Dette er en bok om Guds farskjærlighet til Sine barn og hvordan Gud kan være den faren du alltid har savnet i livet ditt. Boken beskriver et rikt og riktig farsforhold som kun er å finne hos Gud, den fullkomne Far. Forfatteren selv mistet faren sin tidlig og hadde en fraværende stefar, eller en stefar som hadde store forventninger og krav til stesønnen sin.

Boken får en til å grave litt inn i barndommen og forholdet til ens egen far. Det denne klarer som ingen sekulære psykologibøker rundt samme tema klarer er å komme med en Faderløsning i Gud. Stort sett klarer Ed Tandy McGlasson det bra, men det blir ytterst mye gjentakelser og litt for mange historier fra hans eget liv, andres liv og den tjenesten han har for å fremme budskapet sitt. Noen av historiene er inspirerende å lese, men det blir kanskje til tider litt for mye av det gode. Boken er til hjelp når det kommer til å legge merke til og bli bevisst negative sider som man har tatt med seg videre fra sin egen far, og viktigheten å ta et oppgjør med de ved å la Guds farskjærlighet ta over i en sliv og på de områdene det gjelder.

Boken får også noen ganger temaet til å virke litt abstrakt og utopisk, at så fort man klarer å forstå at Gud er far så vil ting løse seg å bli bra. Jeg hevder ikke at forfatteren hevder det, men etter å ha lest boken så kan man få et litt glansbildeaktig bilde av Gud som Far. Tross dette, så tar boken fram viktige sider og er nok en bok som mange der ute kan trenge å lese.

En grei bok om pappas rolle i samvær med barna sine og barneoppdragelsen. Boken tar for seg sentrale ting som menn frykter når de blir fedre, og gir en grei innføring og noen oppmuntrende tips underveis. Boken tar utgangspunkt i ti intervjuer med pappaer i forskjellige livsituasjoner. Jesper Juul bygger videre på dette og tar for seg noen av de viktigste områdene når det kommer til det å være pappa. Boken er kanskje best egnet for de som er førstegangsfedre, men kan absolutt med fordel leses av fedre med flere barn.

Jeg synes boken til tider var litt for generell, men den hadde allikevel noen gode tips å ta med seg videre og områder det er greit å bli mer bevisst på. Boken tar bl.a. fram viktigheten i opprettholdelsen av et god forhold til moren under de turbulente barneårene og hvordan eventuell turbulens i et ekteskapet kan løses når det kommer til det nye livet som skal unnfanges, fødes og oppdras. Jeg likte også at boken tok opp rollen fedrenes fedre kan spille inn i hvordan vi som fedre igjen oppdrar barna våre, og det å være bevisst dette og kunne jobbe seg ut av de negative sporene dette kan ha etterlatt seg i sinn og sjel. Boken innviterer oss også til å inngå i et dypere, nærere, mer ansvarsfullt og pliktbevisst forhold til våre barn, og hvordan det vil spille en viktig rolle i fedretilværelsen.

Etter å ha lest boken kan jeg ikke si at jeg kjente meg igjen i alt, men noe traff og det er sjelden en pedagogisk bok får meg til å felle tårer, noe denne klarte på et punkt i boken. Boken er rik på eksempler og siste del av boken gir oss del i intervjuobjektenes egne historier. Dette er nok en etterlengtet bok som sikkert flere fedre der ute har ønsket å få tak i.

Denne boken tar deg tilbake til barndommen din og hjelper deg til å ta tak i eventuelle traumer og bringe dem til overflaten, slik at man bevisst kan jobbe med dem og dermed også forbedre livet og livskvaliteten. Forfatteren tar utgangspunkt i sitt eget liv og den vei hun måtte gå, men hun gir også flere eksempler fra livene til klientene sine og andre hun har blitt kjent med på reisen sin.

Jeg synes boken begynner bra, men etterhvert blir det litt mye informasjon og litt for mange historier både fra hennes og andres liv. Når man skriver så langt og mye som LePera gjør så mister man litt interessen etterhvert, for det blir bare litt mye å huske på og gjerne mye repetisjon, selvom innholdet er ganske lett forståelig.

Selvom boken tar opp et tema som er aktuelt for mange i dag, så kunne boken vært kortere og ikke så abstrakt i praksis. Det blir mange øvelser man oppfordres til å gjøre og en som er langt nede psykisk, mister kanskje motet under lesingen pga. alle øvelsene. Tross dette, så var det mye interessant og fint å ta med seg. Jeg fikk fundert tilbake til barndommen min, som nok ikke har vært av det beste slaget psykologisk sett og prøvd å få brikker til å falle på plass. Det hjelper ihvertfall å være bevisst på at barndomstraumer, ja kanskje traumer man ikke husker, eller rett og slett har fortrengt kan være årsaken til dårlige uvaner og problemer i voksenlivet. Forfatteren påpeker også at vi har langt større innflytelse over vår mentale helse enn vi tror. Når vi lar denne innflytelsen prege oss ved at vi er bevisste og arbeider bevisst i helbredelsesprosessen som finner sted så vil vi etterhvert kunne oppdage lyset i tunellen. Hun skriver også at det å virkelig forstå sin barndom og fortid, det å observere den og ta lærdom av den, er en prosess som åpner muligheter for store forandringer i livet.

Alt i alt en grei bok, men ikke blandt de beste på området. Boken er den første av slaget jeg leser skrevet av en lesbisk forfatter der hun tar for seg flere eksempler fra sine kjærlighetsforhold. For meg er det forståelig med tanke på barndommen hun har vært gjennom, og jeg har selv observert at flere fosterbarn med en traumatisk oppvekst også kan utvikle en tilbøyelighet til homofili senere i livet. Jeg sier ikke herved at homofili kun bunner i en traumatisk barndom, men at det kan være en av årsakene.

Dette er en god bok som tar for seg de sårbare barna i barnehagen og hvordan man kan støtte dem opp og hjelpe dem videre i livet på en best mulig måte. Boken er lettlest til å være av det akademiske slaget og jeg synes denne burde vært tilgjengelig i alle barnehager. Den har ganske korte kapitler og underkapitler, og boken tar for seg de viktigste tingene og hjelpemidlene for å hjelpe de sårbare barna videre. Man kan lese alt fra det emosjonelle, til lek og språk, tidlig innsats, viktigheten av god tilknytning og hvordan jobbe mot det, toleransevinduet, COS modellen, foreldresamarbeid osv. Her er det mye bra pakket inn i en bok på rundt 200 sider.

Dette er en utrolig innholdsrik og detaljert bok av Don K. Preston, rundt full preterisme, eller pakts eskatologi som forfatteren også kaller det. Jeg har sett flere av hans såkalte "Morning Musings" på Youtube og dette er den første boken jeg leser som er skrevet av ham. Preston er utrolig god på å argumentere for dette synet ut fra Guds Ord, og den gir et helt nytt perspektiv på endetiden, som noe som allerede har vært og ikke noe som er nå eller skal komme. Til og med dette har han gode bibelske argumenter for. Han går grundig til verks, ja kanskje litt for grundig. Han går i rette med flere kjente forkynnere og bibellærere, både dispensasjonalister, millenialister og noen del-preterister og gir leseren mange argumenter på hvorfor ikke den moderne endetidslære holder bibelsk mål, ihvertfall hvis man bruker en sunn bibeltolkningsmetode. Innimellom når man tror han er ferdig med argumentene sine, så oppdager man plutselig at han faktisk har et par til i ermet, og som regel grunnet i Guds Ord og sunn fornuft og logikk.

Preston får på en solid måte fram at endetidslæren i Bibelen har med datidens Israel og den Mosaiske lovens avløsning til fordel for den nye pakts tidsalder og menigheten som det sanne vintret og Israel, og at Jesu andre komme faktisk skjedde i år 70e.Kr. ved Jerusalems og templets totale ødeleggelse. Vi får se hvordan personligheter som John MacArthur, Grant Jeffreys, Thomas Ice, Kenneth Gentry mf. får gjenngå en grundig analyse av sin bibeltolkning og hvorfor den ikke holder mål med tanke på endetiden. Vi får innblikk i hvordan disse bortforklarer såkalte vanskelige vers rundt Jesu gjenkomst og hvordan noen av dem til tider også motsier seg selv. Jesus og apostlene hevdet klart og tydelig at de levde i de siste dager og at Jesu komme var rett rundt hjørnet og kom til å finne sted iløpet av deres generasjon. Dette synet forsvarer forfatteren og han gjør det på et underfundig og Bibeltro måte. Det er leit at akurat dette har vært ateisters og bibelkritikres beste våpen mot den kristne troen, det at Jesus og apostlene virkelig trodde og lærte at Jesu komme var rundt hjørnet, og så tilsynelatende så skjedde det ikke iløpet av den generasjonen som Jesus profeterte om. Men hva om det virkelig gjorde det? Dette tar Don K. Preston fram på en god og solid måte.

Forfatteren tar også for seg vanlige anklager denne læren møter og gir et solid og godt forsvar for sitt syn og snur kritikernes argumenter innimellom mot dem selv. Eksempler på dette er rundt vranglæren til Hymenaeus i Bibelen, som hevdet at oppstandelsen allerede hadde funnet sted på Paulus tid når Paulus bl.a. skrev sine brev til Timoteus. Et annet område han tar for seg er området om Jesus hadde herlighetslegeme etter sin oppstandelse eller ikke.

Innimellom kan det kanskje bli litt mye informasjon å ta til seg på en gang, og noe er mer interessant en noe annet, men over det store og hele så står dette som en klar favoritt så langt rundt preteristisk litteratur. Preston har også en liten uvane å gjenta seg litt undøvendig mye, men skal man ha det inn med teskje så skal man det. En god bok som vil ryste enhver eskatologisk forutinntatthet. Er du klar for å bli rystet på det du trodde var en god bibelsk grunnvoll rundt endetiden?

Jeg leste denne parallelt med boken "Lesepraksiser i barnehagen". Bøkene har vært ganske overlappende for meg og innholder mye av det samme, men samtidig har begge to gitt meg mye kunnskap på området. Denne boken er en god innføring i lesingens betydning for barnas språkutvikling, slik også overnevnte bok er. Først og fremst er denne skrevet fra et barnehageperspektiv til et barnehagefolk, men innholdet kan like så godt passe for den gjennomsnittelige forelder som ønsker innsikt i hvordan man på en god og effektiv måte kan bruke lesing som et språkstimulerende middel for barnet sitt. For barnehageansatte er denne boken en god bok å kunne inkludere i det faglige arbeidet i barnehagen.

Jeg leste denne parallelt med boken "Lesefrø". Boken er en god innføring i lesingens betydning for barnas språkutvikling, først og fremst fra et barnehageperspektiv, men innholdet kan være like aktuelt for den gjennomsnittelige forelder som ønsker innsikt i hvordan man på en god og effektiv måte kan bruke lesing som et språkstimulerende middel for barnet sitt. For barnehageansatte er denne boken en god bok å kunne inkludere i det faglige arbeidet i barnehagen.

Jeg leste "Følg meg" før denne, men "Radikal" holder seg mer eller mindre til samme tema: "Evangelisering" og "misjon", men i dette tilfellet hovedsakelig verdensevangelisering. Han begynner med å ta et oppgjør med noe av det ubibelske ved den amerikaniserte kristendommen som så lett kommer snikende og er synlig så mange steder, men så kjører han på. Han legger ikke skjul på at alle troende er kalt til å gå ut til alle nasjoner, et ganske spenstig og vågalt utsagn, og selvom han virker oppriktig og mye av det han skriver er sant og verdt å ta til seg så blir det noe som ikke stemmer når det virker som om man ikke kan være en god nok kristen hvis man ikke er ute å misjonerer i andre land enn der man selv bor. Dette mener jeg er en misforståelse av misjonsbefalingen. Ifølge ham er det ikke nok å be eller støtte økonomisk de fattige og de unådde, men at vi må ut dit hvor de er.

Det er lett for ham å påpeke dette hos andre når han selv er såpass på farten rundt om i verden, og det er jo bra, men det kan se ut som om han mangler en litt mer ydmyk side i det han formidler rundt dette i "Radikal". Men, alt i alt så har han et budskap som er verdt å få med seg, og i det minste gjør den en mer bevisst nøden der ute, og hvis man ikke drar ut til de unådde, så kan denne ihvertfall være med på å inspirere å bli mer frimodig der man selv bor og befinner seg. Jeg tenker at hvis man ikke tør, klarer eller har prøvd å misjonere der man bor; i nabolaget, familien eller andre nærliggende områder, så har man lite å gjøre blandt unådde folkeslag. Jeg fikk litt blandede følelser rundt boken, men kanskje det bare er kjødet mitt som elsker å ha det litt for behagelig enn den burde?

Den første boken jeg leste som var skrevet av John Gray var ”Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus”. Den falt ganske godt i smak og gav meg bedre kjennskap til forskjellene i hvordan kvinner og menn tenker. Siden den norske tittelen gav inntrykk av at denne boken var en videreføring av overnevnte bok så fanget den også interessen min, men jeg oppdaget fort at den innholdt veldig lite ”Mars og Venus”. Når det er sagt så er den positive barneoppdragelsen som Gray fremhever et spennende felt å begi seg ut på, og etter å ha testet ut noen av metodene så ser det ut som om det til en viss grad er noe i det. Boken har mye nyttig man kan ta med seg som forelder, men som pedagog klarer jeg allikevel ikke sluke alt forfatteren kommer med, selv om jeg kan si meg enig i en god del, ja, mange av elementene finnes allerede skrevet om i andre nyttige oppdragelsesbøker.
Innimellom ønsket jeg forskningsmessig belegg rundt det han skriver, men boken innholder verken kildehenvisninger eller henvisning til eventuell forskning rundt metoden han fremmer. Det virker også ofte som om det er forfatteren selv som kommer med sine erfaringer og meninger på en reklamerende måte. Jeg regner med og vet at en del av det finnes det forskningsmessig belegg på, men på andre områder igjen hadde jeg trengt litt mer kjøtt på beina. Jeg synes også boken var litt for lang og gjentakende og kunne godt ha vært kortet ned med nærmere 150 sider.

Områder jeg savnet et mer forskningsmessig belegg på er niårsfasen han stadig referer til som en grense hvor man ikke skal gjøre det og det med barna, eller si det og det, eller oppføre seg sånn og sånn osv. Videre påpeker han at alle barn alltid gjør sitt beste og at de alltid ønsker å samarbeide med foreldrene, og når de ikke gjør det så kan det virke som det alltid er foreldrenes feil. Her synes jeg forskning hadde vært en god ting. Ja, det trenger ikke være helt feil at barn prøver å gjøre sitt beste og at de ønsker å samarbeide og at det kan være foreldrenes feil når de ikke gjør det, men er det slik alltid? Neppe. Da tenker jeg at man frarøver man barna noe av sin frie vilje, man overser egoismen som har blitt en del av barnets natur og setter heller all skyld på foreldrene hvis ting går galt. Med dette så mener jeg ikke at småbarn skal ta ansvaret for sine feil. Ja, boken har rett i at vi kan gjøre mye riktig for å få barna våre til å samarbeide og yte sitt beste, men det betyr ikke at de alltid gjør det selv om vi hadde gjort alt riktig.

En annen ting forfatteren påpeker er at barn ikke trenger valgmuligheter før de er ni år. Nå kommer det ikke helt klart fram hva han mener med valgmuligheter, men som pedagog vet jeg at yngre barn har godt av noen valgmuligheter innimellom, bare de ikke får altfor mange ting å velge mellom og ting som kun bør være den voksnes ansvar og valg å ta. Jeg er også ganske uenig i det boken snakker om rundt det å avlede barn når de begynner å gråte eller har skriketokter. Hvor ble det av å ta barnas følelser på alvor? Selv om dette skrives i sammenheng med lettpåvirkelige barn, så bør de også få anerkjent følelsene sine og bli tatt på alvor. Det kan hende jeg kan ha misforstått noe av det han skriver om akkurat det, siden han også skriver mye riktig om det å ta barnas følelser på alvor.

Selv om det er en del å påpeke i denne boken, så er faktisk mesteparten nyttig å ha med seg i ”oppdragelseskofferten” sin, og jeg likte spesielt måten man på en god måte kan kommandere barn på slik at de gjør det du gir dem beskjed om. Det har vært en slags ”magic bullett” under lesingen. Videre fremhever John Gray viktigheten av å ikke til stadighet kritisere barna sine og påpeke alle feil de gjør, noe som vil kunne gå på selvfølelsen løs, men la barn være barn og vær en god samarbeidspartner med dem og ikke glem å vise dem at du virkelig setter pris på dem ved å bl.a. fremme deres positive sider.

Da har jeg endelig fått fullført dette historiske verket, skrevet av Josefus, som hovedsakelig omhandler jødenes opprør og krigføring mot det romerske riket fra år 66 e.Kr til år 70. Hovedgrunnen til at jeg leste den var for å få et dypere innblikk i templets, og Jerusalems ødeleggelse som skjedde i år 70 e.Kr. Josefus gir en detaljert og grotesk beskrivelse rundt det som skjedde og beskrivelsen bekrefter til punkt og prikke det Jesus forutsa i Matteus 24 om dette, ca. 40år før det skjedde. Beskrivelsene til Josefus gir innsikt i krigens brutalitet, hensynsløshet og den dom som falt over jødene og Jerusalem på denne tiden. Det er nesten så man kan si at det ikke har vært kriger mer brutale enn denne, det vil den som leser forstå. Når det er sagt, så er også Josefus kjent for å bruke hyperboler/overdrivelser i sine beskrivelser, men selv om man tar det til en viss grad i betraktning så kan man ikke legge under en stol at dette var en krig som er blant de mest brutale historien har vært vitne til.

Boken er skrevet på litt vanskelig engelsk, noe annet enn jeg er vant til, kanskje et resultat av en direkte oversettelse fra originalspråket. Mye av boken er også kjedelig lesing. Noe av grunnen er det litt gamle og vanskelige språket, de lange setningene og setningsformuleringene, samt mange uinteressante detaljer. Det er også mange navn å holde styr på. Samtidig har boken sine store spenningsøyeblikk på vei mot klimakset som er Jerusalems totale ødeleggelse. Totalt sett synes jeg dette allikevel er et flott verk å ha i boksamlingen sin, og grunnen til at jeg velger å gi denne en sterk firer på terningen er at jeg faktisk har klart å komme meg gjennom denne mer eller mindre tungleste boken, at det er et klassisk verk, og fordi den tar for seg en historie som mange ikke fatter helt omfanget av. Videre så er den en solid bekreftelse og et godt kildemateriale til mitt preteristiske endetidssyn, og ikke minst en bunnsolid oppfyllelse av Bibelens profetier rundt dette.

Tittelen påberopte oppmerksomheten min, og jeg ble nysgjerrig på om ingen faktisk har fortalt meg det boktittelen påpeker om innholdet. Det skal sies at mye av bokens innhold var mer eller mindre kjent for meg, siden jeg har lest en del selvhjelps bøker og bøker som omhandler psykologi og mental helse, men jeg er stort sett glad for repetisjon og et annet perspektiv på temaer jeg har lest om før. Sånt sett var det ikke så veldig mye nytt i denne, selv om noe også var det. Kapitlene er korte og lett leselige, men samtidig kunne forfatteren også gått noe grundigere og mer konkret til verks i noen av kapitlene og temaene, men da hadde nok boken blitt et bind blant mange.
Jeg følte også innimellom at noen av kapitlene ikke var helt ferdig skrevet og at innholdet ble hengende litt i løse luften. Boken er en god bok med tanke på at den tar for seg mange relevante temaer innen mental helse og gir en noenlunde grei og kort oversikt over disse, samt noen tips og fremgangsmåter til å kunne arbeide seg ut av det som kan være relevant for den enkelte leser.
For hvert av temaene er det sikkert skrevet mange bøker om før denne kom på banen, slik som for eksempel stress, emosjonell smerte og et meningsfullt liv. Forfatter og psykolog Julie Smith samler med andre ord flere relevante områder inn i korte og noenlunde meningsfulle kapitler. Boken gav ikke så veldig mye for meg, kanskje fordi jeg har lest en del lignende innhold fra før, men litt mersmak gav den, og jeg ser ikke bort ifra at den kan gi enda mer mersmak for andre lesere.

Jeg er ingen stor tilhenger av filosofiske bøker, de gir så få svar, og vikler seg ofte inn i dype nettverk av problemstillinger som kan være vanskelig å henge med på i lengden. Ja, "Teknologiens filosofi" har flere tendenser til dette, men klarer allikevel til tider å gjøre filosofien og undringen rundt teknologi ganske interessant. I tillegg gav boken meg også svar og perspektiver på visse ting rundt den teknologiske utviklingen, og teorier rundt det. Men, det er ikke til å legge under en stol at man sjelden får entydige svar i en filosofisk bok. Det er ihvertfall den konklusjonen jeg kan trekke ut fra de få filosofiske bøkene jeg har lest.

Forfatteren selv bygger sitt verdensbilde på evolusjonen, ved at vi "mennesker er sakte, men sikkert utviklet over millioner av år ut fra enkle organismer" for å bruke hans egne ord, som tatt ut av en lærebok. Evolusjon er nok ikke forfatterens spesialtfelt, noe som kommer til uttrykk i det han bl.a. skriver rundt mutasjoner, at noen mutasjoner innebærer en tilfeldig fordel og andre en tilfeldig ulempe. Her ser det ut som han sidestiller de fordelaktige, og de mutasjonene som gir ulemper. Ifølge flere genetikere er sannheten at de aller fleste mutasjoner er skadelige i mer eller mindre grad, noen få kan sies å være nøytrale, og noen ytterst få, som kan diskuteres, kan se ut til å bære et noe positivt preg, men ingen av mutasjonene kan innføre organismen ny informasjon som ikke eksisterte i organismen fra før av. Slik blir evolusjonsprosessen som Bøhn står for umulig. Han bruker denne allikevel som en paralell til å komme inn på kunstig seleksjon og bioteknologi og den skumle prosessen at mennesket nå kan ha kontrollen over evolusjonen noe som da innebærer enorm makt for de som arbeider med dette. Bøhn bruker dette til å filosofere rundt både eventuelle fordeler og ulemper med slik teknologi, fordelene hvis det brukes riktig og ulempene hvis det misbrukes, men samtidig hva er en riktig måte og hva er en gal måte? Litt senere i boken kobler han også evolusjonstanken inn i konseptet rundt transhumanisme. Alt dette er forsåvidt en interessant diskusjon fra forfatterens side, men for meg blir det litt mye science-fiction og litt for lite "science". Men samtidig hevder ikke Bøhn heller at alt som har med kunstig intelligens og transhumanisme å gjøre baserer seg på solid vitenskap, men at kanskje vitenskapen en vakker dag kommer såpass langt som fantasien kan tillate dette å gå, selvom han stadig sår inn tvil mellom linjene, både teknologisk og etisk. Bl.a. så henviser han til Dreyfuss som bl.a. mener at det er høyt tvilsomt at vi kan gjenskape hjernens aktivitet ved hjelp av en digital datamaskin.

Videre gir boken et innblikk i det filosofiske aspektet mellom intelligens, moral og etikk, og om kunstig intelligens i en eller annen form kan være istand til å ta moralske, intelligente og etiske overveininger på lik linje med oss mennesker. Han påpeker også at intelligens og moral ikke alltid går hånd i hånd, og peker bl.a. til psykopater, som kan være temmelig intelligente, men moralsk sett er de på et lavt nivå.

Alt i alt er dette kanskje en av de bedre og mer lettleste filosofiske bøkene. Selvom den til tider er noe uinteressant, krunglete og innviklet, så glimter den til med noen spennende tankeeksperimenter og vinklinger på den teknologiske utviklingen, også for den som ikke er helt filosofisk anlagt. Så synes jeg det er artig at han trekker inn matematikeren og ID tilhengeren William A. Dembski, som jeg også har vært borti på litteraturfronten.

Har lest en god del bøker som tar for seg dette med følelser, men aldri en bok som tar for seg følelser og kaller dem for livsfarlige. Dr. Don Colbert gjør dette med de negative følelsene vi til tider uttrykker, noen mer kronisk enn andre. I andre bøker leser vi om viktigheten av å anerkjenne alle følelser, spesielt hos barn, også de negative, og den er jo grei, men disse forfatterne går sjelden så langt som å si at de er livsfarlige og at vi bør unngå dem.

Som en troende så gir Colbert også eksempler fra Bibelen der Bibelen selv advarer mot mange av disse følelsene, som f.eks. sinne og frykt. Colbert viser også til forskning rundt hvordan sinne, angst, bitterhet, uforsonlighet, frykt, bare for å nevne noen, kan få alvorlige konsekvenser hvis man ikke gjør noe med det. Interessant nok så viser han til sammenhengen mellom flere autoimmune sykdommer og det å ikke klare å tilgi noen. Dr. Colbert tar også frem flere eksmpler fra sin egen praksis som lege. Dette er en god bok om følelser, fra et litt annet perspektiv en jeg er vant til å lese. Mot slutten overser han allikevel ikke de positive følelsene og deres helsebringende virkninger på ånd, sjel og legeme.

En helt grei bok om barn og lesing. Den tar utgangspunkt i et bokprosjekt kalt BOKTRAS, der barnehagers samarbeid med lokale bibliotek får mye fokus, men boken gir også mye innblikk i lesing som verktøy til barnehagebarns språkutvikling. Litt uinteressant med statistikkene som vises i noen kapitler, men samtidig gir det en visst innblikk i hvordan prosjektet har fungert. En helt grei bok, med kapitler som har hver sin forfatter.

En meget interessant bok om blodet og blodsystemet vårt. Boken gir oss innblikk i interessante fakta, samt litt grotekse fakta og ikke minst innblikk i vanlige blodsykdommer som f.eks. leukemi og HIV. Boken er lettlest og vi får et allsidig innblikk i det som har med mennesket og blod og gjøre. Innimellom glir forfatteren inn på områder som er mindre interessante, men stort sett holder boken en fengslet. Boken snakker også om blodets helbredende kraft, og det fikk meg som kristen med engang til å tenke på evangeliet og det Jesus gjorde for oss på korset ved å utøse sitt dyrebare og uskyldige blod til vår frelse og helbredelse fra synden som alle mennesker er bundet av. Boken innholder alt fra blodig alvor til mer finurlige og interessante elementer som blodet har vært bundet opp imot gjennom tidene og opp til vår tid. Selvom den innimellom har noen småfeil som jeg ikke kan si meg enig i, så er dette en god bok for den som ønsker å vie litt av sin tid til å finne mer ut av blodet.

Selvom boken opprinnelig er gammel, fra 1805, så er den like aktuell i dag som da. Den tar for seg hovedsakelig Josephus "War on the Jews" og gir leseren et utmerket referat/kortversjon av de viktigste hendelsene relatert til Jesu forutsigelse av templets og Jerusalems ødeleggelse i Matteus 24 i Bibelen. Dette er spesielt en god bok for dem som synes endetidshysteriet i dag har tatt litt for mye av, og ofte tar man Matteus 24 til inntekt for det. Men Matteus 24 snakker om noe helt annet enn den tid vi lever i. Denne er god og lettlest, og en enkel innføring i det grunnleggende som har med preterisme å gjøre. Jeg har selv drevet å lest "War of the Jews" og nærmer meg slutten, og dermed var nevnte bok godt lesestoff ved siden av Josephus verk rundt Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr.

En gammel, men spennende bok om Vitamin C og helsefordelene dette vitaminet har, spesielt på forkjølelse. Nobelprisvinner Linus Pauling peker på hvordan store doser med vitamin C faktisk kan forebygge og gjøre en frisk fra forkjølelse og andre luftveissykdommer. Selvom boken er gammel og det sikkert foreligger mye ny og bekreftende forskning på det Pauling skriver om, så er dette en god og lærerik bok om dette vitaminet, eller matvaren som Pauling også kaller det. En perle av en bok som jeg fant i en bokcontainer på søppelfyllingen.

En helt grei bok om kattenes språk og uttrykksmåter. Boken er stort sett lett forståelig, men til tider noe kronglete når det virker som om forfatteren tar det forgitt at leseren skal kunne forstå så mye av den fonetikken hun tar fram, spesielt alle de merkelige vriene av bokstaver og hvordan de skal uttales. Heldigvis er ikke hele boken viet til dette. Boken har sine interessante sider og så har den de sidene som jeg kun anser er for de spesielt interesserte.

Jeg har én katt, og fant noe som er relevant for meg og lærte litt om hvordan jeg bedre kan kommunisere med katten min, men også litt interessante fakta om f.eks. hvorfor noen katter ikke maler, og hvordan små variasjoner i kattelydene kan bety forskjellige ting og at kattespråket stort sett er situasjonsavhengig.

Store deler av boken er nok for ekte katteelskere, slike som har opptil flere katter og kan observere samspillet mellom dem, noe denne bokens studier har tatt utgangspunkt i. Disse vil få aller mest ut av boken, og har du en interesse for fonetikk i tilegg så vil du kanskje gi full pott til denne. Er du derimot ingen katteelsker, ikke har katt, eller kunne brydd deg mindre, så vil nok ikke denne gi deg noe særlig. Hos meg falt denne sånn midt på tre siden jeg kun har én katt og sånn middels nysgjerrig. Tross dette hadde jeg større forhåpninger til boken som ikke ble helt innfridd. Alt i alt ikke det helt store, men med noen drypp av kunnskap som er greit å ta med seg når jeg skal pleie forholdet til min katt.

Delpreterist Dee Dee Warren skriver her en god kommentar rundt Matteus 24 og endetiden, en endetid som var i år 70 og ikke i en fjern framtid, stikk i strid med moderne eskatologiske forventninger. Disse kommentarene innholder mye spennende, men som flere delpreterister så går hun også hardt ut mot fullpreterismen. Jeg kan ense enslags bitterhet mot fullpreterisme, siden hun skriver om egne opplevelser på vei inn i det og hvordan det førte henne inn i depresjon, men at hun var så "heldig" at en pastor veiledet henne ut av det og viste henne hvor "forferdelig" full preterismen, eller som hun vil uttrykke det; hyperpreterismen er. Kanskje det ikke er noe feil med fullpreterismen, men at en løsrivelse fra en sterk foruttinntatthet innenfor futuristisk eskatologi kan gi visse omveltninger i troslivet, noe som kan ha vist seg i forfatterens tilfelle. Hun nøyde seg dermed med delpreterismen. De gangene hun angriper fullpreterismen, spesielt i tilleggene og i notatene bak i boken, så synes jeg hun ikke har så mange gode argumenter, argumenter som ganske lett kan motargumenteres.
Tross dette så er det mye god informasjon å hente til forsvar for det bibelske bildet av Matteus 24. Jeg skal klare å bære over med kritikken og vranglærebeskyldningene mot meg som en av disse fullpreteristene.

Det er interessant å lese en amerikansk bok om barns lek utendørs. Grunnen er at i USA så er det veldig strenger retningslinjer og regler i både barnehager, skoler og lekeplasser, mye strengere enn de er i Norge og Skandinavia. Boken vil allikevel være en lur investering for foreldre og barnehager her til lands, og vil være med å hjelpe dem å bli bevisste den uhyre viktigheten av barns lek ute. Flere norske barnehager, og sikkert også mange foreldre her til lands er gode foregangsfigurer på dette, men boken vil gi enda flere tips og forslag til aktiviteter og hvordan man kan tilrettelegge for mer utelek. Boken er veldig fokusert på å la barna leke for seg selv eller sammen med andre barn, uten, eller med minimal innblanding fra voksne. Ja hun går så langt som å sammenligne mange foreldres overvåking av barn med overvåkingen i George Orwells klassiker ”1984”. Så ille er det nok ikke, og det sier seg selv at det er satt litt på spissen, men forfatteren får frem at man skal gå forsiktig fram og etter hvert trekke seg mer og mer unna, slik at barn får utviklet selvstendighet uten at foreldrene hele tiden er tilstede og ser til alt. Foreldrene skal allikevel ikke være helt fraværende, men på god avstand er en god regel, men også tørre å la barna vandre litt på egenhånd etter hvert som de blir eldre. Vi må med andre ord tørre å slippe tøylene på barna våre.

Det mest spennende i boken er allikevel de vitenskapelige aspektene, hva lek utendørs gjør med barn og hvor viktig det er for utviklingen deres, noe lek innendørs kan se langt bort fra å klare på lik linje med utendørslek. Dette gjelder både for kognitiv og fysisk helse. Forfatteren tar fram alt fra balanse i ulent terreng og stimulering av de andre sansene, til å lære å regulere følelser, utvikle selvstendighet og det å få nok D-vitamin for å bl.a. opprettholde god beinhelse. Dette er bare noen av de få fordelene hun tar fram. Hun tar også fram mange av de negative sidene som oppstår hvis man ikke legger til rette for god utendørslek for barna sine. Hun viser bl.a. til hvor fysisk moderne barn har blitt sammenlignet med noen tiår tilbake i tid.

Siden jeg bor i Norge, så er det ekstra spennende når hun henviser til norsk forskning, samt nevner de nordiske barnehagers robusthet når de bl.a. lar barna sove ute i all slags vær, noe som ser ut til å være en sjeldenhet i USA. Som barnehagelærer selv, så ser jeg og kan observere fordelene med et aktivt uteliv i barnehagen på nært hold, og tviler ikke et sekund på mesteparten av det Hanscom skriver ”Balanced and Barefoot”, som er en lettlest bok om et viktig tema for alle som ønsker å oppdra friske og sterke barn.