Bokelskere.no

Dette er egentlig en interessant bok om samliv og barn, men jeg klarte ikke helt å engasjere meg.

Jeg leser som regel flere bøker samtidig, en lydbok og to 2 bøker, eventuelt på lesebrett. Jeg hører eller leser nesten alltid en krim/spenningsbok. Hovedprosjektet mitt er å komme gjennom de uleste bøkene jeg har i hylla (for tiden 294). Det står det hummer og kanari og jeg velger litt etter humør og leselyst. Nå holder jeg på med en diktsamling og en fra Hamsuns samlede verker. Jeg forsøker å variere sjanger, land og språk, men det blir mest skandinavisk.
Lydboken er med meg hit og dit, mens de andre bøkene blir lest på sengen. Det er viktig å få lagt seg tidlig!

Eg liker å lese mange bøker samtidig. Blir fort 4 stk.
Ein klassikar som eg (ofte) les over litt tid (gjerne 2-4 månadar), ei sakprosabok, ein roman frå samtida. Og så ei essaybok - helst om litteratur.
Det er forskjell på kva eg les på senga og kva eg les i godstolen på biblioteket mitt med eit glas vin til. Forskjellig stemning gjer at eg har lyst å lese forskjellige bøker.

Hva skal man si om Dr. Wold? Jeg synes han innfrir alle fordommer (og han gir meg dessverre samme følelsen som noen kirurger på gastroavdelingen ga meg som student). Alle får gjennomgå. Kvinner, funksjonsnedsatte, utenlandske mennesker, overvektige mennesker, folk uten legeutdannelse og folk med «vanlig» følelsesliv er bare noen eksempler. Karakteren er beinhard og godt skrevet. Jeg undres om han er født sånn eller blitt sånn. Jeg får også lyst til å fjern-diagnostisere.

Boka i seg selv er helt grei. Den tar seg opp etter at en bikker 100 sider synes jeg. Til at Hegazi Høyer er min favorittforfatter var jeg muligens litt skuffet. Den var ganske annerledes enn andre ting hun har skrevet tidligere. Jeg er likevel glad jeg leste den

Aktuell politisk satire er den sjangeren med mest nådeløs datostempling. Vitser som var morsomme én uke, er utvitset og gamle den neste. Leit opp et gammelt Nytt på nytt, og tell hvor mange ganger du ler.

George Orwells roman Animal farm (Kamerat Napoleon) er en 77 år gammel aktualitets-satire, og burde derfor vært glemt for lengst. Den er en spissfindig harselas med Sovjetunionens utvikling under Josef Stalin i årene etter den russiske revolusjonen. De som leste den da den kom ut, tok nok flere av referansene enn jeg gjorde.

Boka har overlevd fordi satiren dessverre er tidløs. Når dyrene velter det gamle undertrykkende styret på gården, skal alt bli mye bedre. De har til og med skrevet ned en liste med regler. I stedet går det som The Who sang noen etter Orwells bok: Meet the new boss, same as the old boss. Dyrenes ledere blir minst like grusomme som menneskene dyrene var underlagt før.

Dette er ei livligere bok enn den helsvarte «1984», som Orwell skrev noen år senere. Du leser den på halvannen time, og det skal du selvfølgelig gjøre.

Akkurat nå står det at jeg leser 4 bøker: en krim, en klassiker, en biografisk roman og en bok på italiensk. Ofte har jeg 2-3 bøker jeg leser. Det er nesten alltid en krim blant dem. Du har rett i at noen bøker får mer oppmerksomhet enn andre når man leser flere av gangen.

Hvis jeg har en bok jeg sliter med å lese, så hender det at jeg sper på med noe mer lettlest ved siden av.

Det hender også at jeg har bøker jeg leser over lang tid, litt nå og da. Boka på italiensk er en sånn bok.

Må ærlig si at jeg fikk litt blandende følelser om dette langdiktet. Noen deler er veldig gode, slik som jeg vet Tiller kan skrive meget god litteratur. Men andre deler var ikke fullt så bra.. Dikt skal være mystiske, så klart, men deler her ble så mystiske at jeg ikke forstod hva det var dikteren prøvde å fortelle. Språket er sterkt likevel, og det kan argumenteres for at alle dikt (og lyrikk og teater) burde være på nynorsk. Språket er rikt og vakkert, derfor får denne boka en terningkast 4 av meg.

Stort sett liker jeg å holde på med kun én bok av gangen men om jeg leser noveller må jeg ha en roman ved siden av, liker kun å lese en novelle av gangen og får jo nesten abstinens av ikke å ha noe annet for hånden! Jeg leser av og til enklere bøker ala barnebøker på engelsk da er det også greit å veksle med en «voksenbok» ved siden av.

Selv leser/lytter jeg alltid flere bøker på en gang. Det er gjerne en blanding av romaner, noveller og essays og papirbøker, e-bøker og lydbøker.
I dag ble jeg for eksempel ferdig med Counternarratives – Stories and Novellas av John Keene, som jeg har lest i til og fra det siste året.
Kjærstads matrise – samlede essays med bonusspor av Jan Kjærstad har jeg lest litt i av og til over flere år, og er fortsatt ikke ferdig med den.
Har alltid en bok på nattbordet, en eller to lydbøker som jeg hører på nå når jeg gjør noe annet, en bok på Kindlen når jeg reiser og en stuebok. Dessuten gjerne en diktsamling som også ofte varer en stund.

Jeg har kanskje bare lest noe lignende et par ganger før - "Markens grøde" av Hamsun og "Den siste viking" av Bojer. Troverdig skildring av kystkultur og mennesker. Det er lett å se for seg personene og leve seg inn i boken.

Tidligere kunne jeg lese så mange som fem bøker samtidig, men dette har jeg for lengst gått bort fra, siden det rett og slett ble for mye å holde styr på. Og det var ganske vanlig, som du skriver, av noen av dem fikk mer oppmerksomhet enn andre (f-eks pga mer underholdningsverdi, spenning mm). Det var også vanlig at minst en av de 5 bøkene ble lest mer overflatisk.
Derfor har jeg satt en grense på maks to bøker samtidig, gjerne en skjønnlitterær bok og en fagbok. Langt mindre stress nå :)

Jeg har 8 på lista. Må innrømme at 3 av dem er litt «fullføres kanskje ikke»
1 er lydbok når noe annet gjøres. 1 er fordi vi har den i samlesingsgruppen. 1 er fordi den ble ledig på biblioteket. 1 er fordi en nabo absolutt ville låne meg den. 1 er så tjukk at jeg må ta den i porsjoner :)
Går fint å lese flere samtidig. De må bare ikke være alt for like. Må følger jo fint flere serier på TV også.

BOKOMTALE: Vi er ikke her for å ha det morsomt av Nina Lykke. Leseeksemplar fra Oktober

Knut var en gang stjerneforfatter, men nå er det lenge siden han har skrevet. Den første boken hans, Den Berømte Boken, er tyve år. Han skrev to bøker til, men nå har det gått syv år uten en eneste bok. Han sliter med å få det til. Så mottar han en epost. Han er invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer. Han takker ja til innbydelse, men det blir så klart ikke helt som han hadde tenkt.

"Vi er ikke her for å ha det morsomt", er tittelen på boka. Vi lesere derimot får en fornøyelig stund ved å lese boka.

Les hele omtalen her

Med en litt uspiselig hovedperson og mange flotte betraktninger, begeistret Helga Flatland igjen denne leseren

Fantastisk bok. Utrolig viktig historie. Godt skrevet. Setter igang et ras av følelser. En av de beste bøkene jeg har lest på lenge!

En utrolig sterk historie, modig, nært og reflektert. Hvem skulle trodd at vellykkede Abid Raja har gjennomgått en så tøff og vond barndom og ungdomstid. En viktig historie om flerkulturell oppvekst.

Leste denne boka i løpet av en dag! Sterk, trist, opprørende, tankevekkende og inspirerende! Lett å lese, men setter samtidig så godt ord på komplekse og dype problemstillinger. Har fått stor respekt for den mannen! Hørte at en kritiker/anmelder mente Abid har styrket sitt evt fremtidige statsministerkanditatur med denne boka. Det er jeg helt enig i!

Sjukeste boka jeg har lest.

Denne boka er skriven før, berre betre

Hva jeg klager over når jeg klager over husarbeidet gjør egentlig veldig mykje bra. Den har den vanlege norske sarkasmen som er å finne i dei fleste norske romaner for tida. Den beskriver kvardagssituasjonar med pinleg presisjon, og teiknar eit bilete av livet som er gjenkjenneleg for dei fleste. Det einaste problemet er at den er skremmande uoriginal.

Hovudinntrykket mitt av denne boka er at eg i stadet kunne ha lese nei og atter nei av Nina Lykke. Det er den same boka, berre betre skriven, morosamare, og treffer enda betre med skråblikka sine. Det verker som om Heidi Linde i denne boka prøver å gjere det same som Nina Lykke og Vigdis Hjorth har gjort dei siste åra, men ho lykkast ikkje nemneverdig. Ho blir sittande igjen som fretex-versjonen av Nina Lykke til slutt.

Gjenkjenneleg handling

Boka handlar altså om to kvinner hvis liv blir knyta saman av ein mann. Nemleg mannen Vigdis vil skilje seg frå, Rune, og elskerinna hans Linn. I det første kapittelet bestemmer Vigdis seg for at ho vil gå frå Rune, men i det ho sitt utanfor badet og ventar på han for å fortelje det, sendar han med eit uhell eit dickpic meint til elskerinna.

På dette tidspunktet var eg investert, eg var nysgjerrig på kva som kom no, eg likte karakteren Vigdis godt nok til at eg gleda meg til resten av boka. Så bladde eg om, og plutseleg var me seks månader tidlegare. Resten av boka handlar om vegen fram til augneblikket med dickpicet. Dette var eit modig val med tanke på at alle som har lese ei norsk roman utgitt etter 2010 har lese akkurat den handlinga allereie.

Om det var rett val er eg meir usikker på. I 300 sider venta eg på at noko interessant og overraskande skulle skje, men alt fulgte det same mønsteret som me alle har lese før. Det mest imponerande med handlinga i denne boka, er at det er mogleg å skrive så forutsigbart at det kjentest ut som eg var ferdig med heile boka og visste alt eg lurte på etter 50 sider.

Ikkje berre dårleg

Sjølv om handlinga trekk kvaliteten valdsamt ned på denne boka, er det likevel plenty med ting som trekker opp. Heidi Linde er ei morosam kvinne, og det skjer støtt og stadig gjennom boka at eg humrar lett over noko som blir sagt eller gjort. Ho har mestra kunsten å betrakte det daglege med eit skrått nok blikk til at ein berre må smile.

I tillegg er det lett å like fleire av karakterane. Dei har sine feil, som alle andre, men dei fleste av dei er det i alle fall mogleg å sympatisere litt med. Spesielt Vigdis og Linn falt i smak her, og det var heldigvis dei all tida var via til. Om handlinga var uforutsigbar og dermed litt kjedeleg, er det likevel verdt å lese boka for å bli kjent med disse to.

Samtidig er det ikkje til å stikke under ein stol at dette ikkje veier opp for handlinga nok til at denne boka blir bra. Når ein har skrive så bra bøker som Heidi Linde har tidlegare, er ein rett og slett naudsynt å skrive betre enn dette. Det var rett og slett ein stor skuffelse.