Ingen hylle
Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2021
Format Innbundet
ISBN13 9788205553644
EAN 9788205553644
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Jan Grue
Språk Bokmål
Sider 182
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Les denne! Du ser plutseleg verda med andre augo! Grue klarer å skrive om funksjonshemming med innsikt og varme og set ting i samanheng på ein unik måte.
"Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet. Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg. Men verden glemmer aldri. Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse".
Om sårbarhet, om motvilje mot det svake, om samfunnet vi lever i. Les denne boka - den handler om deg, også!
En fortelling fortalt med et annerledes perspektiv. Interessant
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketOg jeg husker det jeg allerede vet, at omsorg er stedet der arbeid møter kjærlighet.
Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet. En del av meg vet det alltid, slik jeg vet at jeg er en førti år gammel mann, at jeg er gift med Ida og far til Alexander. Rullestolen og hjelpemidlene bruker jeg slik jeg bruker ytterjakken eller solbrillene mine; jeg tenker like lite på dem. Sårbarheten og risikoen blekner og blir gjennomsiktige. Jeg kan være i det livet jeg elsker, i familielivet og i det skrivende livet. Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg. Men verden glemmer aldri.Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse.
Alle normale kropper er like, alle avvikende kropper avviker på hver sin måte.
Mennesker med funksjonsnedsettelser er ekstremt synlige. De blir umiddelbart definert av sin kroppslighet
Hvorfor er det å være i jobb ensbetydende med å være av verdi? Hvorfor er det så viktig at funksjonshemmede skal være i jobb når «den funksjonshemmede» er en kategori og en rolle skapt av den industrielle kapitalismen, når dette er kategorien for de menneskene som arbeidsmarkedet ikke vil ha?
Vi var mange som la identiteten vår i det, å være flink.
Språket kan endres, tankemåter kan endres. Men bare gjennom handling. Bare ved at språket tas i bruk.
Det var mange som aldri begynte å studere eller som ikke maktet å fullføre graden, som var utmattede eller hadde for sterke smerter, som hadde plutselige eller langvarige sykehusopphold, som hadde blitt felt av den doble uforutsigbarheten, i kroppen og i byråkratiet.
Jeg følte meg nervøs da. Og Halvor vet umiddelbart hva jeg tenker på. Han vet at når en ung mann sitter i rullestol og venter ved et bord, og en annen ung mann går ustøtt og slepende bort til ham og setter seg ned, da skjer det noe, da er de langt mer synlige enn de ville ha vært hver for seg, da har annerledesheten deres økt,
Tiden lever i språket, både for den enkelte og for fellesskapet, og da Lara sa fra om sitt foretrukne pronomen, kjente jeg alderen min. Det føltes som om språket mitt var stølt, som om stivnede muskler måtte tøyes opp og lære nye bevegelser, nye mønstre. Å anerkjenne gamle privilegier som om de var nye.