Bokelskere.no

En veldig god bok, om et vondt og vanlig tema, skilsmisse. Bokas grep er å svært konsekvent fortelle historien fra en tolvårings perspektiv. Språklig er dette veldig sterkt gjort, og det minner meg om Tante Ulrikkes vei (som har helt andre hovedpersoner og tematikk), i måten førstepersonsperspektivet er brukt så aktivt og konsekvent for å få fram noe nytt.

Lydbok.
Stor kunst.

n interessant bok om lidelse ut fra et kristen perspektiv. Et spørsmål som er blitt stilt opp igjennom tidene og som er både aktuelt for troende og ikke-troende. Alister McGrath gir noen interessante perspektiver på lidelse, også noen sider jeg ikke helt har tenkt på før. Det var også noen få ting jeg stusset over i boken, bl.a. så kan jeg nok ikke si meg helt enig i når han hevder at Gud ikke tåler lidelse og død på lik linje som han ikke tåler synd. Et annet spørsmål man kan stille seg rundt de bibelversene han trekker fram med tanke på lidelse, om alle de gjelder fysisk lidelse, eller mer i åndelig forstand. Kanskje begge deler.

Veldig fin og lettlest bok. Anbefales!
Man får mye sympati med familien og kjenner igjen mammafølelsene hun skriver om. Hun beskriver livet som mange vil se på som utrolig slitsomt (med 7 barn - som skal ha mat, klær, trene mye osv osv) som noe veldig veldig fint.

BOKOMTALE: Grenselosene av Hege Kofstad. Leseeksemplar fra Pax
Skrevet av Fred Are Johannessen

En historisk fortelling eller skildring fra krigsårene 1940-1945 i Norge med fokus på grenselosvirksomheten, de som hjalp flyktninger over til Sverige og de som ville stoppe flyktningstrafikken.

Denne viktige historien er velskrevet. Den er spennende og lettlest. Boka kan virkelig anbefales!

Les hele omtalen her

Siste bind i serien. Passer best for større ungdommer eller unge voksne.
Boken gir et komplekst bilde av krigens følger. Karakterene har dybde og gjennomgår endringer.

Boken tar for seg flere temaer som egner seg for diskusjon: Holocaust og overlevelsesskyld, sionisme, ungt voksenliv og ansvar, forelskelse og naiv kjærlighet. Boken stiller spørsmål om religiøs og kulturell identitet, og spørsmål som Hva er en familie? og Hvor hører jeg hjemme?.

I denne boken om emosjoner skriver tidligere kommentator i Aftenposten, Kathrine Aspaas om den emosjonelle revolusjon som hun ønsker å videreføre og videreformidle til sine lesere og de hun holder foredrag for. Hun er journalist og økonom, kommer til syne i boken, og til og med overskygger selve følelsesaspektet boken reklamerer med å skulle ha.

Jeg synes temaet i boken er viktig, men jeg synes ikke Aspaas får fram teamet med tilstrekkelig klar og tydelig tale. Vi får noen viktige drypp her og der om kommunikasjon, hvordan vi kan takle følelser og skam, og hvordan samfunnet burde vært mer bygd opp til å kunne dra nytte av følelsene; det å bl.a. kunne være mer ærlig og tydelige rundt dette. Jeg synes formidlingen allikevel blir overfladisk og noe uklar, og litt mye fokus på Aspaas selv og hennes historier enn på forskning generelt rundt temaet og klare og tydelige tips og tiltak. Hun kunne malt litt mer på hva man kan gjøre selv, men isteden for virker det som om fokuset er litt vel mye på henne og litt lite på hvordan vanlige folk, som kanskje har hatt det mye verre enn henne, kan komme ut av de dype dalene og brønnene de har havnet oppi.

Boken virker i tillegg litt oppstykket, har ikke en tydelig rød tråd og kapitlene går litt for mye i hverandre og man sitter og lurer på om man har lest samme kapittel flere ganger. Boken var ikke noen revolusjon for meg, et godt forsøk, men jeg har lest mer givende bøker rundt emosjoner enn denne.

Denne romanen hadde jeg høye forventninger til, men den skuffet. Stort. En rekke gjentakelser og forutsigbart innhold, skrevet på en ikke så engasjerende måte. Det synes å være en klisje av datidens slumstrøk i Irland og det dukker opp en haug stereotypiske beskrivelser. Boken mangler dypde og det kan virke som om forfatteren har vanskeligheter med å bestemme seg for hvilke personligheter vi skal komme skikkelig under huden på, med det resultat at alle blir noe overfladiske.
Jeg har lest flere oppvekstskildringer som jeg har likt veldig godt, men denne faller dessverre langt ned på lista.

Over hele verden er det tro på en Gud eller noe overnaturlig. Indianerne tror på store ånd, muslimene tror på Allah, og de kristne og jødene tror på samme Gud. At mange i verden ikke tror og har trodd på Bibelenes skyldes vel at de ikke har hørt det kristne budskapet og om jødedommen.

Jeg kan sikkert ikke overbevise deg, men det er viktig å begrunne hvorfor kristendommen er minst like rasjonellt forsvarlig som ateismen. 1. Peter 3:15 "Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere!"

" Vi hadde absolutt alt då eg var unge, berre ikke så mykje pengar" sitat fra side 12 Mange gode observasjoner og refleksjoner. Elsker at boka er skrevet på nynorsk med dialoger på dialekt.

En flott bok om naturens flotte design, som så tydelig peker mot en designer, Bibelens Gud, enn å ha utviklet seg gjennom mange små trinn og lange evolusjonære perioder ved naturlig utvalg, mutasjoner og tilfeldigheter. Ja, naturlig seleksjon og mutasjoner har sin plass i naturen, men de har klare genetiske begrensninger. Jonathan Sarfati gir mange gode eksempler på design og kompleksitet, og irredusibel kompleksitet, og gjør det slik at evolusjonsteorien virkelig mister sin glans hvis den overhodet har hatt det. Selv om boken innimellom kan være delvis teknisk og vanskelig å forstå, gir den generelt et flott og interessant innblikk i kompleksiteten til kroppsdeler fra dyr til mennesker, til deres livssyklus og utrolige kroppsfunksjoner. Dr. Sarfati har en gave i å kommunisere i klare begreper, bortsett fra når ting blir for tekniske, men da hinter han også om dette. Kanskje jeg en dag også kan forstå de mer tekniske detaljene. Det får tiden vise.

Temaet i denne boken pirrer nysgjerrigheten. Etter å ha lest boken, har jeg en følelse av at boken har hentet en del inspirasjon fra selvhjelpslitteraturen. Matraet ser ut til å være at vi må leve med de valgene vi tar, og at livet handler mest om hvordan vi betrakter det vi har - er glasset halvtomt eller halvfullt. Jeg kunne ønsket meg at Haig hadde boret litt mer i tilfeldigheter som påvirker valgene våre og hvilke konsekvenser det får for oss og for andre mennesker rundt oss.

Jeg er enig i at de fleste kulturer og samfunn har de samme moralske holdningene. Disse holdningene er objektive og må skyldes en lovgiver. Denne lovgiveren er Gud. Ikke vanskelig for Gud det. Hvordan vet du at Gud er menneskeskapt?

Dette er Britt Karin Larsens gjennombruddsroman og første bind i hennes trilogi om romanifolket, eller taterne, - dette myteomspundne folket som fikk en så hardhendt behandling. Det har vært en interessant og tankevekkende innføring i en kultur og livsform på siden av den tradisjonelle norske på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger flere familiemedlemmer i tre forskjellige følger, med slektsbånd på kryss og tvers, så boken kan vel kalles en kollektivroman, selv om den nok har noen tydelige hovedpersoner. Dette oppleves som veldig riktig, for den skildrer et folk med sterk fellesskapsfølelse og stolthet, og det er nettopp denne kulturen som er hovedtemaet og skildres gjennom mange enkeltskjebner. Det er en fascinerende innføring, for taterne hadde jo en livsform som på det beste frir til romantikeren i oss, med frihet og leirbål under stjernene, men også et liv som på det verste var beinhardt og iskaldt, - og som mange norske bønder og myndighetspersoner gjorde enda verre! I dette første bindet har det norske storsamfunnet ennå ikke satt inn alle angrepene på dette folket, men «Misjonen» (Norsk misjon blant hjemløse) var i gang med rett og slett å ta barna deres, og vi får ta del i taternes frykt for dette og deres hjerteskjærende fortvilelse når det skjedde. Disse ugjerningene fortsatte langt ut på 1900-tallet; da opplevde de jo etter hvert også å bli fratatt hestene og mange ble tvangssterilisert eller lobotomert, - en kultur og mange mennesker ble knust. Derfor er jeg slett ikke sikker på om jeg orker å lese de to oppfølgerbøkene, - men dette har vært en interessant og fascinerende innføring i en for meg ukjent kultur.

Noen ganger har man store forventninger pga gode omtaler og terningkast, og denne boken så jeg frem til. Men den falt helt i gjennom, jeg fant den både kjedelig og langtekkelig. Spenningen alle skriver om var heller ikke der. Men nå har jeg da i alle fall lest den.....

Tror det betyr at de døde ikke vet hva som foregår blant menneskene som lever. Det er metodister og Jehovas vitner som ikke tror på sjelens udødelighet.

Som kristen gikk jeg med interesse inn for å lese denne, for å forstå meg litt på disse konspirasjonstankene som kan komme snikende og som faktisk kan virke tiltalende, og det er dessverre flere som gir etter uten å gå kildekritisk til verks. Forfatterne tar ikke fram så veldig mange eksempler på konspirasjonsteorier. "Flat jord" blir bare såvidt nevnt. Den politiske siden blir gitt mye spalteplass, men viser bare hvor forfatterne ikke står politisk virker det som, og selvom de sterkt høyre og venstre fløyere kan ty til konspirasjonstenking så synes jeg forfatterne går litt for langt i sin kritikk uten å la disse komme tydelig til orde og kanskje til og med fremssette eventuelle bevis for sine syn, hvis de har noen. Videre nevnes vaksinemotstanden til en viss grad her som konpsirasjonstenking, men her finnes det fullt ut oppegående mennesker og forskere som har gode grunner til å være imot mange vaksine typer. Hvis konspirasjonsteorier ligger i den ene grøften går forfatterne kanskje litt for mye i den andre, isteden for å ha en balansert tilnærming til temaet. En annen ting kunne vært å kommet med såkalte "bevis" på en konspirasjonsteori og så tilnærmet dette med solide motbevis. Det er kanskje ikke hensikten med boken, men burde ihvertfall fått litt mer "spalteplass".

Ellers er boken ganske akademisk skrevet, med mye politisk språk som ikke alltid er like forståelig for en som ikke er så veldig inn i politikkens verden. Men, boken var til en viss grad interessant, og den er forsiktig med å trå konspirasjonister på tærne, ved bl.a. å ikke "slakte dem neden om å hjem". Den har også en projødisk holdning, der de på en god og viktig måte går imot konspirasjonsteorier som bl.a. ubetydeliggjør holocoast, og de som mener at verdens onde er en jødisk sammensvergelse for å si det litt enkelt.

Helt enig med deg, Ingar H. Jeg er i mot nåtidens sensur av bøker, og bytting/fjerning av ord man ikke liker i gamle bøker. Disse må leses og sees i forhold til den tiden de ble skrevet i, mener jeg. Så har vi eldre/gamle bøker som treffer nåtiden skremmende, som denne boka. Tankekors.

Interessante og tankevekkende innlegg, så jeg nøyer meg med å si at jeg har lest boka to ganger før og fortsatt synes den er god.
Og så må jeg si meg veldig enig med Ingar her (gubbete og konservativt eller ei). Både når det gjelder sensurering av eldre litteratur (det grenser etter min mening til historieforfalskning) og ikke minst at det er mange klassikere som faller igjennom hvis vi leser dem med 2021-briller. Er ikke det noe av gleden og spenningen med å lese? Å kunne flytte oss i tid og sted, sette oss inn i annerledes og ukjente situasjoner og utvide vår horisont?