Bokelskere.no

Den gamle mannen og jeg ser på tv sammen, jeg hører TV-en hans gjennom veggen, selv om Erik har laget en ekstra vegg utenpå den egentlige veggen, og under OL gjør vi ikke annet enn å se på TV, hver dag, hele dagen, jeg lever livet til en gammel mann, han venter på døden, jeg venter på livet.

En roman er en lang fortelling, og hvis den holder samme intensitet hele veien igjennom, får leseren åndenød. Derfor gjelder det å gjøre teksten litt løsere her og der, slik at leseren får rom til å trekke pusten. Dessuten er det viktig å skape en balanse mellom helheten og de enkelte delene, og dermed er det en del detaljer som må justeres for å passe inn i dette perspektivet. Det hender kritikere løfter fram en bit av teksten og holder den opp og sier: "Det burde være forbudt å skrive så slappe setninger." Jeg synes det er urettferdig. En roman trenger pustepauser, akkurat som levende mennesker. Det er nettopp de slappe partiene som gjør at de hardt tilskrudde passasjene får den effekten de er ment å ha.

En av mine kjepphester er at ingen generasjon er bedre eller dårligere enn en annen. I offentligheten presenteres dette gjerne som en stereotypisk generasjonskonflikt, men i mine øyne er det det reneste vås. Hver generasjon har sine fortrinn og ulemper, sine gode og dårlige sider, selv om det naturligvis finnes tendenser og retninger som endrer seg fra generasjon til generasjon. Men noen kvalitativ eller kvantitativ forskjell finnes ikke. Eller i det minste ikke i nevneverdig grad.

Dette kan være en grunn til at mange litteraturkritikere har problemer med å forholde seg til en viss type romaner - enten forstår de dem ikke, eller om de så forstår dem, klarer de ikke å sette ord på eller teoretisere hva det er ved dem de har forstått. Sammenlignet med forfattere er kritikere generelt altfor intelligente og snartenkte, og har ofte problemer med å tilpasse seg romanens langsomme tempo og sakte framdrift. I mange tilfeller må de derfor oversette tempoet i teksten til sin egen innebygde hastighet, og så skrive kritikken ut fra det oversatte resultatet. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. I tilfeller hvor teksten ikke bare er langsom, men også kompleks og har flere lag, vil oversettelsesjobben være ekstra vanskelig, og kritikeren ender opp med en oversettelse der teksten er vridd og vrengt.

Mamma spør meg hva jeg skal i sommerferien. Ingenting, svarer jeg. Ingenting? I fire uker? Er ikke det litt bortkasta? Mamma sier at hun ville blitt gal om hun ikke skulle hatt noen planer på fire uker. Jeg burde i hvert fall reise et sted. Oppleve noe nytt. Møte andre mennesker. Du er fortsatt ung og vakker enn så lenge, sier hun mens hun tar oppvasken. Jeg vil ikke reise noe sted, jeg trenger ikke oppleve noe nytt og jeg orker ikke andre mennesker. Jeg vil være ung og vakker, helt for meg selv.

Hvor ser man kuer lenger i Norge? På melkesjokoladen til Freia?

Munch trengte tilbaketrekningen, isolasjonen, arbeidsroen. Da kunne han skape. Hva ville han gjort med iPad-en og smart-telefonen? Ville han lastet ned alle appene? Ville han sendt tekstmeldinger og lest siste nytt om Kardashian-familien på nettavisene? Ville han fulgt med på reality-seriene og skaffet seg snapchat? Tatt selfier? Ja, kanskje det siste. Han tok jo bilder av seg selv, med selvutløser, i relativt intime situasjoner, på samme måte som Nansen, som la seg splitter naken foran sitt eget kamera for å tenne lysten hos en dame som befant seg på den andre siden av Atlanterhavet.

Han ville ha treklanger, terser, som når Crosby, Stills, Nash & Young sang flerstemt. Han ville ha linjene, ikke søylene av klang. Han kjempet for disse rettighetene som om han var fagorganisert i LO. Han nektet å måtte kalle seg ketilbjØrnstad for å sprite opp sitt indre med en fiffig logo. I enhver situasjon ønsket han å fremheve det melodiske.

Vi lever i en utviklingskultur som er blitt grenseløs. Utviklingskulturen kan observeres i de utallige kravene om fleksibilitet, omstillings- og forandringsvillighet vi møter i jobben og i utdanningsinstitusjonene. (…) I de livslange læringsprosessene vi må innstille oss på, er kravene grenseløse. De tar aldri slutt, og det er vanskelig å forestille seg at noen noensinne har uttalt i en medarbeidersamtale at nå, nå anser man seg faktisk som ferdigutviklet. De politiske reformene er også grenseløse, de finner aldri en ferdig form. "Den uendelige reformen" har vært metoden man har utviklet det offentlige på siden 1970-tallet, med en konstant reorganisering av staten, dens oppgaver og dens ansatte. Tenk bare på de siste reformene av skolen, universitetene, sosialhjelpen og så videre. Kravene om kompetanseutvikling og optimalisering er grenseløse, noe som logisk sett tilsier at ingen noensinne gjør noe godt nok, for alle vet at snart må de gjøre enda mer, og de må gjøre det enda bedre. Og alt sammen overvåkes, måles og evalueres, slik at vi kan få "synlig læring" i skolene og på arbeidsplassene. I våre "lærende organisasjoner" skal alle fremskritt synliggjøres, slik at de kan inspirere alle til å bli "enda dyktigere", som det ofte kalles.

Det grenseløse består altså på den ene siden i krav som aldri innfris, fordi målstreken stadig dyttes framover i takt med at vi prøver å nærme oss den. Men det består også i dette at man skal utvikle og optimalisere seg på tvers av livsområder. På jobben kreves det ikke bare faglig utvikling, man må utvikle seg som person også. Barna våre skal ikke bare være flinke på skolen, de skal også være sunne, kreative, musikalske og flinke i idrett. (…) Vi har fått en grenseløs utviklingskultur nesten uten bremseklosser, uten hemninger. Det truer ikke bare vårt velbefinnende - det er heller ikke bærekraftig på et mer overordnet plan.

Tommy Hilfiger (...)

Han står utenfor en Tommy Hilfiger-butikk og faller nesten i trance, der han stirrer på de sjelløse og nesten hjelpeløse klærne som om kort tid skal havne på kvinnekropper som allerede er så fulle av utseende-stress at de lager six-pack uren å røre på seg. Han finner ingen større urban tomhet enn når han går i en gate der Tommy Hilfigers navn lyser mot ham, sammen med alle de andre merkevare-navnene. At denne sen-kapitalistiske dritten skulle komme til en by som Moskva, var en tragedie i seg selv. Hvor var Russlands egne designere? Kulturnasjonen Russland, med de beste på nesten alle felt. Å legge seg flat for Tommy Hilfiger?

Han grøsset.

Det er en grå desemberdag, og luksusfølelsen fra den vakre bygningen som ligger bak oss når toget begynner å rulle, erstattes med den nesten apokalyptiske marerittfølelsen når vi kort tid etter kjører gjennom noen av Philadelphias verste industriområder, et ørkesløst fattigdomsbilde som i sin menneskelige armod overgår slummen i Bangladesh. Her er absolutt alt grått, og alle de arbeidsledige er synlige (...) Og det forbauser meg samtidig hvor lite av denne industrielle slummen som er synlig, sett fra Europa, der mytene om USA lever sterkere enn i landet selv (...) Jeg er snart femti, men dette har jeg ikke sett. Ikke amerikansk elendighet på en måte som kan få Murmansk til å fortone seg som et ferieparadis.

Men svaret fra kommunen er klart: Selv om hytta bare er 56 kvadratmeter, med utedo og ikke innlagt vann, har man uansett ikke lov til å bygge et tilbygg på mer enn 15 kvadratmeter. (...) Og dette er altså Søndre Land, hvor innflyttingen på ingen måte er truende, hvor turismen er fraværende, bortsett fra tilbud om elgsafari, frivillig bad i Randsfjorden og dressintur på den ned nedlagte Valdresbanen. Et anneks på 30 kvadratmeter? En trussel? På et område omgitt av skog? (...)
En hyttenabo ringer og varsler ham om at det er helside i Oppland Arbeiderblad. Hans favorittavis om sommeren. Kommunestyrets utvalgte, kanskje 13 mennesker, står utenfor hytta og vurderer situasjonen. De bruker en halv arbeidsdag på å finne ut at annekset kan være 30 kvadratmeter istedenfor 15.
De gir tillatelse til 30. Men det er altså et unntak fra reglene.

Han merket hvor lite til overs han hadde for de smørblide JA-folkene. De gode, de internasjonale, de mellom-menneskelige og stort-tenkende. De som hadde sett lyset og forstått at EU først og fremst var samarbeid og forpliktelse. Ja, et regelrett humanistisk prosjekt, i motsetning til NEI-sidens gårdbrukere, fiskere og egoistiske mennesker som bare ville sitte på bergknattene og lepje i seg sitt eget smør og skyte med hagle mot ASKO-biler som transporterte franske oster og italienske skinker oppover til RIMI-butikkene i dalførene.

(...). mens Thure Erik motsatt "hamrer" ordene inn i teksten, og alltid har et helt forråd av ord tilgjengelig i hukommelsen for hver eneste tenkelige handling eller hendelse. Å snakke om ting man ikke vet noe om, sa han (eller mer presist, har jeg notert ned), er en form for arkeologi, om du besitter kunnskap, da må du prate deg ned i de lagene i din egen bevissthet der det du ikke vet at du vet, ligger begravd, du må snakke lenge for å nå dit, derfor er tålmodighet så viktig i slike uvitenhetsdialoger.

Operasjonen tar drøyt halvannen time. Kulen blir fjernet. Reagan mister halvparten av sitt eget blod, men er i strålende fysisk form og fjerner oksygen-masken straks etterpå og sier:
"I hope you are all Republicans."

For da de etterpå sto sammen i kontrollrommet og hørte på opptaket, var det hevet over tvil: Dette kunne brukes. First take. "Men jeg spiller jo feil," hadde han sagt. "Alle spiller feil," sa Jon og tente seg en sigarett. "Og husk det, Ketil, for resten av ditt liv. Det du gjør til enhver tid, vil aldri bli perfekt. Det blir det ikke for noen av oss. Men prøv å tenke: Dette er det beste jeg klarer, akkurat nå. Forson deg med det."

I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for alle, men bare for sine venner. Det finnes også ting som det ikke engang betror sine venner, men bare seg selv, og selv det i dypeste hemmelighet. Endelig finnes det slike ting som mennesket endog frykter å tilstå for seg selv, og av slike ting finnes det en anselig mengde hos ethvert skikkelig menneske.

Jeg drikker fortere for å finne det riktige stedet i mitt eget hode. Stedet hvor jeg kan lene meg bakover og la tankene tenkes av seg selv. De små boblene av kullsyre knitrer og knepper bakerst i halsen. Det blir snart bedre. Etter neste øl. Da blir det bedre. Én til. Blir det ikke snart bedre?

Jeg husket hvordan sønnene mine, da de var små, med vilje slapp ting fra barnestolen for å se dem falle i gulvet, en aktivitet de syntes var like festlig som konsekvensene var fryktelige. De kunne sitte å stirre ned på tingen som hadde falt - en halvspist kavring eller en plastball - og bli stadig mer opphisset over at den ikke kom tilbake. Til slutt begynte de å gråte, og oppdaget stort sett at den falne tingen kom tilbake til dem på den måten. Det overrasket meg alltid at de reagerte på denne hendelseskjeden ved å gjenta den: Så snart de hadde gjenstanden i hånden igjen, slapp de den på nytt og bøyde seg fram for å se den falle. De jublet like høyt og ble like fortvilte hver gang. Jeg forventet alltid at de på et eller annet tidspunkt kom til å innse at fortvilelsen var unødvendig, og ville velge å unngå den, men det gjorde de aldri. Minnet om smerten hadde overhodet ingen innvirkning på det de valgte å gjøre: Tvert imot fikk det dem til å gjenta den, for smerten var trolldommen som sørget for at gjenstanden vendte tilbake, og gjorde det mulig å oppleve fryden ved å slippe den en gang til. Hvis jeg hadde nektet å gi dem den tilbake den aller første gangen de slapp den, ville de vel ha lært noe helt annet, men jeg var ikke sikker på hva det ville ha vært.

Det var en eldgammel sak, en Nokia, svart og grå, med omtrent like mange funksjoner som en flaskeåpner. Det var like mulig å ta bilder med den som det var å sende e-post med en stiftemaskin.