usortert
usortert
usortert
usortert
usortert
usortert
usortert
Ingen bøker er markert som favorittbok.
Død verden, uten vann, uten luft. Der har vi minnene dine. Hist og her, på bunnen av en dalgryte, skyggen av et stykke vissen mose. Og tre hundre timer lange netter. Dyrebare lys, gustne, arrete, minst dåraktige lys. For noen utgytelser. Hvor lenge kan det ha vart, fem minutter, ti minutter? Ja, ikke mer, neppe mer. Men den lyser fortsatt, min smale himmelstripe. Før i tiden pleide jeg å teller, jeg telte helt til tre hundre, fire hundre, og tok med andre ting også, regnskurene, kirkeklokkene, spurvens kvitring ved soloppgang, jeg telte, eller ut i løse luften, bare for å telle, og så delte jeg på seksti. Det fikk tiden til å gå, jeg var tiden, jeg fortærte universet. Ikke nå lengre. Man forandrer seg. Når man blir eldre.
Ærlig talt. Jeg fikk denne boka i julegave og ble veldig glad: Jeg leser lite ny litteratur, først og fremst pågrunn av studiene (studerer litteratur) og gledet meg derfor veldig til å noe nokså ferskt, en bestselger atpåtil. Jeg har bare hørt godt om denne boka og forventningene mine var derfor høye, derfor ble jeg veldig skuffet over det som møtte meg. Kjedelig, platt språk, klisjè på klisjè, en kvalmende (slik som klisjeer føles kvalemende..) fremstilling av ...alt! Cuba og revolusjonen er en viktig, interessant setting, men fy fader for noe romantisk vrøvl: Det ble bare verre og verre. Den første delen av boka, som beskriver oppveksten - og begynnelsen på revolusjonen, er ok: de 300 resterende sidene er bortkasta.
