Jeg har av og tel (ikke for ofte såklart) fundert på åffår jeg ikke har bedre drag på damene. I Erlend Loes roman "Slutten på verden slik vi kjenner den" finner jeg kanskje (??) en del av svaret.

Etter ei stønn i skauen (noen år!) vender Doppler tilbake for å gjenoppta livet med kona Solveig og ungane. Han oppdager (kanskje ikke helt urimelig?) at det har skjedd en del endringer på hjemmebane. Blant annet står et nytt navn på postkassa: Egil Hegel! Åssen kunne Solveig falle for et slikt motbydelig veltrent hannkjønnsvesen, med godt betalt jobb og barnetekke?

"Egil Hegel var, dessverre, det som vel må kalles en pen mann, konstaterte Doppler. Han hadde irriterende jevne ansiktstrekk. Han var helt symmetrisk. Alt som fantes på den ene siden av ham fantes også på den andre. Kvinners hjerner henger seg opp i symmetri, husket Doppler å ha lest. De er programmert for å oppsøke det. Det ujevne vil de ikke ha. Det regelmessige gir dem eggløsning."

Som jeg alltid har sagt: Å lesa skjønnlitteratur er både underholdende og lærerikt! :)

Doppler kommer ut av skogen og stiller en av de mest presise diagnoser på samtiden jeg har lest på lenge. At rammene noen ganger går ut over de alminnelige grenser, er derfor helt akseptabelt selv om jeg ikke alltid blir revet med av de ulike krumspring.

Erlend Loe har skrevet noen fantastiske bøker om Andreas Doppler, familiefaren som fikk nok av alt og dro ut i skogen og ble venn med elgkalven Bongo. Morsomt, vilt, absurd, med et alvor under. Verden går jo til helvete, og i den siste boka "Slutten på verden slik vi kjenner den", får Doppler god hjelp til å se endetidstegnene. Les gjerne mer i bloggen min HER

Jeg er stor fan av de to første bøkene om Doppler og Bongo - og hadde store forventninger til denne boken. Må innrømme jeg ble skuffa. Det begynner bra, men så vingler handlingen fram og tilbake mellom ulike settinger - ikke ulikt vinglingen til hovedpersonen. Det blir for slapt syns jeg, kjenner at jeg mister interessen i midtpartiet, og tar meg i å savne mer struktur og en tydeligere retning på stoffet. Siste kapittel løfter forøvrig boken til gamle høyder, og Doppler er tilbake der vi liker han best.

Utdrag av omtale på bloggen min:
"De to tidligere bøkene om Doppler var for min del fornøyelig lesning med lun humor og finurlige skråblikk på tilværelsen. Også denne boka åpner lovende, med mye av det som kjennetegner Loe sine fortellinger. Men, dessverre, denne gang utvikler det hele seg til en pubertal og til tider ganske så plump historie.
Tidligere, når jeg har lest Loe, har jeg for min del sammenlignet fortellermåten med Paasilinna. Men der Paasilinna er subtil synes jeg Loe denne gang tramper rundt på larveføtter med sitt fokus på runking, rumper og porno. Mye av skråblikkene retter seg denne gang mot media, og eksplisitt mot to temaer - reality-tv og blogger, noe som er vel og bra. For, som vi alle kjenner til, her er det mye å ta av. Men Loe gjør dette på en overtydelig måte - jeg mener bestemt at en hvilken som helst russerevy med respekt for seg selv, hadde håndtert dette på en minst like god måte."
Denne, og flere omtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.

Morsomme bøker for voksne

Dette er de bøkene jeg har lest i 2017. Boktitler blir lagt inn etterhvert som de er lest.

Leser og har lest

Hvor hører du til?
Hva vil det si å høre til? Hva betyr det for deg?
Hva er det som binder deg og flokken din sammen?
Hva skjer med et menneske som faller utenfor og ikke finner noen tilhørighet?