ikke true med helvete.

He who makes a beast of himself gets rid of the pain of being a man.

Enhver har sin egen måte å se på livet på, å forholde seg til vanskelighetene og seirene på. Å lære bort noe er å vise at det er mulig. Å lære noe selv er å gjøre det mulig for seg.

I am vertical But I would rather be horizontal

Men å drømme om noe usannsynlig har et eget navn. Vi kaller det håp.

ØYEBLIKKET

Som en siste bønn er hennes hånd strakt frem mellom glassene og roper etter hans. Ellers er det ganske stille mellom dem, ganske stille etter deres siste dans.

Hjertet vet det alt, skjønt hånden ennå ber: Like ugjenkallelig som døden selv er det når en kropp som ikke elsker mer uten ord har sagt en annen kropp farvel.

Å lyve sin egen løgn er bedre enn å tale en annens sannhet; i det første tilfellet er du et menneske, i det annet bare en papegøye!

Og når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt.

Godnatta til alle som angrer på det de har gjort og det de har sagt og det de ikke har gjort eller sagt, til alle som ligger og reparerer, knyter knuter på tankene, broderer på ordene, lapper og syr og spinner. Ikke mer å gjøre i dag, men kanskje i morgen, i morgen, i morgen kan du kanskje si unnskyld.

Godnatta til uroen innunder huden og alle urolige tanker som gnisser og gnager og suser og summer fram og tilbake

Jeg skulle ønske jeg kunne vrenge tankene av meg som en genser og legge dem på stolen.

Det du ikke kan slutte å gruble over må du gå løs på.

Minner er upålitelige. Nå bærer jeg med meg minner som er så slitte at det er umulig å si om de er riktige. Jeg er sikker på at de er formet av min håndtering. MIn monomane dveling ved noen av dem. I tillegg til disse er det minner som andre bevarte for meg og ga meg etter lang tid. Jeg har ingen mulighet til å bedømme hvor presise de er, men må akseptere dem som de er gitt, og prøve å innpasse dem med mine egne. Sammen gir de meg en slags fortid. Et lappeteppe av minnebiter: noen har jeg laget selv, noen har jeg fått, andre igjen som jeg har snublet tilfeldig over. Det er noen hull der bitene som mangler, aldri vil bli funnet. Nå begynner mønsteret å avtegne seg, men fortolkningen er fremdeles diffus.

Annen måte kan jeg ikke si det på. Solen gikk opp i livet mitt. Først bare som en lysning i horisonten, nærmest som for å si, det er hit du må se. Så kom de første strålene, alt ble tydeligere, lettere, mer levende, og jeg ble gladere og gladere, og så stod den midt på mitt livs himmel og brant og brant og brant.

Huden sulter. hjertet gråter, men ingen ser, ingen vet. At savn kan drepe er en hemmelighet.

Når en redsel blir for stor, må den drepes eller deles.

Sorgen er noe vi skal igjennom, det er som å gå i krigen. Og det er resten av livet som er fienden. Alle nettene, alle timene.

Mennesker som anstrenger seg for å virker interessante er de kjedeligste mennesker i verden.

Alltid har vi fått høre at alle er i stand til stå opp, ta en kopp te og gå til sengs ved et visst klokkeslett hver eneste dag - og folk roser seg av slik disiplin. I mine øyne lever de bare den samme dagen om og om igjen.