Multinasjonale selskaper har fått enorm makt. Riktignok har de, etter å ha vært rammet av tiltagende kritikk fra media og sivilsamfunnet, måttet påta seg et visst samfunnsansvar. Men prat om samfunns- og miljøansvar har ofte blitt mer retorikk enn reell praksis. Bedriftenes samfunnsansvar har ikke gått dypt nok inn i selskapenes kommersielle kjerne; det er blitt skjøvet ut i en etisk periferi. I denne periferien jobbes det med menneskerettigheter, vern om naturmangfold, klimasatsinger, antikorrupsjon, barns og kvinners rettigheter, LGBT-rettigheter, og så videre.

Alle ambisjonene er edle, men situasjonen ligner på en smultring: Det som fremheves, er den smakfulle ringen med glasur, mens det svarte hullet overses.

For en akademiker ansatt ved et norsk universitet - som er vant til å skrive rapporter på bekostning av forskning og til å påta seg byråkratiske oppgaver for å avlaste administrasjonen - høres "tillitsreform" ut som englemusikk. Det gjør det også for en overarbeidet lege som ikke har tid til å be pasienten om å stikke ut tungen, til å sjekke pulsen, ja ikke engang til å se på ham eller henne, fordi hele oppmerksomheten går til å pumpe riktige opplysninger inn i et utdatert datasystem.

Det skal alltid finnes et godt utvalg av prøver tilgjengelig for lærerne, og de skal være utformet med henblikk på å hjelpe elever best mulig. Tester og prøver vil alltid være en del av verktøykassa til lærere i skolen. Men alle barn i Norge behøver ikke å avlegge den samme prøven og til samme tid. Hensikten med denne samtidigheten er rangering og statistikk, ikke læringsstøtte til et stort elevmangfold.

Har den norske tilliten til staten, statlige institusjoner og lederskap blitt en automatisert sosial respons - ja, en nesten psykologisk Pavlov-refleks? I hvilken grad dekker den over en urovekkende passivitet - og til og med intellektuell latskap - hos norske politikere og borgere? Kan overtillit føre til en farlig, lite tilpasningsdyktig og irrasjonell optimisme; en naiv, blåøyd tro på at man lever i den beste av alle mulige verdener der ingenting kan gå galt, og at hvis det går galt, har det en "naturlig" årsak, slik at ingen egentlig kan bli stilt til ansvar?

Etter å ha redusert matmengden hun spiste i månedsvis, var Bernice nede på et måltid bestående av en enkelt rosin. Hun skar den i fire med en kniv, sugde på bitene en halvannen times tid, og så, da den siste biten hadde løst seg opp i munnen hennes, erklærte hun seg "stappmett".

-Gert, sa hun, med den mildheten i stemmen man bruker for å dekke over mangelen på kjærlighet. Det er ikke sikkert hun gjorde det på grunn av deg. Nadja sier at folk kan ha lav selvmordsterskel. En gang fortalte hun meg om en ung jente som hadde tatt livet av seg fordi sykkelen hennes hadde blitt stjålet.

Jeg lurte ofte på hvordan det var å tilbringe livet sovende, som mamma, og jeg kunne på mange måter skjønne at hun hadde valgt det. Det holdt henne tynn, sa hun. Hun sov gjennom måltidene. Og menn ville ha små kvinner, tynne som papirdukker, som de kunne plukke opp og kaste fra seg med samme letthet.

De vil være en del av flyten. De viser ingen tegn til svakhet, noen av dem, ikke der ute, langs fartsårene, ikke før de kommer hjem og har lukket døren bak seg, men der inne, omgitt av en eller to eller tre som står dem nær, blir de seg selv igjen, som ved en uhyggelig forvandling, hvor alt som har vært stramt og aktpågivende, blir uaktsomt, slapt, pløsete, skrukkete. De går fra falskhet til ekthet, og det er ikke noe pent syn. Selv de alminnelig pene, de etter forholdene noenlunde kjekke, blir stygge som juling idet de oppgir promenadeversjonen av seg selv, i det øyeblikk de slipper krampetaket om sin egen offentlige figur. Det er dette som skjer: De gir opp å være den de ønsker å være og synker sammen i den de er. Fra å ha spilt sin rolle med glans, der ute under åpen himmel, blir de plutselig, bak hjemmets lune vegger, en bitter, forurettet, selvmedlidende og trist karakter igjen, i det spillet som ikke lenger er noe spill og som derfor er uendelig tragisk, tragisk uten formildende omstendigheter, tragisk uten å være vakkert samtidig.

Jeg sier ikke at jeg har mistet håpet. Det kommer bare ikke så ofte innom. Det har flyttet herfra. Det har skjedd uten dramatikk, det har ikke slått med døra, det er mer som et dyr som har funnet andre jaktmarker, en katt som har flyttet til et nabohus, en plante som har spredd frøene sine på steder der de kan gro bedre.

(...), og hver fredagskveld kjenner jeg meg som den brune delen av eplet, most etter fallet i gulvet.

Ingenting står mer i veien for lykken enn minnet om lykken, og jeg har heldigvis ingen sånne minner.

En bok kan bare nytes langsomt; den innebærer en form for refleksjon (ikke nødvendigvis i betydningen intellektuell anstrengelse, men alltid i betydningen tilbakeblikk); det finnes ingen lesning uten stans, uten den motsatte bevegelsen, uten gjenlesning. Dette er noe av en umulighet, eller endog en absurditet i en verden der alt fluktuerer, utvikler seg, der ingenting har permanent gyldighet, verken reglene, tingene eller individene. Av alle sine krefter (som en gang var store) motsetter litteraturen seg ideen om konstant aktualitet, om evig nåtid.

Moderne ansatte skal være mobile, endringsvillige, disponible, og gjennomgår en tilsvarende avpersonaliseringsprosess. Teknikkene for endringslæring som formidles på "New Age"-workshopene, har som mål å skape uendelig foranderlige individer som har kvittet seg med all intellektuell og emosjonell rigiditet. Når det moderne individet slik frigjøres fra alle hemmende tilhørighetsforhold, lojalitetsbånd og rigide atferdsnormer, står det parat til å finne sin plass i et gjennomgripende transaksjonssystem der det på en helt entydig og uomtvistelig måte kan tilskrives en bytteverdi.

Etter hvert som dere nærmer dere sannheten, øker ensomheten. Bygningen er praktfull, men folketom.

Dere kan ikke elske både sannheten og verden.

Sannheten er skandaløs. Men uten den har ingenting verdi. En oppriktig og troskyldig verdensanskuelse er i seg selv et mesterverk.

Poesien må oppdage virkeligheten med sine egne rent intuitive framgangsmåter, uten å la den filtreres gjennom en intellektuell rekonstruksjon av verden.

Ungdomsårene er viktige. Straks du har utviklet et begrep om kjærligheten som er tilstrekkelig ideelt, tilstrekkelig edelt og fullkomment, er du fortapt. Fra da av kan du aldri bli helt tilfreds.

Det finnes en motstand hos den som vil bort, en redsel for det ukjente, for alt plunderet og for å angre seg. Den som ikke vil bli forlatt, skal utnytte den motstanden. Men da må vedkommende legge bånd på behovet for klarhet og oppriktighet. Saken må bli omformulert. Den som ikke vil bli forlatt, skal overlate til den som vil bort å uttale forandringen. Bare slik går det an å beholde et menneske som ikke vil være hos en.

"Du vet ikke hva du snakker om, min naive venn. Det er akkurat sånn ting foregår når demokratiske verdier skal beskyttes. Man opererer under en vakker vev av gulltråder og paljetter og kan forsyne seg så mye man vil når ingen ser hva som gjøres. Befolkningens tillit til at alt går riktig for seg og skjer i full åpenhet, gir enorme muligheter i det skjulte."