Bokelskere.no

Den ungarske jøden Andras Lévi har fått oppfylt en drøm han nesten ikke hadde turt å håpe på skulle gå i oppfyllelse: han har fått et stipend til den prestisjetunge arkitektskolen Ecole Speciale i Paris. I Ungarn er det ikke enkelt for jøder å få seg skolegang, fordi det er svært begrenset hvor mange jøder som blir tatt opp. Da han pakker med seg det lille han har av eiendeler i en koffert og skal reise avgårde til Paris i 1937, får han med seg et brev fra noen bekjente av foreldrene som han skal levere til den mystiske C. Morgenstern. Lite aner han da at denne kvinnen, som livnærer seg som danseinstruktør, etter hvert skal bli hans livs store kjærlighet.

Etter kun kort tid i Paris skjer det utenkelige; stipendet blir av ukjente grunner stoppet, og en stund ser det svært mørkt ut for Andras. Men så får han seg heldigvis jobb som løpegutt på teateret Sarah Bernhard, og det blir dermed mulig for ham både å få betalt skolepenger og å overleve på et vis.

I årene før utbruddet av andre verdenskrig er det ikke helt ufarlig å være jøde i Paris, for jødehatet sitter dypt hos folk og det er mange - ikke bare nazistene - som ønsker å få jødene fjernet fra samfunnet. I begynnelsen er det først og fremst høyreekstreme grupper som regelrett banker opp og til og med dreper jøder. Etter hvert får jødene skylden for det meste som er galt. Selv før Frankrike ble okkupert av tyskerne, ble det innført lover som nærmest gjorde det umulig for jøder uten fransk statsborgerskap å bli der.

I mellomtiden har Andras og Klara (som frk. C. Morgenstern egentlig heter) innledet et forhold. Klara er nesten ti år eldre enn Andras, men dette bryr han seg ikke det minste om. Han elsker Klara og det er henne han vil ha. Klara som er eksil-ungarer og som skjuler en hemmelighet så grufull at hun ikke for sitt bare liv vil røpe den for hvem som helst ...

Etter hvert tvinges Andras til å forlate Frankrike og vende tilbake til Ungarn. Klara følger med fordi hun ikke vil forlate det som etter hvert har blitt hennes ektemann. I Budapest venter imidlertid en nokså ublid skjebne. Selv om Ungarn kanskje ikke var det landet som behandlet sine jøder verst, heller ikke etter at landet ble alliert med Tyskland, ble spesielt jødene innkalt til arbeidsleire, hvor forholdene var så elendige at det var mer flaks enn noe annet som gjorde at enkelte i det hele tatt overlevde. Andras blir i likhet med sine mannlige familiemedlemmer - deriblant to brødre - og andre jøder bl.a. brukt som mineryddere langs grensen mot Sovjetunionen. I mens må Klara, som er gravid med parets første barn, klare seg som best hun kan alene. Dvs. hun har sin familie rundt seg, men hun er uvitende om at henne velstående far presses for store verdier av ungarske tjenestemenn for å sikre at det ikke blir rippet opp i hennes gamle hemmelighet.

Andre verdenskrig skrider frem, og med dette følger lidelser og død, sult og forfrysninger ... Ren flaks avgjør hvem som overlever. De fleste er imidlertid ikke så heldige ... Vi følger familiene til Andras og Klara frem til krigens slutt, som ender med at Budapest bombes sønder og sammen. De få som greide å overleve, flyktet til slutt til USA ... I mellomtiden hadde de opplevd at deres allierte - Tyskland - okkuperte Ungarn, hvilket førte til massive angrep på den jødiske delen av befolkningen. Rundt 400 000 jøder ble drept i tyske konsentrasjonsleire under okkupasjonen. Deres befriere, russerne, endte til slutt opp som nye okkupanter, og den forventede friheten uteble dermed. Slaget om Budapest regnes for øvrig som et av de blodigste slagene i andre verdenskrig, og det var russerne som kjempet mot tyskerne om å få herredømme over byen. Etter langvarige beleiringer av byen, ga tyskerne til slutt opp og kapitulerte i midten av februar 1945. Under den to måneder lange okkupasjonen overlevde byens ungarere i det som var igjen av byen, uten tilgang til nye matforsyninger. Da var 70 % av byen bombet i stykker, og alle broene som en gang hadde forbundet bydelene Buda og Pest var ødelagte ...

Denne over 700 sider lange boka var ikke så mye som en eneste side for tykk! Tvert i mot følte jeg at det kanskje gikk vel fort på slutten. Ikke siden jeg leste Hans Falladas "Alle dør alene" i fjor høst har jeg vært så til de grader engasjert over en bok som da jeg leste "Den usynlige broen". Noe skyldes selvsagt at jeg er veldig glad i og fascinert av Ungarn som land, og noe skyldes at andre verdenskrig og spesielt jødenes skjebne engasjerer meg sterkt. Mens jeg leste boka tenkte jeg mer og mer på hva som har ført til at Julie Orringer, en relativt ung amerikansk forfatter, har interessert seg så voldsomt for ungarske jøders skjebne at hun har skrevet denne kolossen av en roman. Svaret fikk jeg da jeg leste etterordet. For dette handler ikke overraskende om hennes egen families historie, skjønt selve romanen er en fiksjon. Dermed ramlet mange brikker på plass. Jeg tror nemlig ikke det er mulig å lete frem så mange detaljer om hva som egentlig skjedde i Ungarn uten å ha andre kilder å gå til enn kun dokumenter. Ungarn deler skjebne med alle de andre sovjet-okkuperte statene som tidligere utgjorde Østblokken, hvor historien ble skrevet for å fremme russifiseringen av landet og ikke for å dokumentere den egentlige sannheten om det som skjedde. Derfor sitter jeg tilbake med en følelse av å ha lest noe helt unikt, som det tidligere ikke har vært skrevet altfor mye om.

"Den usynlige broen" er både velskrevet, dypt rørende, interessant, brutal og opplysende om Ungarns rolle under andre verdenskrig, vinklet fra et par jødiske familiers ståsted. Det helt surrealistiske i hvilken skjebne som ble jødene til del, har Orriger fått godt frem uten å ty verken til klisjéer eller tårseperse-tendenser. Kanskje var det nettopp den etter hvert fortettete fortellerstilen på slutten som gjorde at de mest grusomme detaljene ikke fremsto som så gråtkvalte som de mest sannsynlig ellers kunne ha blitt? Selv om boka er meget godt skrevet og selv om historien er svært interessant, har jeg vært noe i tvil om jeg skal gi terningkast fem eller seks. Blant annet savnet jeg de virkelig gode og dyptpløyende personskildringene som sekser-kandidater preges av. Når jeg likevel ender med å gi terningkast seks, er det historien og det unike ved bredden og dybden i denne som har vært avgjørende for meg. Boka er virkelig vel verdt å få med seg, og jeg anbefaler den på det varmeste. Selv fant jeg begynnelsen av boka litt tung, men etter å ha passert side 100, fløt sidene nærmest av seg selv.

Det føltes nesten som en sorg å legge fra seg denne boken. Det siste året har jeg lest mange flotte bøker, bøker som jeg har gitt høyeste terningkast. Er derfor redd for at det kan oppfattes som klisjeaktig når jeg nå er fristet til å si: "Dette er desidert en av de beste bøkene jeg har lest". Akkurat nå lurer jeg på om jeg følte det like sterkt da jeg la fra meg andre bøker som jeg, dengang, priste opp i skyene. Men slik blir det jo umulig å tenke.

Men uansett, dette er en helt enestående roman. Hele historien bergtok meg så til de grader at jeg faktisk, ihvertfall akkurat nå, ikke er i stand til å se svakheter ved romanen, hvis det er noen. Og oversettelsen av ekteparet Risvik er, etter min bedømmelse, svært god.

I boken følger vi arkitektstudent og jøden Andras Levi, hans familie og venner, i tiden fra slutten av 30 årene, gjennom studier, forelskelse, vennskap og de utfordringer de blir stillt overfor i førkrigstiden. I denne fasen av boken får vi inngående kjennskap til hans familie og etterhvert kjæresten Klaras familie og den dystre hemmelighet som preger deres liv, selv om den fulle og hele sannhet først blir røpet et godt stykke ut i boken.

Studietiden i Paris blir etterhvert umulig. Den uunngåelige krigen kommer stadig nærmere. De må komme seg tilbake til Ungarn som etterhvert blir dratt inn i krigen på Hitlers side.

Det er i denne fasen av boken dramatikken, spenningen og krigens grusomheter trollbinder leseren til du nesten ikke klarer å være en del av livene til de involverte. Julie Orringers mesterlige fremstilling av krigens ubarmhjertighet, umenneskelige forhold, lidelser, sykdommer, sult og fordervelse, gjør at du som leser nesten kjenner lidelsene på kroppen. Du blir revet med slik at du ikke klarer å legge boken fra deg. Andras, Klaras, Tibors, Mendels og resten av familienes og vennenes liv angår deg så til de grader. Du blir så glad i dem alle sammen.

For midt oppi krigens elendighet klarer Orringer å formidle kjærlighet, varme, omsorg og håp. Familiebåndene og kjærligheten til alle rundt dem er uslitelige og sterke. Dette et med på å gi romanen et realistisk og medmenneskelig aspekt som løfter den ytterligere.

Dette har vært en leseopplevelse som har gjort noe med meg. Jeg er takknemlig og ydmyk for at jeg og alle rundt meg forhåpentligvis aldri noensinne skal gå gjennom, eller oppleve krigens redsler slik som menneskene i denne boken. Jovisst er det er det en roman. Men det er nok dessverre slik det var - og fortsatt er i deler av vår verden i dag.

Terningkast 6 uten tvil.

En stor underholdningsroman. Her finner vi masse av de ønskede ingrediensene: -en gammel herregård på landet -et skummelt tjern -en ”mystisk” omstreiferfamilie -sosiale motsetninger -mysterier fra fortida som kaster sin skygge over nåtida -nybyggerliv på prærien i et uendelig landskap -naboskap med indianere -kjærlighet ispedd litt sjalusi -brå død -kidnapping og påfølgende flukt -følelseskalde formødre med vonde opplevelser bak seg -trekanthistorie: to søstre/én gutt -en rampete fetter som forsvinner sporløst -en deprimert søster som hjemsøkes av en rystende opplevelse i barndommen -spenning som gjør boka til en pageturner -en løsning som ligger innenfor det sannsynlige

Dette er fra en epoke som jeg visste lite om – den store byfornyelsen i Paris på siste halvdel av 1800-tallet. Keiseren og prefekten i Paris har bestemt at byens trange gater og fuktige gamle hus må bort. I stedet skal det bli rette brede gater, nye flotte gårder og offentlige parker. Men for Rose som har lovet sin avdøde mann og kjempe for huset han ble født i er det ikke mulig å se noe positivt med det som skjer. Vi er i boka i 1860-årene da Rose på 60 år har forskanset seg i sitt hjem mens husene og gatene rives rundt henne. Hun har til slutt måttet søke tilflukt i kjelleren og der tilbringer hun dagen med å skrive brev til sin avdøde ektemann.

Men den store hemmeligheten som det hele tiden hintes om er jo ikke store saken. Det føles som forfatteren ikke klarte finne noe som kunne skape den "bomben" vi trodde skulle komme.

Når det gjaldt "Saras nøkkel" synes jeg åpningen av sterk og slutten litt "platt". Men med ”Huset du elsket” blir det motsatt. Jeg synes ikke starten var engasjerende men etter hvert så lar jeg meg fenge litt av historien. Men de fleste vil nok synes dette var en kjedelig bok i forhold til de to forrige bøkene.

Da jeg har litt for mange bøker må jeg prøve å kvitte meg med en del.Har samlet i mange år og det på alt mulig.. Regner med at jeg har 8-9000. Pr. i dag har jeg jeg lagt inn 4288 stk.Se etter der, og hvis det er noen her som har noen ønsker utover det, så er det bare å si ifra ,så skal jeg se etter om den/de finnes i mine hyller. Hadde tenkt å beholde noen spesielle forfattere.Pris pr stk.: Fra kr.25.- og oppover. (Måtte legge inn en bok for at listen kunne vises.)

Kate Morton er en favoritt. Hun skriver eventyr for voksne. Da jeg var ung, grep Maria Gripe meg på samme måte som Mortons bøker griper meg nå. Det er mye den samme stemningen hos de to forfatterne. Drømmer, gamle slott, store skoger, hemmeligheter, skjebner som er vevet sammen, glemte ord, landsbyer i morgentåke, folk som går seg vill, labyrinter og mennesker som en gang trådte feil. Og jeg er med. Jeg er så veldig og vanvittig med. Den gang hos Gripe. I dag hos Morton.

Etter nesten 40 års ekteskap døde Joan Didions ektemann John svært brått av et massivt hjerteinfarkt. Fra i det ene øyeblikket å ha vært et tett sammenfiltret ektepar, som levde et svært godt liv sammen, sto Joan plutselig helt alene. På samme tidspunkt hadde dessuten Joan og Johns datter ligget i nesten en uke på intensiven i en komatøs tilstand. Tilstanden var svært alvorlig.

Hvordan kan livet bli til å holde ut etter så store påkjenninger? Joan og Johns ekteskap var noe helt spesielt. Fordi de begge var forfattere, levde de sammen 24 timer i døgnet. Gjennom boka skildres det livet de har hatt sammen - et meget rikt liv.

Boka er rost opp i skyene av kritikerne. Om det var derfor jeg ble skuffet, vet jeg ikke helt. Jeg opplevde i alle fall de første 120 sidene av i alt drøyt 180 sider som temmelig kjedelige og lite engasjerende. Det ble for mye oppramsing av detaljer, som kanskje ville vært mer interessant å lese om dersom jeg hadde hatt et forhold til forfatteren fra før av. Først da forfatteren begynte å beskrive sorgen og dens mekanismer, steg mitt engasjement betydelig. Jeg synes boka kom seg veldig på slutten, men savnet altså at dette hadde skjedd noe tidligere.