« Divisions: that’s what we need. Space and lines. Your side, my side. Otherwise, we begin to converge. That’s the greatest fear, the danger of being dead. It’s a constant struggle to stay yourself.” Rooms,s. 3

Når samleren Richard Walker går bort, reiser familien, bestående av ekskona Caroline, datteren Minna, sønnen Trenton og Minnas seks år gamle datter Amy, tilbake til familiehjemmet i Coral River for å gi ektemannen og faren (og bestefaren) en verdig avskjed.

Ikke at han fortjener det, hvis man spør Caroline og Minna. Den ene husker bare en kald og kalkulerende mann som bedro henne og kastet henne ut av huset, noe som sendte henne tumlende ned i rusavhengighet.

Den andre blir fortsatt spist innenfra fordi faren ikke var oppmerksom da hun ble merket for livet i tenårene. Det er i hvert det hun har brukt som krykke for å unnskylde sitt utsvevende og til tider lite ansvarsfulle liv gjennom årene.

Men hun er ikke helt håpløs, verken når det gjelder livet eller sitt eget potensiale til å overkomme problemene fra tenårene gjennom terapi. Og det er terapeuten som nå har overbevist henne om at det er på tide å dra tilbake til Coral River og konfrontere marerittet.

Trenton derimot, har en annen oppfatning av faren. Delvis av oppriktighet, delvis fordi han mener at fortiden bør forbli fortid og delvis fordi han vil være solidarisk med det eneste andre hankjønnet i familien, tar han faren til forsvar mot moren og søsterens bitre anfall mot opphavsmannen.

At det ofte får søsteren til å le og moren til å stille spørsmål ved hvilke erfaringer han baserer meningene sine på siden faren var så lite involvert i oppfostringen hans, berører ham ikke. Ingenting gjør det. Ikke etter ulykken.

Storesøsteren Minna har sine egne problemer. Hun har akkurat fått sparken fra jobben sin. Det er ikke første gang det skjer. Faktisk er det den andre gangen. I tillegg har hun to permitteringer på blokka, som hun ikke er interessert i å tenke tilbake på.

Med 2000 dollar i sparekontoen, kan man ikke si annet enn at farens krepering kommer som bestilt, og hun er villig til å late som om bortgangen hans berører henne hvis det betyr at hun kan komme ut av det økonomiske uføret hun har havnet i. For datteren Amys skyld.

Caroline er om mulig den bitreste. At Richard, tross sine mange dameaffærer med enhver hurpe han kunne komme i trusa på, klarte å forvise henne fra huset som hun var, nei er, så glad i, har etterlatt et verkende byll.

I åra som fulgte har hun prøvd å drukne smerten ved hjelp av flaska, men med en gang hun stiger inn over dørterskelen innser hun at hun trenger noe sterkere; et oppgjør.

Det er hun ikke alene om. I husets vegger bor to spøkelser som også søker en utvei; Alice og Sandra. Og i likhet med Walker-kvinnene har de behov for, ja, krever de å få ordet. Det får de også. I kapitler som veksler perspektiv mellom karakterene, lærer vi ikke bare om de små og store traumaene som hjemsøker Walker-familien, men også spøkelsene som deler huset med dem.

«Rooms» er ikke en vanlig «spøkelsesroman». Den er ikke fokusert på skrekk, fiendskap mellom de levende og de døde og utdrivelse, primære ingredienser i bøker der spøkelser opptrer. I stedet lar den de forskjellige karakterene ta ordet eller fremme sitt perspektiv, komme med sine egne observasjoner og gradvis avdekke roten eller røttene til kvalene sine.

«Rooms» er mer enn noe annet, en rørende og morsom roman. En gledelig overraskelse som jeg anbefaler sterkt.