Jo mer du avviser noe, jo mer slåss det for å overleve.

Hvis vi slutter å kritisere oss selv, vil vi automatisk føle mindre og mindre behov for å kritisere andre.

Kriminelle har mistet sitt sentrum, og det de gjør mot andre, er egentlig en avspeiling av hva de innerst inne føler for seg selv.

De vestlige legene var bare opptatt av kreften og fikk meg til å tro at noe utenfra angrep kroppen min, og dette noe måtte jeg kvitte meg med. Med andre ord var kreften fienden og måtte bekjempes. Diagnosen deres fylte meg med frykt.
Østens leger så mer helhetlig på mitt velvære,. De betraktet min sykdom som kroppens måte å prøve å lege sin ubalanse på - ikke bare den fysiske, men også den følelsesmessige og mentale. Kreften var faktisk min allierte. Disse metodene var mye mer trøstende og gav meg mer håp.

Alt som tilsynelatende skjer i det ytre, skjer for å sette i gang noe inni oss, for å utvikle oss og føre oss tilbake til den vi virkelig er.

Jeg vet nå at alt jeg trenger, allerede finnes inni meg og er ubegrenset tilgjengelig hvis jeg åpner meg for det jeg føler er sant for meg

Jeg tror at i innerste kjerne er ingen virkelig ond - at det onde bare er et produkt av vår frykt

Bare se på livsveien min! Hvorfor, hvorfor har jeg alltid vært så streng mot meg selv? Hvorfor bebreidet jeg alltid med selv? Hvorfor sviktet jeg alltid meg selv? Hvorfor gikk jeg aldri i bresjen for meg selv, og viste verden hvor vakker min egen sjel var?
Hvorfor undertrykte jeg alltid min egen intelligens og kreativitet for å gjøre andre til lags? Jeg forrådte meg selv hver gang jeg sa ja når jeg mente nei! Hvorfor har jeg øvd vold mot meg selv ved alltid å ha behov for andre godkjennelse av at jeg bare kunne være meg selv? Hvorfor har jeg ikke fulgt mitt eget vakre hjerte og uttrykt min egen sannhet?

Religion er bare en vei til å finne sannheten: religion er ikke sannhet. Det er bare en vei. Og forskjellige mennesker følger forskjellige veier.

Selviskhet kommer av mangel på kjærlighet til en selv.