Nytt liv, mindre muligheter?

Har alle politietterforskere noe å skjule?
Politietterforsker Lilly Hed har en CV mange kan drømme om. Hun har tidligere jobbet som sjef i en storby, men velger å søke jobb i et småsted. Er det for å få et roligere liv, eller for å flykte fra noen? Hun kommer raskt overens med sin nye makker Katja.

Det er forferdelig varmt, umenneskelig varmt og folk har lett for å gå i tottene på hverandre på grunn av heten, og det skal ikke mye til før brann oppstår. Brannfolk har det mer enn travelt med å holde skogsbrann i sjakk. Men da flere dødsulykker skjer i forskjellige hus, blir Lilly mistenksom, men hun føler seg noe alene om den tanken. Hun blir kjent med Jesper som er brannmann og han har en stor lidenskap for sin jobb.

Da mennesker dør i brann som ikke virker tilfedldig, har Lilly en anelse om at hun har liten tid, hvis ikke det skal gå flere menneskeliv tapt. Men vil de andre på jobben høre på henne at det er noe mistenkelig bak husbrannene som bruker skogbrannene som en slags kamuflasje?

Viktig tema, men typisk handling
Dette virket som en spennende krim da global oppvarming er i vinden og stadig oftere hører man om skogbranner i verden de siste årene. Man blir kjent med Lilly Hed som er ny i et lite sted, og andre synes at det er rart, med tanke på bakgrunnen hennes, da det viser seg at hun er en dyktig etterforsker, samtidig er noen i teamet hennes i tvil da noen fra fortiden kanskje vil ødelegge for henne. Det er en typisk krim om hemmelighetsfulle etterforskere med en fortid de svært lite vil snakke om. 

Introen var lovende, da det er en av de bedre introene jeg har lest på lenge. Utrolig intenst og heseblesende. Det er bare synd at resten av boka ikke hadde den samme intensiteten og innlevelsen, fordi etter det, dalte det noe. For det første var ikke Lilly Hed spesielt interessant å lese om. Hun blir noe blek til hovedkarakter å være, nikker veldig ofte, og en viss forelskelse var lett å se på lang vei. Jeg er ikke fan av instalove. Folk som får følelser for hverandre nesten med en gang. Slutten ble heller ikke spesielt alvorlig, en del av det, men ikke måten det muligens blir løst på, hvis saken i det hele tatt blir det. Skal selvfølgelig ikke røpe noe. Mot slutten ble det for mye komedie, selv om det helt klart ikke var meningen. Det var bare ikke en form for avslutning jeg likte.

Bra start og fengende tema, men slapt utført.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

The Good House er horror som kanskje ikke virker å være det med tanke på tittelen ...

Huset i boka blir kalt The Good House av innbyggerne Sacajawea fordi for dem er det et vamrt og elskverdig hus. Angala Toussaint vokste opp i akkurat det huset sammen med sin mor og bestemor. Moren hennes var noe ustabil å leve med, så det var trygt å ha bestemoren sin der, også, som alltid har bodd i huset. Senere tok hun over huset og hadde mange fine år med sin mann og sønn.

Tragisk familiehendelse
Under en 4.juli feiring for et par år siden, hendte det noe tragisk i huset, og Angela opplevde det verste en mor kan oppleve. Familien går i oppløsning og bare noen tjenestefolk er igjen i huset, mens Angela bor et annet sted. Hun vurderer om hun skal selge huset eller ikke. Hun blir oppmuntret av sin nære skuespillervenninne, om å bli med Angela og være i huset i noen dager, mens Angela bestemmer seg. Det går ikke mange dager, før de begge opplever merkelige ting som skjer. Er det trygt for dem å være der?

Dette kan høres ut som en typisk "haunted house" historie, men det er det ikke. Dette er mer om mørke krefter som man ikke helt vet hva det er, eller hva som står bak det hele. Jeg er ikke overbgeistret for fantasy, men syntes det hadde en fin rolle og fin blanding med horror, uten at det ble rotete eller uengasjerende.

Horror med alvorlige temaer
Horror har lett for å bli tøvete, både på film og i bokformat, men jeg synes det er gøy for det har jo sin sjarm når man er vokst opp med sjangeren, og kjenner den ut og inn, men det var også godt å lese en alvorlig og en mer voksen horror bok enn det man har lest på en stund. Tananarive Due har en fin, rolig og sofistikert fortellerstemme. Boka kan mulig være noe langdryg for enkelte, men jeg likte at hun brukte god tid, for det skapte mer stemning og ting ble mer intenst. På den måten ble man også godt kjent med karakterene til tross for at boka besto av et stort persongalleri. Jeg likte også vandringen i tid. Man blir kjent med Angela både før og etter tragedien. Så det er ikke bare horror, horror, men også om sorg og familiebånd. Synes også det er kult at sjangeren av og til tar opp alvorlig tema, som i denne som er: klasseskille og kvinner som tjener mindre enn menn selv de er i samme bransje. En veldig voksen versjon av horror for å beskrive det på den måten. 

The Good House er ikke spesielt nifs, men synes at Due får frem en annen type uhygge, en mer hverdagslig uhygge som må kjempe mot mørke krefter, ting man ikke helt forstår, og det får hun til på en overbevisende måte. Til å være horror som ble utgitt i 2003, holder denne seg imponerende godt.

Fra min blogg. I Bokhylla

Det er ikke ofte man kommer over en god bok nummer to i en trilogi. Som regel oppleves de som luft, men ikke denne gang.

Alvorlig forsvinningsnummer
Den uvanlige varmen i Hommelvik i Trøndelag fortsetter. Det er varmt i Hommelvik i forhold til resten av landet. Helene er i hardt vær da hun får gjennomgå på grunn av noen jenter på skolen. Det er ikke fred å få. Bedre blir det ikke da fostersøsteren May-Liss forsvinner. Helene føler ikke bare redsel, men også skyld. Egentlig skulle hun være med May-Liss til butikken for å kjøpe is, men i stedet gikk hun dit alene og kommer ikke hjem igjen. Hele småstedet hjelper til å lete, men tiden går, og håpet forsvinner. Fosterforeldrene føles fjerne og Helene føler at hun bare er i veien. 

Samtidig bærer Helene på en annen byrde. Hun har en evne til å kommunisere med de døde, og har fått streng beskjed om å ikke bruke de evnene. Det går rykter om et åndebrett da May-Liss forsvant, så hun er redd for å få kontakt med henne, da det betyr at hun er død. Mens forsvinningsnummeren pågår, ser man en familie i sorg og oppløsning, og mye kaos. Er May-Liss borte for godt, og hvem er jenta i sort slør som Helene stadig ser?

Som nevnt opplever jeg alltid bok nummer to i en trilogi som noe luftaktig eller en slags pausebok til ting begynner å skje i den tredje boka, men slik er ikke Den sorte bruden. Denne har mye innhold, akkurat som den første boka, og føles ikke ut som en pausebok midt i en trilogi. Noe som er uvant, men gledelig.

Man møter på noen av de andre karakterene fra i første boka, men da noen av dem som ungdom. Denne boka går mer bak i tid, så noen av de voksne karakterene man ble kjent med i Dødens spill, er i denne boka, ungdommer. Så syntes det var morsomt og spennende vri. 

Modent og tøft språk
Stødig og mørk oppfølger til Dødens spill dette. Fascinerende karakterer å lese om, underlige hendelser og liker at det er en del overnaturlige elementer. Språket er like tøft som i den første boka og hvis man vanligvis ikke liker undomsbøker, så føles dette ikke ut som ungdomsbøker, da disse føles mer modnere enn andre ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Virkelig bra forklart dette ...

En noe kort anmeldelse denne gang, men med tanke på at dette er en oppfølger, er det noe begrenset hva man kan fortelle, og man må jo helst unngå å avsløre noe som helst. Så oppfølgere er alltid litt vrient å skrive om. Men er glad jeg ga denne trilogien en sjanse, for har ikke kjedet meg så langt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

I selveste Halloween uka leste jeg en slasher som ble utgitt i fjor. Den er om en familie som får besøk av en liten gjeng unge folk, som er ute etter hevn ...

Rick Wood var et ukjent navn inntil i år. Han er britisk horror/slasher forfatter, og boka Home Invasion var den som fristet mest. Jeg ville ha noe voldsomt å lese. Har sett en del voldsomme filmer, men ikke bøker som er like voldsomme. Med voldsom mener jeg brutal og voldelig. Synes jo selvfølgelig det ikke er gøy, men det er jo kjennetegn på slashere, og av og til er det uskyldig moro. De som kjenner sjangeren godt, skjønner hva man mener, og man vet godt forskjell på fiksjon og virkelighet. Noen ganger vil man lese eller se noe som er småsjokkerende, og slashere går jo alltid et hakk lenger enn horror.

Uventet besøk
Home Invasion er en bok om skyld, hevn og familiebånd. Noah har nettopp sagt opp jobben. Han er lei av å forsvare de kriminelle, de som egentlig er skyldige, og ønsker mer tid med familien. Han har kone og to barn. Datteren hans er nyfødt, så det er stor aldersforskjell på barna. Men Noah rekker ikke å nyte familieidyllen lenge, da de får besøk, og det er av unge mennesker de ikke drar kjensel på. Det viser seg at de er der på hevntokt, på grunn av den tidligere jobben til Noah, og hele familien skal få betale for det. Som vanlig, har denne gjengen en leder som bestemmer hva som skal skje, og hvem som skal gjøre hva. Noah og familien hans frykter at det blir en lang helvetesnatt med mye smerte og redsel. Og gjengen som har kommet på besøk, har god tid ... Det er fint at Noah og familien bor langt unna nærmeste nabo.

Som nevnt, ukjent bok og forfatter, og valgte denne av nysgjerrighet og på måfå i for å ha noe å lese til Halloween. Jeg liker det overnaturlige i bøker, og noen ganger er det kjekt med noe annet til Halloween, også. Horror og slashere kan jo være så mangt. 

Lite beskrivelse av huset og man blir ikke godt nok kjent med karakterene
Boka var noe voldsom, men etter å ha sett en del slasherfilmer, blir man likevel ikke sjokkert. Home Invasion hadde et godt utgangspunkt, men karakterene var noe flate, og begynnelsen var spennende og hadde flust av suspense. Men ble ikke helt overbegeistret over skrivemåten da den var svært enkel og besto av svært korte setninger. Huset ble ikke beskrevet så mye, så det var noe vanskelig å se for seg det. Vet at det var er en rikmannsfamilie, men kunne tenkt meg en mer detaljert beskrivelse av selve huset for å få et bedre inntrykk av det.

Jeg likte boka frem til midtdelen da handlingen tok en noe utroverdig og latterlig retning. Det samme med avslutningen. Syntes ikke det helt matchet med resten av historien. Det ble litt vel annerledes og ikke spesielt realistisk, så sånn sett ble jeg noe skuffet. Kunne også ha tenkt meg mer uhygge og det var som nevnt lite karakterdybde.

Slasheren minner meg også litt på filmene Funny Games (originalen er selvfølgelig bedre enn remaken). Bare at karakterene i filmen driver med tilfeldig vold fordi det ligger i deres natur, mens karakterene som dukker opp hjemme hos Noah i boka, påstår at de har motiv til å være voldelige. Det er forskjellen på boka og filmen. Understreker at boka og filmene ikke har noe med hverandre å gjøre. Jeg bare begynte å tenke på dem mens jeg leste denne. Sånt skjer.

Home Invasion er ikke dårlig, men kunne ha trengt mer redigering, for som sagt er språket vel enkelt og noen av karakterene blir anonyme. Det var også synd at avslutingen ble som den ble, da begynnelsen var både lovende og givende. Man bare fryktet det verste. Wood er god på å provosere, noe slashere skal gjøre. Det gjorde han godt, men ville nok ha likt Home Invasion bedre hvis noen andre hadde skrevet den. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese noe mer av ham. Selv om jeg ikke ble imponert av fortellerstemmen denne gang, har han en del bøker som frister. 

Boka har 18-års grense. Les den på eget ansvar.

Fra min blogg: I Bokhylla

Første bok om politietterforsker Jakob Weber, og jeg leser gjerne oppfølgeren.

Tilfeldigheter eller seriemorder?
I første bok om Jakob Weber skjer det mørke ting i nord. Jakob Weber får en travel tid, da han får en ny person i teamet, og jenter forsvinner. Den første jenta som blir funnet død, er de usikre på om det var på grunn av mistenkelig dødsfall, eller selvmord. Men da en jente forsvinner under en løpetur, blir tiden knapp. De er det usikre på om de kan ha med en seriemorder å gjøre.

Noora er en person på laget som er ny som han ikke er helt klok på. Hun virker skvetten og noe tilknappet. Det får ham til å undre seg på hva hun har opplevd tidligere, spesielt med tanke på at hun har tidligere jobbet for Kripos. Blir de bedre kjent, og kommer journalisten som han samarbeider litt med, å holde det hun lover?

Jakob er kanskje ikke en vanlig etterforsker, men han er nesten like mystisk som andre etterforskere man leser om. Han er ung enkemann og har hunden Garm som selskap. Han er en Jack russell terrier. Mens han er fullt opptatt med saken om de forsvunnede jentene, dukker det opp en fremmed person i livet hans.

Ørjan Nordhus Karlsson skriver godt, spesielt når han beskriver utsikt og natur. Det er lett å se for seg det han beskriver, selv om man ikke har vært der. Språket er flytende og det er lett å lese noen sider ekstra. Synes også første boka i en ny krimserie gir et godt førsteinntrykk. Man blir godt kjent med de fleste karakterene, og de har sine hverdagsproblemer. Noora minner meg mye om Lilly Hed fra 300 grader av Pernilla Ericson som jeg leste tidligere i høst. De har litt av den samme historien.

Jordnær politietterforsker
Likte Jakob Weber, for han skal ikke spille helt og virket som en jordnær person til tross for jobben han har, og prøver å gjøre det riktige. Syntes også det var interessant å lese fra perpsektive til en bygdeoriginal. Se ting fra deres perspektiv, og beskrivelsen av at de er bevisst på at de føler seg noe uetnfor samfunnet. Hvordan han, eller eventuelt "de", betraktet de andre innbyggerne som passer bedre inn i samfunnet, var interessant. Synes også at Karlsson tar opp teamet ensomhet på en god måte.

Til tross for en noe komisk slutt som jeg ikke fikk helt sansen for og at deler av boka var forutsigbart, vil jeg gjerne bli bedre kjent med denne gjengen, og få med meg oppfølgeren. Det siste stykket hjem var noe seig i starten, men det gikk seg til. Weber virket jordnær og mystisk, og håper på enda mer naturbeskrivelser og action i bok nummer to. Det siste stykket hjem var lettlest, underholdende og god førstebok i en ny krim serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Malfi skrev denne boka for å hedre sin nære venninne som ble skutt og drept på jobb.

Det samme skjer med en karakter i boka Come with Me. Hun blir ikke skutt og drept mens hun er på jobb, men mens hun gjør et ærend. For dette er ikke en bok om hans venninne, men han skrev denne for å bearbeide sorgen og samtidig hedre henne.

Bunnløs sorg
Come with Me er horror som ble utgitt i fjor, og er om sorg og hemmeligheter. Man blir kjent med Aaron Decker som mister sin kone like før jul. Begynnelsen av denne boka og Bag of Bones av Stephen King har litt av den samme følelsen i begynnelsen. Ektemenn som mister sin kone og som føler seg hjelpeløse uten å vite hvordan de skal komme seg over sorgen. Men der stopper også likheten.

Hans kone er på et stripesenter for å gjøre et ærend. En av de siste tingene hun sa til ham var: Come with me, men av en eller annen grunn blir han ikke med henne. Da hun ankommer stripesenteret, er det en ung, bevæpnet mann som ankommer stedet, og han er der for å ta hevn over en ekskjæreste. For å hindre ham i å drepe og skade flere, blir hun selv drept i forsøket på redde andre. I sorgen finner Aaron noe hans kone har holdt hemmelig. Det virker som hun hadde et eller annet prosjekt på gang som han ikke helt forstår, og ved hjelp av ledetrådene hun har etterlatt seg gjennom dette prosjektet hun aldri har nevnt et ord om, fortsetter han å følge disse ledetrådene uten helt å vite hva det egentlig handler om. Han tror han gjør det for å komme seg gjennom sorgen og samtidig av ren nysgjerrighet. Men klarer han å fullføre prosjektet for henne og finne ut av hva dreier det seg egentlig om?

Vet at det virker noe vagt i beskrivelsen om handlingen, men det er også med vilje, for hvis jeg avslører hva prosjektet Aaron kommer over, så avslører jeg også en del av handlingen, og det vil jeg nødig gjøre. Poenget blir på en måte borte, hvis prosjektet avsløres. Det er en fordel å begynne på boka uten å vite mye om den på forhånd.

Lavmælt og kryptisk fortellerstemme
Denne horror boka er min første av Malfi, og det blir heller ikke den siste. Har sett bøkene hans en del i det siste, og skjønner hypen. Han ga ut en ny bok i år som heter Black Mouth som jeg allerede har i samlingen, for jeg fikk fort sansen for skrivestilen hans. Trodde Come with Me ville bli en typisk bok om ektepar med hemmeligheter, men det var det ikke. Boka er mer enn som så og det skrives om en tragisk fortid. Liker at Malfi skriver lavmælt og kryptisk. Noe som gjør konseptet enda mer spennende, og man blir like nysgjerrig som Aaron om hva slags prosjekt Allison har holdt på med bak hans rygg.

Han er også god på å beskrive mennesker og deres skjebner, beskrive redselen for det ukjente og en umenneskelig sorg. Boka er ikke skremmende på noen måte, men er ikke av den grunn kjedelig. Den har flust av stemning, realistiske karakterer og en handling som hele tiden tar forskjellige vendinger. Ikke en bok til å bli skremt av, men Come with Me har en del småuhyggelig atmosfære. En av de bedre horror bøkene jeg har lest så langt i år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tidligere i høst leste jeg Død for deg av Bley, og det var litt av en krim, men det er jo noe nabolandet virkelig kan.

Død for deg er en småskrullete krimbok på en god måte. Den er om Caroline og Gustav som ser ut til å ha alt. De har det huset, fine barn og vakkert ekteskap. Men sjeldent at ting er som det ser ut. Gustav tjener gode penger, og Caroline har gitt opp karrieren for å være hjemmeværende husmor, men var det egentlig hennes avgjørelse? Sammen har de to barn og en som er på vei. En dag Gustav er på jobb, blir han oppringt av politiet. Det ser ut til at Caroline er borte, barna også, og det er Carolines venninne som har ringt politiet. Spørsmålet er om det har skjedd dem noe, eller om Caroline har tatt dem med seg, og dratt frivillig.

Karrieresprang
Tidligere fotballstjerne Henrik Hedin, kjent som The Killer fra fotballkarrieren, begynner på en ny arbeidsplass som etterforsker, og han blir straks kastet ut i saken med en uventet makker. Dette er første bok med Henrik Hedin.

Visste ikke noe om boka på forhånd og det er heller ingen bok som ikke har vært så synlig, noe som var forfriskende. Bley har en fortellerstemme med trøkk, og er ikke redd for å skrive om det mørke som kan skje i hverdagen. Dette er på ingen måte en trivelig krimbok, noe hun formidler godt. Hennes fortellerstemme har tempo, virker ekte og usminket. Selv om det ofte skiftes perspektiv, blir det gjort på en ryddig og engasjerende måte, og man blir godt kjent med karakterene man leser om.

Svært engasjerende plot
Plottet egner seg nok ikke for alle da den er svært bedrøvelig uten at jeg skal avsløre mer, og kanskje ikke alle tåler det, men jeg fikk mersmak, og vil svært lese mer om Henrik Hedin. Likte ham ikke helt i begynnelsen, men han ble bedre og noe menneskelig. Så leser gjerne neste bok i serien. Dette ga mersmak for Bleys fortellerstemme og plotoppfinnsomhet er rå. Har heldigvis Jenter uten navn av henne som ikke tilhører denne serien, men serien om Ellen Tamm, og håper å få lest den boka i løpet av året. Håper den har litt av den samme stilen. Er heller ikke så nøye på kronologisk rekkefølge i krimserier, for man får med seg en god del bakgrunnshistorie om de faste karakterene uansett.

Som nevnt, en bedrøvelig krimbok, og det morsomme med denne er at når den er ferdiglest, er man litt usikker på hvem av dem som egentlig er den sprøeste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

En alkoholisert skuespiller og en innsjø med overnaturlige evner. Hva kan gå galt?

The House Across the Lake er Riley Sagers sjette thriller, og hans egentlige navn er Todd Ritter. Han skrev The House Across the Lake da covid-19 var på sitt verste, og hele verden var nedstengt. Det har ikke noe med selve handlingen å gjøre, bortsett fra at handlingen er noe isolert på grunn av husene de bor i, ligger noe øde til.

Harde taklinger
Casey har nettopp fått fyken som skuespiller fordi hun har møtt opp på jobb etter å ha drukket for mye. Hun vet selv at hun er avhengig, og drikker så lenge øynene er åpne, men hun har nettopp mistet sin ektemann i en ulykke. Hun bærer på en ensomhet.

Hun bor i deres hus ved en innsjø hvor det er få andre hus. Noen bor der i korte perioder og andre nesten hele året. Området ligger til i Vermont. På fritiden drikker hun og spionerer på et bestemt hus. Huset tilhører en eksmodell og hennes mann, og huset har store vinduer, så Casey får følge med på mye med sin kjære kikkert. Hun vet hun ikke burde, men kan ikke noe for det. Så forsvinner eksmodellen Katherine, og bare mannen i huset er igjen i det nærmeste dagene. Etter å ha hørt et skrik, er Casey sikker på at det har skjedd Katherine noe. Casey begynner å gjøre litt detektivarbeid.

Intens nabomiljø
Vet at dette høres ut som en typisk nabothriller, men det er det ikke. Boka står av flere karakterer som dukker opp underveis, handlingen har flust av atmosfære, og Casey har en frisk personlighet. Likte sarkasmen veldig godt, noe som gjorde denne psykologiske thrilleren svært underholdende.

I motsetning til mange psykologiske thrillere jeg har lest i det siste, hadde denne mye stemning, bød på noen overnaturlige elementer, og et sært persongalleri man ble interessert i å lese om.Har fått med meg at mange ikke liker denne, og tror kanskje det er på grunn av at handlingen tar en overnaturlig retning. Leser man boka nøye, er det ikke overraskende da noe overnurlig blir nevnt veldig tidlig i handlingen, så jeg så det komme. For min del trenger heller ikke psykologiske thrillere å være realistisk bestandig, så denne gang fikk jeg det jeg var ute etter: Forfriskende karakterer, stor dose underholdning og mørk handling. Selv om jeg likte denne godt, er Final Girls fremdeles min favoritt av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

I september leste jeg Der krepsene synger, da boka var filmaktuell. Etter å ha sett filmtraileren, fristet boka mer enn filmatiseringen.

Der krepsene synger ble opprinnelig utgitt i 2018, og siden da har den vært en snakkis, både positivt og negativt, men for det meste positivt. Visste ikke helt om det var en bok for meg da det ikke er krim, men den har noen krimelementer i seg. Det er roman med krimelelemter siden en ung mann blir funnet død, og dødsfallet er mistenkelig.

Alvorlig omsorgssvikt
Romanen er om Kya som får en brutal start på livet. Familien drar fra henne en etter en, bortsett fra faren. De andre har dratt fordi han er skremmende og alkoholisert. Men Kya er for liten til å dra noe sted, og ingen tar henne med seg. Ofte er hun alene og må klare seg selv. Skaffe mat, lage mat og overleve dagene siden faren har en tendens til å forsvinne i lange perioder. Hun må holde ting i gang helt alene. Hun blir kjent med en fyr i nærområdet som besøker henne av og til, og når hun blir eldre, blir hun kjent med en annen som holder til i byen. I løpet av den tiden med opplever hun både glede og svik.

Da en av dem blir funnet død, ser sheriffen på dødsfallet som mistenkelig og Kya blir sett på som mistenkt. Ikke bare fordi hun er outsideren og de andre ser på henne som rar som bor alene ut i marsklandet, men flere ting retter mot henne, og en rettssak starter.

Ikke alle skildringene er like realistiske
Boka virker kanskje stor og kanskje skremmende for noen siden den er på over fire hundre sider. Selv er jeg vant til det og foretrekker store bøker, men fortvil ikke. Den føltes ikke arbeidsom. Boka består av en god del alvor, oppvekstskildring med harde kår, har flytende språk og interessante personligheter. Lkte å bli kjent med Kya fra hun var liten til å bli en ung kvinne. Skildringen fra da hun var under ti år, da hun måtte finne mat og lage mat selv, overleve, var ikke spesielt troverdig, på grunn av den svært unge alderen, men tøff lesing.

Var ikke spesielt interessert i den romantiske delen da hun ble kjent med de to guttene, for er ikke spesielt interessert i å lese om følelser og svik, men likte delen da hun delte sin kunnskap om naturen med et forlag, og rettssakdelen. Så opplevde begynnelsen som noe seig, men det gikk over ganske fort.

Fin og småtrist oppvekstroman om harde kår, overlevelse, brutal kjærlighet og sorg.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Bonner forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Tidligere i høst leste jeg Dunkle fortellinger. En liten novellesamling med grøssere for store og små som nylig ble utgitt.

Jeg er nok ikke i målgruppa, men jeg er jo helt syk etter horror eller skrekk som det heter på norsk, og da bryr jeg meg ikke så mye om målgruppe. Dessuten gjør slike bøker meg veldig nostalgisk. Jeg likte horror allerede som liten. Leste både horror for voksne og slike novellesamlinger som denne. Så Dunkle fortellinger gjør meg litt nostalgisk da jeg alltid var på jakt etter slike bøker som liten.

God balanse med tekst og stemningsfulle illustrasjoner
Har hørt om Wexelsen, men har ikke lest noe av henne tidligere og i samarbeid med illustratør Jens Kristensen har de laget en koselig og morbid liten samling med tankefulle grøsserfortellinger. Dunkle fortellinger består av sju fortellinger i forskjellige lengder, og Kristensen bidrar med stemingsfulle og fargeløse illustrasjoner som beskriver disse historiene veldig godt.

Dunkle fortellinger er som nevnt en bok som består av sju fortellinger og jeg leste en for hver dag for å bruke litt tid på den. Noen av de samme karakterene dukker opp i forskjellige historier, fordi historiene foregår på samme sted, nemlig i Dunkel. Historiene er veldig fargerike og varierte. Historiene er blant annet om en forsvunnet katt, mystiske epler, tannlegeskrekk og mye mer. Liker at disse fortellingene er en blanding av hverdagsliglivet og det surrealistiske. Det er ingenting som er helt trygt.

Passer fint som Halloweenlesing
Wexelsen skriver godt og presist, spesielt med tanke på hvor korte disse fortellinge er, og illustrasjonene av Kristensen er med på å bidra det visuelle og det dystre. Som voksen leser er ikke disse fortellingene skumle eller overraskende, men det er snart Halloween og Halloween som er min favoritttid i året, er jo kjent for å være forutsigbar. Det er det som er sjarmen med denne feiringen. Så det gjorde ikke noe at fortellingene var forutsigbare. Som voksen syntes jeg de var underholdende, mørke og nostalgiske. Denne boka passer godt å lese i denne mørke og kalde årstiden enten alene eller som høytlesing før noen skal sove, eller lese den sammen som familie. Likte også godt at illustrasjonene var fargeløse og detaljerte. Det løftet opp historiene et hakk.

Dette er en smal bok med mye steming og morbide historier, som kan hjelpe å få unge lesere til å komme i den rette Halloween stemningen. Det er også en fin bok for de unge som er nysgjerrige på å lese noe og lære mer om denne sjangeren. Terningkast fire for fortellingene og terningkast fem for illustrasjonene.

Mine tre favoritthistorier er: Nereida, Sørgefuglene og En helt vanlig gutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Sommeren er over for en god stund siden og godt er det. På sensommeren leste jeg Sommer i Sandøsund av Lene Lauritsen Kjølner som inneholder sommerglade mennesker, mye frisk luft, og godt samvær.

Lene Lauritsen Kjølner er feelgood forfatter. Det er en sjanger jeg ikke leser ofte av. Jeg er ikke helt allergisk, men ofte ser jeg på sjangeren som noe lett, noe som kanskje også er meningen med feelgood? Samtidig liker jeg å gå ut av komfortsonen og utfordre meg selv som leser. Man kan jo ikke bare lese om det mørke og det dystre hele tiden, eller?

En stressende sommer for hovedkarakteren
Sommer i Sandøsund er en veldig travel og hektisk bok der det skjer veldig mye på en gang. Sofie har arvet huset til grandtanten sin Agathe som har flyttet til varmere strøk. Men Sofie er ikke alene. Hun har sin fantastiske franskmann Francois og datteren Fredrikke. Hun er der ikke så ofte da hun studerer et stykke unna. Sofie og Linn driver Sjøsternen Bok og Kafé sammen, og de har for tiden trøbbel med softismaskinen som ofte er i bruk. Det er uvanlig varmt, og mange spennende ting er i ferd med å skje. Blant annet Agathes nitti års feiring, og ved en tilfeldighet finner noen et gammelt kjøretøy. Noen har lyst til å gjøre den om til bokbuss. Vennegjengen til Sofie er begeistret for tanken, mens Sofie er noe lunken til prosjektet. Klarer hun å bli overtalt?

Travel hverdag og sjarm
Da Agathe kommer hjem for å feire sin store nitti års dag, har hun med flamencosko. Sofie og Linn frykter det verste, for de vet at Agathe er i stand til å finne på litt av hvert. Ikke nok med det. En stor auksjon skal arrangeres fordi Sofie har muligens funnet noen berømte malerier som kanskje er ekte. Blir det for mye for Sofie denne sommeren, eller kommer den til å bli vanlig, til tross for de mange planene?

Sommer i Sandøsund er en sommerlig feelgood på over fem hundre sider. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men syntes denne kunne ha vært noe forkortet da en del av samtalene blir noe gjentakende og det var ikke alle aspekter som interesserte. Jeg interesserte meg minst for flamencodansen og kunne tenkt meg at selve auksjonen fikk større plass. Karakterene ler ofte høyt og man har fått med seg at karakteren Rolf, som har en liten rolle, har rødt hår.

Agathe er kanskje gammel, men sprek og er en karakter som tar mye plass. Mange i boka er glade i henne, og man forstår hvorfor, men selv blir jeg sliten av personligheter som tar stor plass, så i lengden ble hun noe slitsom i stedet for varm og fengslende.

Selv om mye i boka var forutsigbart, var det likevel koselig lesing, og man blir kjent med karakterene på godt og vondt. Likte det idylliske stedet og samfunnet, og hvordan de holder sammen når hverdagskriser oppstår. Det var nesten som å henge sammen med dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Denne krimromanen fra Australia ble opprinnelig utgitt i 1999, men ble ikke oversatt på norsk før i år. Fy søren, det var jammen meg på tide!

I en del år har jeg fått mer og mer sansen for Australia. Har sett en del gode australske horror filmer de siste femten årene, jeg har lest Dragemannen av Garry Disher og i oktober skal jeg lese min første australske horror bok som er Bone Harvest av James Brodgen. Har også fått med meg at det er en god del fengende band derfra.

Juletid og en seriemorder som leker med politiet
Garry Disher har hittil vært en ukjent forfatter for min del inntil nå, og er glad for at jeg endelig har lest noe av ham, for denne boka var herlig på en dyster måte. Det er også første bok i en krimserie. Den er om førstebetjent Hal Challis som har en del å gjøre og gruble på. En seriemorder er løs. Han kidnapper kvinner på en øde landevei. Senere dukker de opp døde. Det er snakk om en seriemorder som leker seg med politiet. Attpåtil nærmer julen seg med stormskritt, men er det noe tid for ferie?

Mer vil jeg egentlig ikke si om boka, da den heller bør oppleves. Begynnelsen kan være noe rotete, da boka inneholder et stort persongalleri, og det tar litt tid å huske hvem som er hvem, bortsett fra Challis naturligvis. Boka er ikke akkurat creepy eller skummel på noe vis, men heller mørk, svært dyster og det er lett å leve seg inn i handlingen. Mange av karakterene er spennende å lese om og Disher skriver medrivende. Syntes Challis var spennende å bli kjent med både på jobb og privat. Ofte opplever jeg hjemmetilværelsen som temmelig kjedelig til mange av etterforskere og politibetjenter jeg leser om, med mye familiedrama, men Challis har en mer mystisk tilværelse.

Spennende plot og creepy tema
Kanskje ikke alle synes at seriemordere er spennende å lese om, men det synes jeg. De er fascinerende og creepy på mange måter. Man forventer det verste når man får se dem, men så ser de ut som et helt vanlig menneske. Det er det som er mest skremmende med seriemordere generelt. Dragemannen ga meg et godt førsteinntrykk og håper å få med meg oppfølgeren, for jeg liker fortellerstemmen til Disher svært godt. Dette var stas.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Tiden er inne for å lese litt mørk litteratur nå som været endelig er høstlig og gufsete. Herlig er nok ordet jeg leter etter.

Ikke la de døde komme hit er en ungdomsbok som ble utgitt veldig nylig. Det er ikke akkurat grøss, men heller psykologisk thriller med noen få grøsserelementer.

Mørk fortid og gammeldags livsstil
Den er om Cecilia som nettopp har vært gjennom en tøff tid, og har hatt en tung oppvekst. Grunnen er moren hennes som var alkoholisert og som tok med forskjellige menn hjem. Cecilia tar seg en lang kjøretur etter å ha gjennomgått noe tungt nylig, og hun kjører mest på måfå. Hun ender opp ved et gammelt småbruk. Hun blir lagt merke til av de som bor der, og de ber henne inn på kveldsmat. I huset er det to voksne og en sønn. Huset er kanskje gammelt, men ikke nok med det, familien som bor der virker nokså gammeldagse. De lever bare av det de dyrker selv. Huset ligger isolert til og de er svært religiøse. Hvis noen gjør noe de ikke liker, blir det straff. Det virke også som de er redde eller nervøse for noe, men hva? De vil at hun gjerne blir en stund, men er det noe for Ceclia?

Dette var en bok jeg ble øyeblikkelig nysgjerrig på da jeg liker slike bøker uansett målgruppe. Coveret virker kaldt, øde og spennende, og i boka er det også med noen kreative illustrasjoner som samsvarer med handlingen. Steinholm er god på å beskrive tryggheten Cecilia føler i begynnelsen, men som sakte føler tvil etter hvert. Samtidig vil hun ikke forlate sønnen i huset som hun har blitt svært glad i. Hun står overfor et dilemma. Illustrasjonene av Furmark er dystre, kreative og beksrivende. De løfter opp stemningen i boka noen hakk. Da mener jeg ikke feststemning, men følelsen i huset, isolasjonen og alt det dystre.

Ikke begeistret over retningen det tok
Dette er en noe kort anmeldelse enn til vanlig da boka er på bare 141 sider, og man vil jo ikke røpe for mye. Likte begynnelsen veldig godt, og karakterene som har en tendens til å skfifte varm og kald personlighet, spesielt foreldrene i huset. De var en smule ekle å lese om. Men ellers var instalove dessverre noe drepende. Karakterer som får følelser for hverandre nesten med en gang. Har opplevd det ofte i bøker for ungdom og voksne de siste årene, og er en smule lei av å lese om det. Synes det er kjedelig. Men skjønner at det er spennende å lese om forelskelse og følelser for ungdom.

Ville nok ha likt boka bedre hvis jeg var yngre, men som voksen likte jeg som sagt begynnelsen og illustrasjonene, men etter hvert ble det noe tamt og slutten noe typisk. Terningkast tre til handlingen og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

En bok jeg har vært nysgjerrig på siden tittelen er noe spesiell.

Dette er en psykologisk krim som ble utgitt tidligere i år, og jeg ville vente til høsten med å lese den, for tenkte det ville skape rett atmosfære, for liker høsten bedre enn vinteren. Den er om Bjørk Isdahl som tidligere har jobbet for Kripos, men etter en hendelse har hun nå sin egen praksis og er terapeut. Hun er for tiden en leder for en gruppe menn som trenger sinnemestring.

Mareritt og håpløs situasjon
I det siste har hun vært plaget av mareritt som har en tendens til å gå igjen natt etter natt. Hun blir kontaktet av en tidligere klient som ønsker å møte henne. Bjørk går med på det, bare for å få Azora til å innse at hun ikke kan ringe henne mer. På det avtalte stedet, får Bjørk sjokk da Azora faller av et tak. Bjørk er den eneste som er sikker på at det ikke var selvmord, og politiet viser henne et bilde som tilhørte Azora og viser det til henne, med en beskjed bakpå om at hun vet om marerittene hennes. Hvordan kan Azora vite om det? Siden Bjørk blir sett på som mulig mistenkt senere siden hun befant seg på åstedet, er tiden knapp, og hun gjør sine egne undersøkelser i narkomiljøet, siden Azora selv var avhengig.

Selv bærer Bjørk på en hemmelighet og hun husker nesten ingenting fra sin egen barndom på grunn av traumer. Vil hun få mer svar hvis hun har rett i at Azora ikke tok sitt eget liv, og finne ut mer om henne?

Mot alle odds
Handlingen rammes inn av en tung dystherhet, med mange potensielle mistenkte, eller er det Bjørk som leter etter svar som ikke er der? Ble Azora egentlig drept? Hun får vite noe om seg selv, men er usikker på om hun vil klare den rollen. Det er spennende å lese om Bjørks undersøkelser i saken for å prøve å renvaske seg selv, og samtidig sliter hun en del privat. Det føles ut som livet rakner, men på en eller annen måte klarer hun å holde seg oppe. Forfatteren forklarer dette på en realistisk og spennende måte. Også når Bjørk prøver å komme i kontakt med folka i narkomiljøet som er et sjansespill.

Palladino beskriver godt desperasjonen og fortvilelsen Bjørk føler, og at hun også på en måte er alene i det hele, men samtidig er Bjørk noe slitsom og noen av partiene er noe langdryge, spesielt avslutnignen, som dessverre ble for forutsigbar og en smule tåpelig. Palladino fikk dog frem den kalde og nådeløse vinterstemnigen på en god og realistisk måte.

God begynnelse og spennende skildring om narkomiljøet, hvem kan man stole på og ikke, og om Bjørks fortid. Men det ble noe langdrygt og uengasjerende underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Man blir ikke kvitt Marian Dahle og hunden hennes Birka med det første.

Tilbake på jobb
For femten år siden, forsvant en seks år gammel jente i Oslo fra en parsellhage. Marian Dahle er sakte, men sikkert tilbake på jobb. Hun jobber med en gammel sak, såkalt cold case om den forsvunnede jenta, men er hun klar for å jobbe med tanke på den psykiske belastningen hun har hatt i det siste? Hunden Birka lever ennå, selv om den begynner å dra på årene, og de to har et tett bånd til hverandre.

Cato Isaksen er fremdeles med, men mer i bakgrunnen enn til vanlig. Noe som er synd for jeg liker ham litt bedre enn Marian Dahle. Synes Marian virker kald og likegyldig, men det er sikkert fordi som hun sier at hun har lett for å holde guarden oppe. At hun alltid er på vakt, og det er da vanskelig å komme innpå henne som person og bli kjent med henne.

Syntes ikke saken var særlig spennende
Lindell klarer ofte å skrive engasjerende og om saker som interesserer, men her syntes jeg begge deler var noe blekt. Jeg liker cold case generelt, men denne saken fenget dessverre ikke like mye som andre cold case gjør. Dessuten var denne krimboka noen hakk roligere enn mange av hennes andre bøker. Jeg har ikke noe i mot rolig krim hvor man blir godt kjent med karakterene, men denne var vel rolig, nesten stillestående. Men Lindell er fremdeles knallgod når det gjelder beskrivelser. Hun er god til å beskrive strøk og bygninger slik at det er lett å se for seg området, selv om man aldri har vært der.

Hun er også fremdeles god på karakterbeskrivelser. Hun får frem personlighetstrekkene godt og noen er ekstra mystiske, som Marian Dahle. Jeg vet hvor du bor er en god krimbok, men ikke like spennende og engasjerende som hennes tidligere bøker, og håper hun får frem den magien igjen, da man satt helt oppslukt mens man leste. Hun hadde den evnen i de gamle bøkene hennes, og har tro på at hun kan mane frem den samme intensiteten i bøkene sine igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Som mange andre kanskje har nevnt før meg, skulle denne boka egentlig ikke være til, for Egeland påsto for noen år siden at det ikke ville bli mer Beltø, men så er det blitt både bok nummer ni og ti. Kan det bli en bok elleve? We'll see. Uansett så er jeg med, for har sansen for Beltøs selvironi.

Et storfunn?
I bok nummer ti er det Odin som er i fokus. Et skjelett på 210 cm er blitt funnet med en valknute, også kalt Odinsknute. Kan det være restene av Odin som er blitt funnet? Da noe skjer med en av kollegaene til Beltø, og et viktig objekt forsvinner fra arbeidsplassen, legger Beltø igjen på nye eventyr, og denne gang reiser han ikke alene, men med en viktig person som har dukket opp i livet hans.

En noe vag beskrivelse av boka, men som i andre Beltø bøker, er det flere mysterier inn i hverandre, og det ene etter det andre skjer, og man vil ikke avsløre noe. Man blir med Beltø som en slags usynlig medpassasjer.

Spennende yrke og god selvironi
Jeg liker å lese om Beltø for synes selv at arkeologi er spennende og også mysterier, det er en fin kombinasjon når man i perioder blir lei av standard politikrim. Liker også at ikke hele handlingen foregår i Norge. Liker også Beltøs tørrvittige humor og han er ikke så heldig i kjærligheten. Han har en lei tendens til å få følelser ganske raskt. Enten blir det bare en kort affære, eller det ikke blir noe av. Noe som er synd da han virker som en grei fyr. Syntes også mystikken var god og fengslende. En av de bedre i serien, synes jeg.

Egeland skriver med glød og sjarm, og det er lett å bli hekta på historien til tross for noen tørre partier her og der. Men likevel kjedet jeg meg ikke, og jeg var også spent på båndet mellom Beltø og hans nye person som dukket opp i livet hans. Så jeg leser gjerne mer om Beltø og de rare mysteriene som alltid dukker opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Bonnier Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Coben er mest kjent for sine enkeltstående thrillere, men han har skrevet noen serier også. Han har skrevet en serie om Myron Bolitar, og han har også så vidt begynt på to andre serier: nemlig Wilde og nå Win. Noen kjenner kanskje igjen Win fra Myron Bolitar serien?

En mann som vet hva han vil
Fremdeles liker jeg Cobens enkeltstående thrillere best hvis jeg måtte velge, for synes de er mer avhengighetsskapende og fenglsende. Likevel er jeg glad for å ha lest Win for det ga mersmak. Han beskriver seg selv som en slags Batman. Han kommer fra en rikmannsfamilie og bor på godset sammen med sin far. Han har råd til hva som helst, og kan gjøre hva som helst når han vil. Han er også glad i vakre kvinner som han treffer gjennom en superhemmelig sexapp. Han er en mann som vet hva han vil. Han tar også ofte loven i egne hender, gjerne med vold.

Denne gang er han selv halvveis i trøbbel. Han blir fraktet av noen til en penthouse og der finnes et berømt maleri som er blitt stjålet fra godset, og en koffert med Wins initialer på, er blitt funnet. Mannen Ry Strauss, som eier leiligheten, er død, og Win har en mistanke om at han er en av kidnapperne til Patricia. Patricia er Wins søskenbarn. For mange år siden ble Patricia kidnappet og noen måneder senere, klarte hun å rømme fra Skrekkskuret i skogen, men kidnapperne hennes ble aldri identifisert. Ry Strauss skal også være en av de skyldige i en sak som skjedde for mange år siden. Win begynner å gjøre sine egne undersøkelser om denne døde Ry Strauss i håp om å renvaske seg selv og kanskje gi Patricia fred.

Ikke alle kommer til å like denne karakteren
Win er kanskje ikke en bok eller en karakter for alle da han er noe annerledes. Han vet at han har mye penger, og har mulighet til det han vil, og er ikke redd for å vise det, heller. Han er en fyr som går veldig i mot janteloven, noe som kan bli klysete å høre på for enkelte. Men jeg syntes det var forfriskende. Selv er jeg en smule lei av å lese om antihelter som virker å være skinnhellige, så det var forfriskende å lese om en karakter med en annerledes personlighet. Men advarer om at det kan bli for mye for enkelte, men jeg syntes bare det var festlig. Win minner meg om en blanding av Bruce Wayne (Batman) og Patrick Bateman (American Psycho).

Win er en sprudlende karakter med sine gode og onde sider, og Coben blomstrer med sin kjente, tørre humor. Mysteriet ble noe forutisgbar, men likevel ødela det ikke spenningen eller den gode underholdningen Coben klarer å skape. Leser gjerne mer om Win. Leste noen av bøkene i Myron Bolitar serien, men syntes Myron Bolitar figuren var noe kjedelig. Win er sprekere og vittigere. Så jeg leser heller mer om ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Nok en serie jeg har begynt å lese midt i, istedet for fra begynnelsen av ...

Spent på de andre bøkene i serien
Men av og til gjør det ikke noe. Noen ganger når jeg begynner midt i en krimserie, og hvis jeg liker boka, bidrar det til at jeg vil lese de tidligere bøkene i serien. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så øye på kronologisk rekkefølge, så lenge man blir godt kjent med hovedkarakterene. Man får jo vite om bakgrunnen deres, uansett.

I Siste spiker skjer det mange ting. Fabian Risks liv forandrer seg drastisk da han og familien får en trist beskjed. Hvordan de takler sorgen, er forskjellig. Risk får en slags drivkraft i sorgen, for han forventer svar, og han er villig til å gå langt, for å få enkelte ting bekreftet, for noen ting de sier, henger ikke sammen.

Politiet blir også opptatt av en sak da en kjent person blir funnet i en bil med en kvinne, begge døde i havbunnnen. Etterforskningen går ikke lettere, da etteforskningsleder Hesk mistenker Kim Sleizner for å tukle med beviser og andre ting. Sleizner er politisjef i København. Men betyr det at han er til å stole på, eller prøver han å skjule noe for å redde sitt eget skinn?

Uvanlig karakter
Som sagt er dette min første bok av Ahnhem og det ga mersmak, for han skriver med krutt og han beskriver karakterene på levende måte. Siste spiker er kanskje ikke realistisk krim, men det er heller ikke derfor jeg leser krim. Hvis jeg vil lese noe troverdig, velger jeg bøker fra en annen sjanger. I krimsjangeren er jeg ikke så nøye på hvor relalistisk bøkene er. Det viktigste er at krimbøker er engasjerende og underholdende, og det er Siste spiker. Både saken og etterforskningsteamet er spennende å lese om. Sleizner er noe for seg selv. Han er ingen forbilde, men syntes han spritet opp handlingen noen hakk.

Ahnhem skriver godt med en god blanding av humor, sorg og alvor. Disse faktorene svinger fort blant enkelte karakterer, og det gjør både karakterene og handlingen svært levende. Selv om dette ikke er realistisk krim, er det god krim som er både medrivende og fengende. Boka tar også en trist vending, og hva som er grunnen til det, røper jeg selvfølgelig ikke. Det blir ikke min siste bok av Ahnhem.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Follett har skrevet mange bøker som jeg ikke har fått med meg. Vet godt hvem han er og kjenner til hans kjente titler, men har holdt meg unna bøkene hans, for har alltid sett for meg bøkene hans som noe tørre. Aldri var en bok som fristet mest av ham, ikke på grunn av at den er aktuell. Det er et engasjerende tema, uansett.

I Aldri har USA en kvinnelig president. Hun heter Pauline Green. Hun er kanskje liten, men sitter på stor makt. Hun er gift med Gerry og sammen har de tenåringsdatteren Pippa. Pippa er noe urolig på skolen da hun ofte utfordrer lærerne. Hun liker å sette dem på prøve. På hjemmebane sliter Pauline med båndet til sin ektemann. Han føles fremmed for henne, og avstanden mellom dem føles større og større. Hun har også mistanke om at han er utro.

Mange sårbare menneskeskjebner
Verden er urolig og består av flere trusler. I Aldri følger man forskjellige menneskeskjebner som gjør boka mer interessant. Man møter alenemoren Kiah som har en liten sønn, og hun er nøye med hva hun bruker pengene på, for det er ikke mye igjen. Hun drømmer om å dra fra Tjadsjøen og flykte til Frankrike. En dag blir det en mulighet hvis hun betaler en bussjåfør en fast sum som skal frakte andre passasjerer, men spørsmålet er om denne bussjåføren er noe til å stole på, eller om han har egne planer. Man møter også Abdul som er med som passasjer, og ingen vet den egentlige grunnen til at han er der, eller hva hans jobb er.

Man blir også kjent med Tamara Levit som er CIA agent. Hun er stormforelsket. og selv om forholdet er ferskt, er følelsene dype. Begge to har risikable yrker.

Samtidig følger man Chang Kai som er viseminister og stadig blir mer stresset på grunn av verdenssituasjonen. Han er også gift med en berømt skuespiller som er med i en Tv-serie som de fleste i boka kjenner til.

Noe arbeidsom bok i begynnelsen, men resten blir en lesefest
Boka er kanskje stor, men frykt ikke. Stort sett er den lettlest, men i begynnelsen kan det ta noe tid å komme seg inn i alt. Det er en stor bok på over seks hundre sider, og består derfor av stort persongalleri. Derfor kan det i begynnelsen være noe krevende å huske på hvem som er hvem, og hvem som gjorde hva, før det sitter, men når disse tingene sitter,går lesingen nesten av seg selv. Har man kommet gjennom de første tre hundre sidene som for meg var noe tunge og trege, var det det nesten en fest å lese de siste tre hundre sidene.

Jeg liker hvordan Follett legger opp nedtellingen til klimakset i det hele, om det blir DEFCON 1, altså om det blir atomkrig eller ikke. Kan det forhindres eller er det for sent?

Å utsette bøkene til Follett var det ingen grunn til. Hans fortellerstemme var heldigvis ikke så tørr som jeg trodde på forhånd, og når man først husker hvem som er hvem, å skille personene og se helheten i boka, var det en fryd å lese. Det eneste som trekker litt ned er at i enkelte partier var det litt mye love making med tanke på alt det andre som foregikk, og føler meg litt snurt over slutten, men samtidig skjønner jeg hvorfor Follett valgte denne slutten.

En arbeidsom bok å komme seg gjennom, men samtidig var det en ekte thriller når thrillerfaktoren glimtet til, og de tre siste hundre sidene var noe for seg selv, nemlig medrivende. Noe jeg ikke har opplevd på lenge. Follett skriver godt og engasjerende. På grunn av denne, fikk jeg lyst til å lese mer av ham og startet dermed på: Aftentid og morgengry.

Fra min blogg. I Bokhylla

Dette er kanskje en noe ukjent bok, for har ikke sett noen lese den, men kan jo hende at noen har lest den likevel. Det er ikke alle som oppdaterer bøker man leser online.

Det er en debutkrim som ble utgitt i fjor, og beklageligvis har jeg lest bedre debutbøker. Har lest mange gode debutbøker de siste årene, men også noen mindre bra. Det som er spennende med debutbøker er at man vet aldri hva man får.

Homofobi og frykt
Handlingen foregår stort sett i Kristiansand, og året er 1996. Homofobi er en stor sak, og folk er livredde for å være seg selv. Man visste også veldig lite om hiv på den tiden. I boka blir man kjent med Katrine Kaspersen. Hun er frilansjournalist, men siden det er et hardt yrke, jobber hun også i en barnehage, og hun har nylig gitt ut en bok. Hun har broren Joar som hun er god venn. Han er pastor og hun er en av de få som vet at han er homofil. Foreldrene deres vet det ikke da de er svært gammeldagse og strikte. Katrines liv blir noe kaotisk da hun blir sammen med ekskjæresten til bestevenninna. Hun blir sammen med Stein Fjell som har en bror som ikke vet å sette grenser, og en kamerat som stadig er med på ting. Mens Stein er borte, blir Katrine utsatt for noe. Hennes forhold til Stein er kort og hektisk. Stein roter seg i noe sammen med broren og kameraten hans. Det gjør til at han legger ut på flukt utenfor landets grenser, for å komme seg så langt vekk fra politiet som mulig, men er det verdt strevet?

Blodskam hadde et godt utgangspunkt, spennende karakterer og interessante temaer, men dessverre blir handlingen noe blass og røverhistorieaktig. Det blir ikke helt troverdig i lengden, noe som er synd da det var det i begynnelsen. Begynnelsen er veldig realistisk, tung og engasjerende, karakterene er troverdige og består av flere lag, og temaene var interessante og engasjerende å lese om. Men dessverre drukner det litt i en handling som utviklet seg i en retning som jeg ikke ble like begeistret for.

Bedre som roman enn krim
Boka burde også ha vært strammet opp mer. I begynnelsen virket det nesten ikke som om man leste en krimroman, men heller en vanlig roman, da politifolk ikke dukket opp før langt etter hundre sider. Da ble det nesten som å lese en helt annen bok. Boka var spennende og fengende inntil politifolka dukket opp og ødela balansen i handlingen på en måte. Så Blodskam kunne ha godt egnet seg bedre som en roman.

Noe som er noe overraskende å påstå, da jeg foretrekker krimromaner fremfor "vanlige" romaner, men denne boka hadde så mange mørke og tunge temaer, at den godt ha fungert som roman, og ville ha vært like fengslende hele veien. Dessverre ble det ikke det denne gang. Det ble noe rotete og uengasjerende etter de første 150 sidene, og følte at spenningen kom aldri helt på plass igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlagshuset Publica, mot en ærlig anmeldelse)