Læregutten vil få en etterfølger som heter Svenn, men da svennen aldri ble mester, vil det slutte med ham.

Johan Bojers forord til dette første bindet av hans selvbiografi.

..... blir gåande mellom hyllene og plukke og kike i ein god halvtime, kjem ut med ein tung berepose og set meg på ein kafé og blar i fangsten, gløymer meg nesten over bøkene og den framifrå kaffien

En kommandør Juell fra Norge, i mine yngre dager oppsynssjef på Lofoten, kom her ned, og en kveld klaget han over at han led så av engledelirium.

"Av hva?" spør jeg.

"Av engledelirium. Jeg ser engler over alt. På reisen nedover har jeg stanset i en mengde byer og travet i galleriene, og over alt har malerne fylt veggene med engler. Verst er Rubens. Hans himmelbarn har bollekinner og små bakdeler, så fete og smilende at en får lyst til å gi dem et klask, og ikke før er jeg i seng og prøver å få en blund, så begynner de å fly hit og dit over hodet mitt. De summer som en myggesverm, de setter seg på nesa, jeg slår etter dem og banner, men hva hjelper det, kvitt dem blir jeg ikke og sove får jeg ikke. Det må da kalles et delirium."

Også over fjellet til Krabvåg hadde nysola nådd.

I to dager hadde den ligget der, og nå gled den lenger og lenger nedover liene. Snart strøk den bjerkesnar, som stakk fram av snøen, snart samlet den seg i sterk glød på de bratte bergveggene over kløftene, hvor mørket tryktes sammen, og så spredte den seg lysende, glitrende, alltid vekslende over hvite, skogbare bakker.

Men helt ned til Krabvåg ville den først nå i morgen. Og folkene gjorde seg rede til å ta imot den. Lefser ble smurt, fattigmannsbakkels og goro stod nybakt på kjøkkenbenken, og ute i torvsvala ble einer hakket til å strø over de hvitskurte gulvene. Festlig må det være i huset når nysola kommer inn -.

Han var så unnselig at han gikk bakerst selv når han gikk alene.

Hu Løsse Trøn har et ansikt så alvorlig at en skulle tru hun aldri har ledd. Det minner om regnvær og salmesang, og folk sier at når kallen kommer fra Lofoten om våren og vil ta omkring henne, da minner hun ham straks om synda og Guds ord. Hun er formann i kvinneforeningen, og støtt så har hun lommene fulle av traktater og misjonsblad. Nå synes hun praten allerede begynner å bli verdslig. Netta Strand med det breie, frodige ansiktet legger ut om å farge ullgarn kanamarødt, og hu Peter-Nilla er blitt lystig i dødningansiktet sitt. Hun forteller om ei veikje, som ganske sikkert lager til med en liten, enda hun sverger og bedyrer det er løgn. Det er noe for hu Halt-Marja. "Nei, du sei no vel aller det!" roper hun og glømmer kaffen. "Ja, er det itj det eg bestandig har sagt om den påføgeln!"

I'm always disappointed when I see the word "Puritan" tossed around as shorthand for a bunch of generic, boring, stupid, judgmental killjoys. Because to me, they are very specific, fascinating, sometimes brilliant, judgmental killjoys who rarely agreed on anything except that Catholics are going to hell.

(E)i god stund etter hørte de rop fra en ny båt, og denne gangen stakk Elezeus hodet ut av løftingsdøra, og han var ikke sein til å få det inn igjen.

"Nei, no ser eg bætterdø spøkels," sa han.

"Ka er det no da?"

"Han Jakob. Han som var dau i går. Så sant som eg står her, så kjem han seglan inn her med "Sjøblomsten"."

"Det var det eg visst," sa Kristaver. "Han Jakob kan la seg slå i hjel, men han meine itj så mye med det."

Turid er sånn som kan si hva hun vil, og alle ler.Da hun ble født, ba vi andre om vi ikke kunne få slippe at hun het Turid, for så ble det i alle fall en til i gaten som ikke het Turid, men mor sa at hun måtte nok hete Turid. De fleste må jo det, så vi måtte gi oss.

En ting er å jage en flokk fanatikere i fjellene i Afghanistan. En annen er å bekjempe fanatisme.

Fanatisme er eldre enn Islam, eldre enn kristendommen, eldre enn jødedommen, eldre enn noen stat eller regjering, politiske systemer, eldre enn noen ideologi eller religion i denne verden. Fanatisme er dessverre en alltid tilstedeværende bestanddel av menneskenaturen; et ondt gen, om man ønsker å uttrykke det slik.

Jeg tror at fanatismens innerste vesen kan søkes i behovet for å tvinge andre til å forandre seg. Den alminnelige tilbøyeligheten til å forbedre sin neste, forandre på ektefellen, dirigere sine barn eller å rette på broren sin i stedet for å la dem være i fred. Fanatikeren er en svært uselvisk person. [...] På den ene eller andre måten er fanatikeren mer interessert i deg enn i seg selv, av den enkle grunn at fanatikeren enten har et veldig dårlig selvbilde eller ikke noe selvbilde i det hele tatt.

Veien gikk inn i fjordbunnen og derfra opp i fjellet. Det bar i krok og i krik opp gjennom skardet, sommeren overalt omkring, heiblå glede over verden helt ut mot havbrynet. Det glimtet i sølvhvite fuglebringer i strandkanten og i de små fjellblomstene langsmed stien, i mosen og steinene, dogga eimet bort, det tok til å stige røyk fra gårdene, smørblomster på jordene, søyer med lam. Islandsk vårmorgen, nettopp en slik høyeste salighet som gutten hadde opplevd før i drømmer fulle av håp i dødens vinternetter. Midt i denne salighet skortet det mye på at han nød den i fulle drag. Han var vettskremt.

Serene, was a word you could put to Brooklyn, New York. Especially in the summer of 1912. Somber, as a word, was better. But it did not apply to Williamsburg, Brooklyn. Prairie was lovely and Shenandoah had a beautiful sound, but you couldn't fit those words into Brooklyn. Serene was the only word for it; especially on a Saturday afternoon in summer.

Late in the afternoon the sun slanted down into the mossy yard belonging to Francie Nolan's house, and warmed the worn wooden fence. Looking at the shafted sun, Francie had that same fine feeling that came when she recalled the poem they recited in school.

This is the forest primeval. The murmuring

pines and the hemlocks,

Bearded with moss, and in garments green,

indistinct in the twilight,

Stand like druids of eld.

The one tree in Francie's yard was neither a pine nor a hemlock. It had pointed leaves which grew along green switches which radiated from the bow and made a tree which looked like a lot of opened green umbrellas. Some people called it the Tree of Heaven. No matter where its seed fell, it made a tree which struggled to reach the sky. It grew in boarded-up lots and out of neglected rubbish heaps and it was the only tree that grew out of cement. It grew lushly, but only in the tenement districts.

(Dette er de første avsnittene i Betty Smith's "A tree grows in Brooklyn", en moderne amerikansk klassiker som kom ut første gang i 1943.)

Når man skriver en roman er det sunt å ha listen over telefonpriser til Falklandsøyene som rettledning. Angsten for å måtte betale hvert ord ifølge prislisten ville redde mange forfattere fra ordrikdom.

Sitatet er IKKE fra Brekkukotkrønike, men sitert i bokens etterord - som oppgir at Halldor Kiljan Laxness skrev dette i et ikke nærmere angitt "essay om verdien av å være sparsom med ord i romaner". Etterordet er skrevet av Halldor Gudmundsson; bok og etterord er begge oversatt av Tone Myklebost.