Romanen som forandret moderne arabisk litteratur for alltid

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen helt tilfeldig kom over "Det stinker". Om det var det arabiske forfatternavnet, det forhold at han er fra Egypt eller at boka kostet hele 250 kroner (til tross for beskjedent innhold - bare litt mer enn 90 sider), som fanget min oppmerksomhet, skal være usagt. Saken er i alle fall at disse forholdene til sammen gjorde at jeg oppdaget introen om at denne lille romanen forandret moderne arabisk litteratur for alltid. Dermed havnet den umiddelbart i kategorien "må-ha"!

Selve romanen - om det nå faktisk kan kalles det (jeg er mer tilbøyelig til å anse dette som en novelle) - er på mindre enn 50 sider. Resten av boka inneholder et forord skrevet av forfatteren selv i 1986, samt det opprinnelige forordet til boka da den utkom i 1966, ført i pennen av Yusuf Idris. Helt til slutt er det dessuten et intervju med forfatteren foretatt av Frode Saugestad, og som sto på trykk i Vinduet nr. 1 i 2006.

Forfatteren presenteres på Wikipedia som en egyptisk forfatter og "short story writer". Han ble født i 1937 og hans venstreradikale synspunkter kommer visstnok sterkt til uttrykk i hans litterære arbeider. "Det stinker" utgjør i så måte intet unntak, og ble skrevet rett etter - og som en konsekvens av - et nesten seks år langt fengselsopphold (fra 1959 - 1965). "Den beskriver ikke bare hvilken effekt politisk fengsling og undertrykkelse har på det enkelte individ, men også hvordan dette påvirker hele samfunnet, noe som førte til at boken umiddelbart ble forbudt på grunn av sitt politiske budskap", kan jeg lese på baksiden av boka. Først i 1986 kunne boka utgis igjen, men som forfatteren så lakonisk har lagt til i sin nye innledning - boka eksisterte i "beste velgående" i årene forut selv om den var blitt forbudt.

Yusuf Idris skriver i sitt forord følgende (side 25):

"Det stinker er ikke bare en fortelling, men en revolusjon som først og fremst er en kunsters opprør mot seg selv. Den er ikke slutten, men en ekte begynnelse på et ekte talent, en begynnelse som har begynnelsens kjennetegn, men som nærmest er fri for begynnelsers flauser, etter som den også er et modent talent."

Uten å lese novellen eller romanen i den kontekst den ble skrevet, er det for en utenforstående kanskje vanskelig å fange opp hva som er så særegent ved denne - skjønt det ikke burde være problematisk å skjønne at vi befinner oss i et totalitært samfunn, hvor det står dårlig til med rettssikkerheten og hvor det gjelder å være inne med de riktige personene. Hovedpersonen er som tidligere nevnt nylig løslatt fra fengsel, og han er fremmedgjort ikke bare i forhold den omkringliggende verdenen, men også til seg selv. Ut fra intervjuet med forfatteren skjønner vi at selv beskrivelsen av en forsøksvis tilnærming til en kvinne, som mislykkes totalt, er en del av denne fremmedgjøringen i forhold til normale mellommenneskelige relasjoner.

Under intervjuet med forfatteren fremkommer det at han har nektet å motta en prestisjefylt egyptisk litteraturpris. Dette vakte mye oppstyr, så pass at potensielle kandidater i dag må skrive under på at dersom de mottar prisen, må de love å akseptere prisen ... Men om man så likevel skulle nekte på ta i mot prisen - hva skulle de i så fall gjøre? Saksøke vinnerne?

"... som et resultat av den nye politiske virkeligheten, forandret også forfatternes litterære språk og uttrykk seg estetisk. Opp til omkring midten av 1950-tallet var realismen den dominerende sjangeren, men med publiseringen av Naguib Mahfouzs Kairo-triologi tok dette slutt, og i hovedsak vokste to nye retninger frem. Mahfouz ledet an i den mer allegoriske uttrykksformen, mens Ibrahim samt den yngre generasjonen i all hovedsak valgte et mer direkte konfronterende språk. Samtidig ble også den indre virkeligheten forandret i romanene fra den nye generasjonen på 60-tallet, og heltene, som nå er antihelter, fremsto som frustrerte, ofte seksuelt, og med en skarp selvbevissthet uttrykt gjennom personlige dialoger. Ibrahims første bok Tilk al-raiha (The smell of it, eller på norsk Den duften"), er et meget godt eksempel på dette, og har sine røtter i hans egne erfaringer fra fegselet."

(... skriver Saugestad i forbindelse med intervjuet av Ibrahim, side 81. Boka ble først utgitt på norsk tre år senere, dvs. i 2009, og fikk da tittelen "Det stinker")

Alt i alt må jeg si at dette ble et spennende bekjentskap med en for meg helt ny forfatter, som jeg absolutt skal følge videre så snart jeg får sjansen til det! Her blir det terningkast fem!

Sonallah Ibrahims "Det stinker" fra 1966 er en veldig kort bok. Nittitre sider for å være presis. Nesten halvparten består av forord og et intervju med forfatteren. Til tross for den beskjedne lengden, kommer boka med tre glitrende pass; det ene forteller oss at boka forandret arabisk litteratur da den først kom ut, det andre at den "[...] nærmest er fri for begynnelsers flauser", og det tredje at boka er en beundringsverdig blottlegging av et totalitært regime.

Etter å ha lest boka to ganger, første gang med skyhøye forventninger og andre gang for å sjekke hva det er jeg har gått glipp av, har jeg konkludert at boka er et oppgulp av dimensjoner. Med forbehold om at jeg ikke er en ekspert på arabisk litteratur, egyptisk litteratur eller på Egypts historie (jeg har, som så mange andre, lest litt her og der og sett dokumentarer på Youtube), vil jeg si at Ibrahims bok ikke fortjener det ryet den har. Til det er den for uinteressant, surrete og uvektig. I tillegg er den alt for tam til å ha fortjent et forbud. Her mistenker jeg at Nasser-regimets meningsløse paranoia blir brukt til å markedsføre boka, når slike forbud av det ene og det andre var regelen, snarere enn unntaket.

Det er ikke dermed sagt at boka og forfatteren mangler troverdighet. Så langt vil jeg ikke gå. Ibrahim tilbrakte tross alt en tid i Nassers torturkamre. Men siden boka er et skjønnlitterært verk, mener jeg det er feil å bruke forfatterens erfaringer til å bortforklare bokas svakheter. Jeg tror det ville vært annerledes om Ibrahim hadde skrevet en selvbiografi, det har han ikke gjort.

Ønsker du å lese god arabisk litteratur, er denne ikke en bok du bør nærme deg med noen entusiasme eller håp om å få bedre innsikt i Egypts historie under Nasser. Les heller Qutbs «Milepæler». Da kan du i hvert fall si at du har lest boka til mannen som startet flammen som er væpnet islamisme.

Denne vil bare kjede deg uten å gi deg noe å tygge på.

Styr unna.

Egyptiske forfattere har vært ledende i utviklingen av moderne arabisk litteratur, og i 1988 ble forfatteren Naguib Mahfouz (1911-2006) - som den første arabiskspråklige - tildelt Nobelprisen i litteratur.

"The Arab world also won the Nobel with me. I believe that international doors have opened, and that from now on, literate people will consider Arab literature also. We deserve that recognition."

-Naguib Mahfouz