«Zombie survival guide» er et kuriøst bidrag til (zombie)litteraturen. I korte trekk kan jeg si at den er en satirisk håndbok i overlevelse ved zombieutbrudd, innledet med en beskrivelse av viruset Solanum og zombienes biologi, egenskaper og atferd. Deretter følger taktiske (forsvar og angrep) tips og triks – som valg av våpen og oppholdssted - samt andre nødvendige ferdigheter og kunnskaper om zombier og overlevelse i et ødelagt og i større grad mer brutalt, primitivt samfunn. Mot slutten oppsummerer Brooks alle kjente zombieutbrudd i menneskets historie rundt omkring i verden - og knytter hendelsene til faktiske historiske begivenheter - med mer eller mindre troverdighet i et forsøk på å overbevise leseren om at zombiene alltid har vært blant oss, og at de når som helst igjen kan gjenoppstå.

Noen av disse historiene (og det er mange av dem!) var imponerende og interessante. Det er tydelig at han prøvde å variere i stil og innhold her, men noe blir litt vel usannsynlig eller forutsigbart: myndigheter dysser ting ned, folk blir ikke trodd, de gamle beretningene blir til myter, beviser uteblir på litt for beleilig vis, og kildene er for usikre eller mangelfulle. Kilden til virusutbruddet blir heller ikke forklart, men det er for så vidt innafor sjangeren.

Føler man seg sjenerøs, er boken en klassiker innen zombiesjangeren. Føler man seg litt vrang, er boken nærmest som et nødvendig onde å regne innen zombielitteraturen. Er man mer tilbakeholden og bare gjennomsnittlig interessert i zombier, kan man ignorere boken fullstendig. Jeg kalte den kuriøs, ja, men jeg ville aldri kalt den eksepsjonell. Allikevel vil jeg argumentere for at boken er verdt å merke seg. Max Brooks er en viktig bidragsyter til en gjenoppvekket interesse for zombier, og denne boken markerer starten på 2000-tallets zombierenessanse, som man kan si varte i nærmere 15 år fra utgivelsen av denne boken (i 2003). I sin tur inspirerte den mange bøker i samme stil.

Han brukte boken som en måte å introdusere verden i sin andre bok, World War Z, som følger mange av de samme reglene. Historiene i «Zombie survival guide» kan ifølge han selv fungere som bakteppe til den dystopiske virkeligheten beskrevet der. Hvis man vil forstå eller si noe om zombierenessansen generelt eller om zombieklassikeren World War Z spesielt (og i videre utstrekning de forfattere og bøker som lot seg inspirere av Brooks), kan man altså ikke ignorere boken fullstendig heller.

Jeg vil også nevne at Brooks kun beskriver Solanum-infiserte zombier. De er blant annet trege og dumme og har en levetid på tre til fem år. Man må også bli bitt for å bli en zombie. (Har man sett «The Walking Dead”-serien, vet man at zombiene lever uendelig lenge, og at man ikke trenger å bli bitt for å bli en av zombiene.) Det er mye mer tydelig for meg nå at det finnes mange ulike zombier, og det finnes enda flere typer nå enn da Brooks skrev boken, men selv da hadde man ikke en ensformig forestilling av dem. Han nevner innledningsvis voodoo-zombien og sammenligner den med Solanum-zombiene, men resten kjenner han enten ikke til, ignorerer eller avfeier som falske og som Hollywood-underholdning å regne. Men hvordan kan man kun gjøre seg forberedt på Solanum-infiserte zombier? Man kan argumentere for at noen av tipsene her er nyttig uavhengig av type apokalypse, men det meste må i verste fall skrives helt om hvis det er snakk om andre typer zombier: zombier med annen biologi, og som får andre egenskaper eller oppfører seg annerledes.

Leseropplevelsen blir problematisk blant annet på grunn av det. Man skal liksom ta Brooks seriøst, men allikevel la seg rive med. Det lar seg ikke helt gjøre, for man føler seg dratt til begge motpoler: sakprosa og skjønnlitteratur. Hvordan skal boken leses? Jeg leser jo sakprosa i utgangspunktet for å lære noe om den virkelige verden, for å få mer innsikt i noe ekte. Så leser jeg skjønnlitteratur for å bli underholdt. På ulike nivåer og måter, vel og merke, men det handler uansett mer om fornyet selvinnsikt og gripende indre opplevelser. Man kan naturligvis i stor grad lære noe nytt og nyttig om den virkelige verden av skjønnlitteratur også, og man kan jo la seg følelsesmessig rive med og bli underholdt av sakprosa. Men «Zombie Survival Guide» er ikke usannsynlig nok eller abstrakt nok eller underholdende nok som skjønnlitteratur, men heller ikke praktisk eller realistisk nok til at man kan bruke informasjonen til noe håndfast, ei heller seriøs nok til at man lærer noe mer vesentlig. Det er et skjønnlitterært verk uten karakterer, uten handling, og en håndbok uten reell nytteverdi. Det er kun en påtatt parodi, et uengasjerende rollespill. Den kombinerer altså det verste fra begge litteraturformer, og det blir da vanskelig å kjenne at hverken hjernen eller hjertet får noe ut av å lese boken. Slik sett faller verket pladask mellom to stoler, og det blir rett og slett for intetsigende.