«Men har du faktisk gått på Tøyen skole?» hadde Mani lyst til å spørre. I stedet sa han: «Jeg har gått på en sånn skole.» Da han sa det, var det som om han ble bredere over skuldrene, brystkassen skjøt ut, men samtidig var han kliss naken.

Rasisme - behovet for å tillegge folk dypt iboende trekk og deretter ydmyke, redusere og ødelegge dem...

Alle vil bli sett som den de er, sier vi, men kanskje det vi egentlig vil, er å bli sett som en annen enn den vi er, og at frykten, den som trykker, som av og til lammer, skyldes at vi er redd for å bli sett som den vi er. Å overgi seg til den man er, eller det som er.

Det var ikke dødens nærvær som skremte. Det var livets fravær.

Drømmane gjør at mennesket alltid vil vere utilfreds og uinnfridd.

Alle du møter, forvandlar deg, meir eller mindre, sjølvsagt, men du blir eit menneske i møtet med andre. Utan andre, er du ingen.

Ein smart investor eliminerer flest mulig av faktorane som hindrar eit menneske frå å ha flaks

Så traff jeg Linda, og solen gikk opp. Annen måte kan jeg ikke si det på. Solen gikk opp i livet mitt. Først bare som en løsning i horisonten, nærmest som for å si, det er hit du må se. Så kom de første strålene, alt ble tydeligere, lettere, mer levende, og jeg ble gladere og gladere, og så stod den midt på mitt livs himmel og brant og brant og brant.

Lyset hun ble fylt av, hadde jeg ikke sett før. Hele hun skinte av glede. Jeg visste at Linda eller jeg aldri ville kunne si noe som ville få henne til å reagere på den måten, og forstod, med den plutselige innsikts klarhet, at hun ikke var vår. At livet hennes var fullt og helt hennes eget.

Fra min egen barndom husker jeg bare en håndfull episoder, som jeg alle har oppfattet som skjellsettende og betydningsfulle, men som jeg nå forstår badet i et hav av andre hendelser, hvilket fullstendig utsletter meningen i dem, for hvordan kan jeg vite at akkurat de hendelsene som festet seg i meg, har vært avgjørende, og ikke alle de andre, som jeg da ikke vet noen ting om?

... Men det var den tanken som hadde skapt den gjennomsystematiserte tilværelsen vi levde i nå, hvor det uforutsette helt var borte og man kunne gå fra barnehage gjennom skole gjennom universitet og inn i arbeidslivet som om det var en tunnel, overbevist om at valget som hadde blitt tatt, var fritt, mens man i virkeligheten hadde blitt silt som sandkorn helt fra første dag på skolen; noen sendt ut i det praktiske arbeidslivet, noen ut i det teoretiske, noen opp på toppen, noen ned i bunnen, alt mens det vi lærte, var at alle var like, Det var den tanken som hadde fått oss, i alle fall min generasjon, til å forvente ting av livet, leve i den troen at vi hadde krav på noe, og skylde på alle mulige andre omstendigheter enn oss selv dersom det ikke forløp slik vi hadde tenkt. Rase mot staten når tsunamien kom og man ikke fikk øyeblikkelig hjelp. Hvor ynkelig var ikke det?

At lukten i huset skulle være den samme nå, tyve år senere, etter at så mye hadde forandret seg i det, var merkelig.... Men i et hus hvor alle tidligere vaner hadde opphørt, hvor mennesker hadde dødd fra, og de som var igjen, var for gamle til å gjøre det de pleide, hva med lukten i disse husene, hvordan kunne den være uforandret? Satt førti års liv i veggene, var det det jeg kjente hver gang jeg steg inn her?

Sommeregn. Å, dråpene som faller mot den tørre, varme asfalten og først fordamper, eller absorberes av støvet, men som likevel gjør sin del av jobben, for når neste dråpe faller, er asfalten kaldere, støvet fuktigere, og så brer det seg mørke felt utover, og så forbindes de med hverandre, og asfalten ligger der våt og svart.

Ytterst på kanten stod en boks med Kleenex papirservietter. Å, praktisk var det vel, men hvor kynisk virket det ikke! Så man den, så man også alle menneskene som kom hit og gråt i løpet av en dag, og forstod at ens egen sorg ikke var unik, ikke var enestående, og dermed ikke var særlig verdifull. Kleenex-boksen var et tegn på at det her gikk inflasjon i gråt, og i døde.

Bortsett fra noen enkelthendelser... ...husket jeg så godt som ingenting fra barndommen. Det vil si, jeg husket så godt som ingen av hendelsene i den. Men rommene de utspilte seg i, husket jeg. Alle stedene jeg hadde vært på, alle værelsene jeg hadde vært i, husket jeg. Bare ikke det som hendte i dem.

Jeg sier aldri det jeg egentlig tenker, aldri det jeg egentlig mener, men legger meg alltid tette opp til den jeg til enhver tid prater med...

For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.

Da jeg var fire, visste jeg ikke om verden, eller jeg trodde det bare var eventyr. Men så fortalte Mamma meg det på ordentlig, og da trodde jeg at jeg visste alt. Men nå som jeg er i verden hele tiden, vet jeg egentlig ikke så mye, jeg er alltid forvirret.

Og nå snufset Tom også, mer av medlidenhet med seg selv enn med noen annen.

En grønn liten mark kom kravlende over et duggbelagt blad, og fra tid til annen løftet den to tredjedeler av kroppen opp fra bladet og lot til å snuse rundt før den fortsatte. Den måler opp, sa Tom til seg selv, og han satt musestille mens marken stadig kom nærmere. Håpet hans steg og sank ettersom marken kom nærmere eller lot til å ville gå en annen vei. Og da den omsider etter et spennende øyeblikk med den krumme ryggen i været, mens den lot til å tenke seg om, besluttsomt krabbet ned på benet til Tom og begynte på turen over ham, ble han fylt av glede. For det betydde at han skulle få nye klær fra topp til tå - og det kunne ikke være tvil om at det måtte være en elegant sjørøveruniform.