Bokelskere.no

Fuglane (s. 23).
I min utgave fra «Skrifter i samling» utgitt av Samlaget 1988, heter det i forlagsomtalen at «Fuglane er nok meisterverket til Vesaas. Ingen annan person i diktinga hans er så omslutta av forfattarens omsorg og kjærleik som Mattis tust, og det er heller ingen av sine oppdikta personar Vesaas skjønar betre.» En god start med andre ord.

Takk for anbefalingen, da vet jeg hvilke bok som blir den neste på listen!

Oi, oi, en ny språkperle i slutten av kapittel 21 der jentene på holmen
«sprisla med stortærne uti vatnet».

(Autokorreksjon endrer ordet i ett kjør, jeg håper den får bli stående i fred til slutt. Noen burde lære den nynorsk og dialekt ord)
Å sprisle med tærne uti vatnet!
Jeg ser sprikende tær og solglitter i vannsprut og vanndråper.
Essensen av sommer

(Jeg googlet «sprisle» for en nøyaktig forståelse, og Det norske akademis ordbok sier det betyr « sprelle»)

Den nye våren var kjærkommen! :)

Her hvor jeg bor i Trøndelag, det gamle nord Trøndelag, brukes dette i dagligtalen. Men vi sier to-eina, ikke to-eine. F.eks Ola og Kari levde to-eina hele livet. Vi gikk den turen to-eina, barna var hjemme. Du trenger ikke å lage mat til barna, vi kommer to-eina. Enig at det er presist.

Endelig, etter å ha gått en lang herlig tur i solsteiken, kunne jeg sette meg til med en kopp kaffe og 703-siders boken min. «Herr Cevdet og sønnene hans» av Orhan Pamuk. Helt utrolig men det er debutboken hans utgitt i Tyrkia 1982. Kom på norsk 2012. Jeg har lest noe av ham tidligere og likt det godt, «Snø» og «Mitt navn er Karmosin» og nå ønsker jeg å lese enda fler av ham.
God helg til alle sammen.

Denne boka er vel det man kaller en, Hype. Omfavnet av mange og rost til himmels av kritikerne. Og bevares, Den tause pasienten er bra saker. Meget bra. Annerledes, overraskende og høyst spesiell innen krimbok-genren.

Likevel, litt malurt fra meg i hyllningskor-begeret. Jeg synes personene i boka ble litt… grunne. Overfladiske. Bortsett fra det, bra saker. Og som sagt. Storyen er meget original, annerledes og nesten djevelsk genialt utspekulert. Jeg gir «pasienten» en fortjent femmer på min terning.

Jeg leser faktisk tre om hverandre.

Fuglane av Tarjei Vesaas, som ukas bok i lesesirkelen her inne.

Den hule mannen av John Dickson Carr som hørepill- spennende, spennende. Jeg er veldig glad i krim som ikke er svært voldelig og blodig og har begynt å jobbe meg gjennom listen over de hundre beste krimbøkene som ligger ute her på bokelskere.

Også har jeg begynt på Det litterære apotek av Nina George.

En av agatha christies beste. Løsningen er så snerten at hun-etter det jeg har lest- ble utskjelt av folk som mente det var dårlig gjort og umulig for leseren å løse mysteriet.

Kharkiv i våre hjerter.
At en rammeroman har et bestemt sted som felles utgangspunkt, kjenner vi fra blant annet Frode Grytten. Her er det Ukrainas nest største by, Kharkiv, som er åstedet for de ellers ulike fortellingene om menns liv på mikronivå, ikke minst om deres problematiske forhold til kvinner etter kommunismens fall.

Likevel er det én av historiene som lar oss se byen utenfra, om enn fra nokså absurd synsvinkel i det karakteren Bob skal beskrive Kharkiv for sine amerikanske slektninger. Blant annet er folk redd for at byen skal bli invadert av kineserne! Eller har forfatteren egentlig hatt en annen nasjon i tankene?

Plutselig fikk jeg tid til å lese mye igjen! Litt rart ettersom jeg plenty å gjøre. Brukte under ei uke på boka Stillheten Er Et Øksehugg av Tom Ingar Eliassen. Dette er ei vakker og poetisk bok om fire personer i bunnen av en dal. Egil er fortellerstemmen, Else er kona som svinner hen, Eva på andre siden av elva blir mer og mer spennende mens naboen lenger nede lever sitt eget liv og observerer hva de andre bedriver. Og oppe i en tretopp venter en ørneunge. En klar sekser!

Solfrid Alstad jobbet i barnevernet i flere tiår. I boka På Innsiden Av Barnevernet beskriver hun de fleste sider av etaten både på godt og vondt. Hun bruker enkeltsaker som eksempler på hva som er godt og gæli, det uten å avsløre navn og steder. Har kommet halvveis i boka.

Og jammen meg har jeg kommet like langt i Anne Britt Harsem sin Jakten På En Serieovergriper. Ingen lystelig start på boka, og jeg gruer meg til resten.

Ønsker dere alle ei god lesehelg og uke :-)

Et helt liv er en kort, men dypt rørende roman som skildrer livet til Andreas Egger, en enkel mann som bor i en avsidesliggende dal i de østerrikske Alpene. Romanen følger Andreas Egger fra barndommen til alderdommen, og skildrer hans enkle og hardtarbeidende liv. Andreas er en sterk, men fåmælt karakter som tilpasser seg naturens og livets harde realiteter. Hans liv er preget av tap og ensomhet, men også av en stille aksept og tilpasningsevne. Hans liv er en kamp mot naturens og skjebnens ubarmhjertige krefter. Hans evne til å overleve og tilpasse seg, til tross for mange utfordringer, er et hovedtema i boken. En kraftfull roman som, til tross for sin korte lengde, gir en dyp skildring av et enkelt menneskeliv. Med sitt fokus på utholdenhet, ensomhet og naturens overveldende kraft, er boken en refleksjon over livets grunnleggende vilkår. God bok.

Ja, jeg ser for meg hvordan en ung Vesaas har blitt betatt av et nytt rudge trekk og ikke har fått noen andre til å forstå hvor fenomenalt det var…gått der og sullet og fundert kanskje og ikke vært den som var raskest eller sterkest i gårdsarbeid.

Jeg hørte boka som hørespill. En liten perle, morsom, spennende og godt driv gjennom hele historien.

Jeg leste denne på norsk. Det gikk ganske sakte. Men avslutningen var overraskende og vippet boka fra en treer til en firer.

Det har du rett i! To-eine er rene poesien.

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning.

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Haldis Moren Vesaas

Fra Livshus 1995

To-eine er rene poesien. Nesten som et lite dikt :)
Jeg synes heller ikke at to-somhet har den samme klangen.

Jeg vil bare si meg enig med deg, Hufsamor. Så mange gode, gamle ord som forsvinner, og to-eine er et vakkert og presist uttrykk. Tviler på at vi har et godt alternativ på bokmål. To-somhet synes jeg lyder mer ensomt - om det gir mening :-)