Han blir alltid sentimental når han kommer hjem. Årene ved universitetet har lært ham at en god student er et nøkternt, analytisk og usentimentalt menneske, men når han lander i Stavanger, når flymotoren er slått av og han går ut i den skrå vinden, når himmelen åpner seg over hodet på ham, er han motstandsløs. Han kan ikke reservere seg mot det som ikke er noen andres - hans eget liv - og erkjennelsen av nettopp det, at ingen andre enn jeg er i besittelse av dette, er overveldende. Ingen andre enn jeg lever dette livet, ingen andre i hele verdenshistorien, verken før meg, eller etter meg, kommer til å ha dette livet. Det er dette livet som løper mot ham når han står i vinden på flyplassen.

Familie er ikke noe du ber om, de er noe du får.

Ingen andre enn jeg lever dette livet, ingen andre i hele verdenshistorien, verken før meg, eller etter meg, kommer til å ha dette livet.

Hun vet at Ragnhild har rett i det hun sier når de møtes; hvis menneskene ikke kjenner på raseriet, tar det i hånda og anerkjenner det. så går det ikke godt, for da ligger det bare inne i kroppen og vokser. Etter hvert fyller det hver krinkel og krok, det smitter hele kroppen, og brått en dag kan du ikke få øye på deg selv, for du er forvandlet til raseri i ren form.

Han forsto det nå. Mamma hadde aldri ramlet ned trappen, og pappas øyne glødet i helgene fordi han stanset ved vinmonopolet hver fredag etter jobb. Han kom inn døra i rekkehuset, sa hei til Jarle og gikk opp på hjemmekontoret, hvor han gjemte to flasker Blå Smirnoff bak skrivemaskinen.

Det er en ruskete dag i Stavanger, himmelen er tung og grå, og regnet har lagt seg over byen helt siden mørket slo lyset på.

Jeg har ingen far, jeg har ingen far. Men det hadde du, Jarle. Du hadde en far, og han het Terje Orheim, og han måtte se at du løp av gårde. Kanskje trodde han at du ville komme tilbake dagen etter, men det gjorde du ikke, for nå løp du videre i livet ditt, du løp fra alt, inn i armene på din egen nåtid, du løp sammen med mamma, til en ny leilighet, midt i byen, og når du la deg om kvelden sa du det til deg selv - jeg har ingen far - og når du sto opp om morgenen, tenkte du jeg går på videregående, faen ta, jeg bor i byen, jeg bor her, sammen med mamma, i en leilighet på Kampen, jeg har forlatt den jævla rekkehustilværelsen der alle skal være like - endelig, endelig, nå er jeg voksen, nå er det forbanna barnelivet over. Jeg skal barbere meg hver dag, jeg skal aldri se tilbake; for den som ikke har en far, trenger aldri å se seg tilbake.

Og det er ikke det at han tror på noen allmektig skaper når han sitter her og flyr inn i pappas dødsdag, november måned 1996, verken på det eller engler eller levende døde. Men han vil så gjerne tenke at noen puster på oss. At det skal være sånn der ute som det er inne i ham, hvor ting forsvinner, men aldri blir borte.

Jarle kjenner at han også vil være det, koste hva det koste vil, så skal han bli Kommunist med Klare Anarkistiske Innslag, og han har en uendelig fin følelse at ting faller på plass, mens de stamper avgårde over Jæren, uten å merke regnet som ikke vil gi seg, det er akkurat som om han fylles ut i alle kanter av seg selv, plutselig henger han sammen, helt og fullt sammen, det er ikke lenger denne følelsen av å være redd det ene minuttet, sterk det andre, forsiktig det tredje, og nervøs bare det kommer ei jente forbi, det er ikke lenger denne usikkerheten, pappa som ikke går på jobb, kvisene i ansiktet, pappa som tryner i grusen utenfor huset til mormor. Han henger sammen.

Verden lever, men pappa er død: Over skyene finnes det ikke hus, det finnes ikke biler, det finnes ikke trær, og det finnes ikke påskeliljer. Der oppe er det ikke små gutter i fløyelsbukser som forsøker å knytte skolissene på gulvet i gangen. Der oppe finnes det ikke barn som får margarin i ukedagene og meierismør i helgene. Det finnes ikke jenter som vil kysse deg, og det finnes ikke foreldre som vil passe på deg. Det er bare luft, de dødes tålmodige luft? Kanskje er de der ute, alle de vakre døde. Svever omkring, gjennomsiktige, usynlige, døde for de levende, levende bare for seg selv. Av og til lar de seg synke til jorda, lander mykt på en asfaltert gate i en liten by, oppsøker et hus de selv en gang bodde i, setter seg i en sofa de en gang kjøpte, før de ble levende døde. Og så puster de på deg når du går forbi.