Det går an å gret av glede,vet du. Og så e det ei tid for sorg og ei tid for glede. Akkurat det forstår visst ikkje du enno, men når du blir stor, vil du forstå det.

Han har så mange planer, sier han. Planer han ennå ikke vil diskutere med noen, ikke før han vet at de kan gjennomføres.

Vi skal greie det vi, vi. Med guds hjølp ska vi greie det.

Han har vært der for dem, en klippe å støtte seg til når ulykken rammet, glattet ut og mildnet når det var uoverensstemmelser. En selvfølge har det vært at han skulle være der for dem, alltid. Har de skjønt hva det har kostet? Har de noensinne sett hans sorg?.

Hun kikker inn på sitt gamle rom. Minnene slår mot henne[…]. Nå er hun er glad hun slipper å sove her, slipper minnene, de gode og de vonde.

Siden det går år mellom hver gang de to søskene møtes, ble de sittende oppe nesten en hel natt. Det var så mye å snakke om, så mye å minnes.

Julie stanser i døren til Morens kjøkken, overveldes av følelsen av å være hjemme.

Ja, du skjønne det vel alt, Julie. Vi har mist ho Synna. Ennå i dag, ved minnet, er smerten i henne. Like umulig å fatte nå som den gang det skjedde.

Julie står på dekk og ser hjembygda komme mot seg. Et syn hun alltid bærer med seg, som hun ennå kan tenke på som hjemme når hun går på Storvik og drømmer om dette stedet, men som blir mer fremmed for hver gang hun kommer hit. Bygda, fjellene, de kjente gårdene og hjemmene, så nært, men likevel så fjernt

Skjemme oss ut, sier han, og nå er hans stemme like kald som farens. Æ e så forbanna lei av å hør det. Det e visst det viktigast av alt i verden, det. Du må ikkje skjem dæ ut for bygden, hermer han. Æ e så inn i helvete lei av at den her fordømte bygda skal styr livet vår.

Æ har vel kanskje flira litt, æ som alle anner tå alle pompøse ord som har vorre sagt på talerstolan rundt omkring på slik en dag. Men i dag, i dag visst æ plutselig ka det betyr å ha et land der du høre te. Som e ditt. Og æ tør å si det.

Hun hadde ikke ventet barnet før ved månedsskiftet. Så har hun vel misregnet tiden. Det også har hendt før. Men like ny hver eneste gang er spenningen som risler gjennom henne. Forventningen, uroen for at noe skal gå galt, for smertene, men mest av alt for at det er over. Den tette forbindelsen mellom henne og barnet som brytes når navlestrengen klippes. Som står for henne som de underligste og mest vemodsfylte øyeblikk som livet har å gi henne.

Hun vet jo hvor de ligger slike. I andre graver, sammen med kistene av fremmede, eller kanskje ved kirkegårdsmuren. Utslettes skal de, disse barna, de dødtfødte, de ukristnete, utslettes fra minnet, fra alt. Akkurat som det er her i gården, barnet nevnes ikke, det har aldri eksistert. Men for henne var det levende, en del som ble revet ut av hennes liv, det levde i henne og i drømmene hennes. Hun orker ikke tenke på at hun aldri skal ha en grav å gå til

Hun hadde nesten glemt det, denne sære lykkefølelsen det gir å bære på et nytt liv, likevel er det så gjenkjennelig, kan ikke sammenlignes med noe annet. Denne nærheten mellom henne og barnet mens det ennå er bare hennes, en fullkommen del av henne, hun og barnet, prisgitt av hverandre.

Alle barn i en søskenflokk har den samme rett til kjærlighet og oppmerksomhet.

Den dagen saa jeg et ansigt som jeg har vanskelig for at kunne glemme. Et ansigt rent og ædelt til den minste detalj, som man ikke finder det mere. Et lyst smil og et par solskinnsøine, som var dybe og uutgrundelige, og en sjelden fin og stille maate at føre sig paa. Det billede har jeg med min litt drømmerske natur ikke lett for å glemme, og vil vel heller aldrig komme til at gjøre det,ialfald blir det kun tilsynelatende.

Gud har alltid vært der, like sikkert som dagene har vært, som livet har vært. Morens gud, farens gud, hennes gud. En gud som har skapt himmel over hverdagen, som har gitt trygghet når hun har bedt kveldsbønnen hver eneste kveld så langt tilbakehun kan minnes. Som har vært der når hun behøvde å be om hjelp for stort og smått, som hun ofte har glemt å takke. Som har vært en like naturlig del av livet hennes som luften hun puster inn.

Til sist tenner hun lampen igjen, står opp og finner frem dagboken som er låst ned i kommodeskuffen. Dagboken som hun begynte å skrive i på attenårsdagen sin. Det er som å lese om et annet liv. Forundret leser hun om et menneske hun knapt kjenner igjen. Kunne hun være så lettsindig, så ubekymret?[...]Kunne hun være så barnslig? hvilke sorger hadde hun? hun har ofret to sider bare på å beskrive en brødbakst som hun måtte utføre på egenhånd da Ane lå syk. Var det dette hun kalte bekymringer?og forelskelser? De har ikke vært i tankene hennes den siste tiden. Ikke Inge, ikke Ole eller Erik, mer var det ikke.

Gråten løser opp den vonde spenninga hun har gått i disse dagene, etterlater en tomhet i henne, men også en stor ro som gir henne lov til å minnes. Hun kan høre Synnas latter, stemmen hennes, ser henne for seg så sterkt som var hun her ved siden av henne. Minner flimrer forbi, de to i lek som barn, senere ut sammen med de andre ungdommene i bygda, i akebakken, på dans eller bare spaserende langs veien, det var alltid de to. Etter dette skal hun være alene, selv midt i flokken vet hun at hun vil kjenne det slik. Denne sorgen vil følge henne resten av livet.

[...] og Bygda? Når skal moren slutte å være redd for bygda? Julie er så inderlig lei av å høre at i alt hun sier og gjør, må hun tenke på hva bygda sier om det.

Virkeligheten, det er Synna som ligger her i kisten i det kalde rommet. Hun skal aldri høre stemmen hennes mer, den glade latteren hennes skal ikke fylle huset, ingen hviskende samtaler i sene natttimer.[...] Hun er alene nå og samme hva som senere vil hende, vil livet aldri bli det samme mer. Det er det som tar henne, hun har ikke bare mistet sin kjæreste venn. Hun har også mistet en del av livet sitt, en del som hun aldri vil få tilbake, noen gang. Det tok Synna med da hun for. Det er det livet hun skal se i øynene nå

Hun slutter aldri å undres over lett hun får ned de innerste tankene i et dikt, hvor riktig følelsene hennes kommer frem når det gjelder slikt hun ellers ikke kan sette ord på

Det er så rart, dette med Inge. Når hun møter ham og ser ham, blusser forelskelsen opp i henne. Så går hun og lengter noen dager, og alt blir borte, han blir borte for henne helt til han dukker opp igjen og det er på samme viset.

Alt dør om høsten, sier de, løv og gress og blomster. Men ikke hennes blomster, de er drømmene hennes, lengselen hennes, de er evighetsblomster, de.