Vi befinner oss i en verden som går mot slutten. Gatene svømmer over av synd, og ting ser mørke ut. Men Derek Everlast og en gruppe andre “soldater” har et oppdrag: å redde de utvalgte fra undergangen ved å levere de trygt til Haven. Når Everlast må hente Melissa, begynner det virkelig å skje dramatiske ting. Scavi-er, store dragelignende beist, har funnet ut hvem han skal redde, og prøver å stoppe ham. Melissa er helt nødvendig for at Haven skal fungere. Om Everlast mislykkes, er det ikke lenger noe håp for menneskeheten.

Det ligger en ganske kraftig religiøs undertone i denne fortellingen, og det er ikke så veldig rart. Murray skriver selv i forordet at han har latt seg inspirere av en av de mange religiøse som går rundt og banker på dører for å redde de av oss som ikke enda har sett lyset. 144 000 mennesker skulle bli reddet, i følge denne dommedagsprofeten. Murray lot seg ikke redde av “dørselgeren”, men i ettertid begynte han å tenke seg en situasjon der dette faktisk var sant. Hva om 144 000 mennesker skulle reddes, og en gruppe mennesker hadde i oppgave å finne og redde dem før det er for sent?

Jeg kunne i grunn ha klart å styre meg for religiøs terminologi (synd, for eksempel) og bruk av heftig religiøs symbolikk (himmel/helvete også videre), men det er noe jeg kan leve med. Så det lå an til å bli en god debut, hadde det ikke vært for at fortellingen glatt kunne ha vært fire ganger så lang. Ja, jeg mener det. Her ligger det såpass mye som burde få mer plass og utbroderes at det helt sikkert kunne ha fylt 400 sider. Og det må jeg si jeg ikke klarer å forstå. Murray har det fryktelig travelt med å bli ferdig. Hvorfor?

Romanen hadde kanskje blitt mindre hektisk om det ikke hadde vært for at det er fem forskjellige illustratører som hver og en forteller en del av historien. Altså, vi hopper direkte fra en stil til en annen. Det gjorde det faktisk vanskelig å skille de forskjellige karakterene fra hverandre, særlig i kontrasten mellom hard strek og vannmaling – selv om overgangen i seg selv er jevn og fin. Det er et litt forvirrende trekk, men det hadde helt sikkert gjort seg godt om romanen var på 400 sider, så vi hadde hatt tid til å bli kjent med de forskjellige stilene før vi hastet til neste. For du må ikke misforstå, illustrasjonene er nydelige, alle sammen.

Det største problemet er med andre ord at det ikke er nok sider. Det er jo ikke akkurat den verste kritikken man kan gi en debutant..? Murray skriver i utgangspunktet godt, men han skriver ikke nok. Mulig han har hatt noen regler å forholde seg til hos forlaget. Ikke vet jeg. Det er i allefall mer enn nok potensiale her til å skrive en gigantisk murstein, og den er jeg rimelig sikker på at jeg hadde likt godt. Når det er sagt, jobber Murray med oppfølgere, så det kommer nok mer. Problemet mitt er at det var plass til så mye mer mellom panelene i denne boka.

Omtalen ble opprinnelig publisert på bloggen min.