Mye blod hos Nesbø??? #1
Det gikk en overbygd veranda langs forsiden av huset. Den vendte mot sør, så muligens fikk huset litt sol midt på dagen på sommeren. Hvorfor skulle man ellers ha en veranda? Ha et sted hvor man kunne la seg suge tom for blod av mygg?

Gutter i videregående-alder er ikke annet enn skrålende neshorn som bæres fram på en strøm av hormonelle brottsjøer som de er hjelpeløse ofre for og fullstendig uvitende om.

Han labbet avgårde langs hovedgata mot tre kommunale blokker som raget over alt annet innen synsvidde, velsignet uvitende om at de var en skamplett og en plage for resten av befolkningen, som ville ha revet dem om de fikk sjansen til det. Om ikke annet hadde arkitektene bak uhyrlighetene valgt å male dem i en farge som sto perfekt til den "nitriste, forurensede, regnvåte, grå himmelen over London", noe som gjorde dem bortimot usynlige nitti prosent av året.

"Så langt har vi sju døde, og som de eneste drapsvåpnene; en inhalator, blomster og en fisk." Simmons ristet vantro på hodet. "Du husker de gode gamle dager, da folk hadde anstendighet nok til bare å gå bort og skyte jævelen?
"Ja, det var tider," sa Wolf.....

(Foran en obduksjon på Rikshospitalet)
Langs de turkise veggene hang gulnede plakater med skisser av menneskets anatomi. I hyllene sto krukker med bleknede hjerter, hjerner og lunger på formalin. Et varsel om hva som ventet der bak dørene til salighetens ferskvaredisk.

(Fra en kjøretur utover Bygdøy)
Her ute bor noen av landets rikeste, og de stiller lykksaligheten til skue i form av sine eiendommer. Her er tyrolervillaer bygget side om side med funkishus. Det er sørlandsidyll på steroider, en patologisk studie av gamle penger, oljemillioner gått over styr, kynikere og heldiggriser. En pastellfarget befolkning med underernærte hunder og overdimensjonerte kjøretøy.

Alt hadde vært så mye morsommere den gangen. Hva var det som hadde skjedd?
Det var vel alderen. Og med den: Jobb. Penger. Unger. Alt som skulle forebygge døden, alle tingene som skulle gi fortrøstning, kontekst og innhold. Marsjen fremover, diktert av biologi og konvensjoner, som selv ikke den mest uærbødige kunne stå imot.

Men Becca vet hvordan de er når de er glade, og det er ikke sånn. Ansiktene på vei hjem igjen ser eldre og dratte ut, tilsølt av rester fra tiloversblitte miner som ble presset inn for hardt og ikke lar seg fjerne.

Jeg gir dem en klem, det er de alltid takknemlige for, gamle folk har jo ingen som kjærtegner dem, og sørger for at de blir oppslukt av en TV-serie. Det er jo ingen som vil dø før de har sett hvordan det går.

"Bortsett frå dei ville augeblinkane då du elskar han og han trenger inn i deg, er ein mann alltid på utsida. Og derfor, etterpå, når du ikkje elskar han lenger, mislikar du tanken på at du ein gong i tida ville ha han. Han likte meg, eg likte han, det var det.

Folk døydde av vanskjøtsel, av korrupsjon, av overgrep, og likevel, kvar gong det var nytt val, gav folket entusiastisk støtta si til politikarar som gjorde livet deira utoleleg.

Følelsen av nærhet er flyktig.
Akkurat som alt annet i denne verden.

Men Deniz har skutt og drept et menneske for første gang i kveld. Hun er som et prøverør med nitroglyserin som kan eksplodere ved den minste skjelving.

Enda en frostskadet morgen. Politihuset grått og bistert, det får en til å føle seg like velkommen som en neve snø i nakken.

Hun har fått IKEA som kunde hos PR-byrået sitt, og de sluker henne, akkurat som de sluker alt annet i verden.

Moren var en flaggermus med for dyre smykker. Hun var en spinkel og sky kvinne fra adelig familie. Hvordan faren hadde falt for henne, hadde Hannah aldri forstått.

(Om å snakke i telefonkiosk på 70-tallet):
.. måteholdenheten som gjenspeilet seg i den nøkternheten som fremdeles preget både underholdningen, husholdningen og ikke minst holdningen. Med andre ord, man rant ikke over, man ga ikke for mye av seg selv. Man levde i et usnakket samfunn og hadde derfor mer å si når man først sa det. Jokum fant fram fire kronestykker fra lommeboken, dette kunne jo tross alt ta en stund,....

På det meste var det 6000 slike telefonkiosker i drift rundt omkring. Men i 1997 var det slutt.De fleste var da så ødelagt av språklige vandaler at Riksantikvaren besluttet å frede de siste 100, man ville også ha dem inn på Unescos Verdensarvliste. Å, kunne man bare ha vernet samtalene også, disse akustiske trådene som bandt landet sammen i sjeldne og kostbare knuter!

Om nettene forsøker han å se for seg hvordan det vil bli å dø, det er ingen som har fortalt ham hvordan man gjør det, han vil bli nødt til å improvisere.

Hvis jeg vil se folk streve med å finne seg selv, går jeg bare over til naboen. Han har lett i mer enn førti år og fortsatt ikke funnet noe som helst, i hvert fall ikke noe han vil vedkjenne seg.