... And in that moment, I swear we were infinite.

Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden.

Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker.

Jeg har begynt å forstå hvorfor spøkelser gjerne tuter og peser som et uvær. Det er ikke for å skremme sine etterkommere. Det er bare fordi de har så fryktelig vondt for å puste i en annen tid enn den som var deres egen

Og så spilte Seb. Jeg vet ikke hva, jeg vet bare at det var så sabla vakkert. Det var en stille, langsom melodi, jeg tror den var ganske trist, men det gjorde ingenting, for i det samme veltet solen inn gjennom vinduet, et orkester av lys og støv. Jeg fikk nesten lyst til å grine igjen. Vi satt ved kjøkkenbordet i Dopsgate, det var en søndag på gang, bare en parentes i historien, en bindestrek i regnskapet, mens Seb spilte fiolin og rommet var fylt av sol.

Min far er død. Og i går tok jeg en elg av dage. Hva kan jeg si. Det var den eller meg.

Ingen blir våtere i regnet enn jeg.