Interessante refleksjoner rundt (dum)snille Norge

Fenget ikke så veldig, men godt skrevet

Morsomt skrevet, med gode karakterer satt i et klassisk whitetrash-miljø - anbefales!

Historien er utrolig sterk, og styrken ligger i forfatterens egne opplevelser. Dette er selvfølgelig med på å fenge leseren og gjør boken mer enn anbefalt. Imidlertid finner jeg forfatterskapet litt lett, om man ser bort fra de sterke inntrykkene, og klarer ikke helt å hente ut alt potensiale i historien og persongalleriet. Boken havner derfor på terningkast 4 for min del.

Brilliant bok! Amalie Skram fortel om ekteskapet mellom ei ung, uerfaren jente og ein sjøkaptein som har levd livet. Ho er 17 år og han er 30 år eldre. Det går frå vondt til værre og endar i tragedie, særleg etter at dei legg frå kai.. Gamaldags og nydeleg språk med mange interessante ord og uttrykk frå gamle dagar, både frå kvardagslivet i den kondisjonerte verden og frå seglskiptida.
Forstår veldig godt at Gunnar Staalesen rangerer Amalie Skram som nr. 1.

Nå har jeg lest Claire Keegans bok Tre lys (Foster) utgitt i 2010, på norsk i 2022 og sett den prisbelønte filmatiseringen av boken. The Quiet girl (2022) En bok og en film som kan leses og ses flere ganger. Filmen er tro mot boken, her er det ikke tatt mange kunstneriske friheter. Som boken er slutten på filmen gripende som Aftenposten skriver i filmanmeldelsen:

«Akkurat som forfatteren, makter regissøren å holde igjen. Dermed får dramaet full emosjonell uttelling i den gripende sluttscenen. Den er akkurat så håpefull og tvetydig at man tenker på den stille jenta lenge etterpå.»

Det som inspirerte meg til å lese boken og se filmen, var Anne Cathrine Straumes omtale av Claire Keegans siste bok I seneste laget historier om kvinner og menn utgitt i Norge i 2024 i NRK Åpen bok,

Forlagets omtale av handlingen i Tre lys:

«En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda, uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor skjør idyllen er.»

Romanen er så kort at det nærmest er en lang novelle. 79 sider, og plutselig var jeg komme til siste side. Men den har et stort innhold. Det finnes ikke en unødvendig bokstav, ord og setning i boken. Og boken gir meg så klare bilder at det er nærmest er som å se en film. I boken som starter slik er det jenten som er fortellerstemmen:

«Tidlig en søndag, etter morgenmesse i Clonegal, kjører ikke faren min hjemover, men inn i Wexford og utover mot kysten der slekta til moren min kommer fra. Det er en varm dag, solblank, med skiftende flekker av skygge og grønnlige lysglimt langs veien. Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne igjen like etterpå. Faren min slenger hatten på passasjersetet, ruller ned vinduet og røyker. Jeg rister flettene ut av håret, legger meg på rygg i baksetet og ser opp gjennom bakruta. Noen steder er det bar, blå himmel. Noen steder er den blå himmelen hvittet over med skyer, men mest er det en svimlende handling av himmel og trær, streket over av telefontråder som innimellom krysses av små, brunlige fugleflokker i kjapp flukt.»

Dersom jeg skal sammenligne boken med noe annet jeg har lest hva angår det å skape klare bilder av handlingen, er det historiene i Dylan Thomas bok Portrett av kunstneren som hvalp– her fra starten av historien Ferskenene:

«På den gressgrønne kjerra som stanset i brosteinssmuget mellom «The Hare's Foot» og «The Pure Drops sto det malt OJ. Jones, Gorsehilb med skjelvende skrift. Det var sent en aprilkveld. Onkel Jim, som hadde på seg sin mørke markedsdress med hvitstivet skjorte uten snipp, skrikende nye støvler og en rutet lue, knirket og klatret ned. Han halte en bred vidjekurv frem av en halmhaug i en krok av kjerra og svingte den opp på skulderen. Jeg hørte et hvin fra og så tippen av en lyserød hale slå ut i en krøll i det samme onkel Jim åpnet døren inn til pure Drop».
«Jeg blir ikke borte lenge,» sa han til meg. Baren var full. To tykke kvinner i fargeglade kjoler satt tett ved døren, den ene med et lite, mørklett barn på fanget. Så snart de oppdaget onkel Jim, skubbet de seg inn over benken.
Jeg kommer straks ut igjen,» sa han truende, som om jeg hadde motsagt ham. «Bli rolig hvor du er.»

Jeg har lånt Claire Keegans bok Småting som dette, og står på venteliste for å få lånt boken I seneste laget historier om kvinner og menn.

En god bok som forklarer hvorfor USA er blitt ett så rart land

Denne novellesamlingen, som består av fem noveller, gir et innblikk i de vanskeligstilte og marginaliserte menneskenes tilværelse på begynnelsen av 1900-tallet i Norge.
Hver novelle gir et unikt innblikk i ulike menneskers liv og deres kamp mot fattigdom og sosial urettferdighet. Hovedpersonene i disse novellene er ofte kvinner som strever med å overleve i et samfunn som tilbyr lite hjelp eller forståelse.
Et gjennomgående tema er kampen mot fattigdom og de sosiale strukturene som opprettholder urettferdigheten. Undset skildrer hvordan fattigdom ikke bare er en økonomisk tilstand, men også en sosial og psykisk byrde. Hennes karakterer er fanget i en sirkel av økonomisk nød, sosial forakt og personlig fortvilelse. Hun unngår sentimentalitet, og skaper i stedet en rå og ærlig fremstilling av livene til de fattige. Fattige skjebner er en dypt bevegende novellesamling som viser Sigrid Undsets evne til å skildre menneskelig lidelse og sosial urettferdighet med stor innsikt og empati. Gjennom sine realistiske og gripende fortellinger, gir Undset stemme til de som ofte blir oversett i samfunnet. Hun tvinger leserne til å konfrontere de harde realitetene av fattigdom og sosial utestenging, og til å reflektere over samfunnets ansvar for sine mest sårbare medlemmer. Kanskje like aktuell i dag.

Romanen er en dypt bevegende og kunstnerisk mesterlig utforskning av menneskelig erfaring, samhold og tap. Shafak, en av Tyrkias mest kjente forfattere, skaper en gripende fortelling som ikke bare underholder, men også gir leseren en dypere forståelse av de usynlige og marginaliserte samfunnene. Romanen begynner med hovedpersonen Tequila Leila, en kvinne som ligger død i en søppeldunk i Istanbul. Gjennom de 10 minuttene og 38 sekundene som hennes hjerne fortsatt er aktiv etter døden, tar Shafak oss med på en reise gjennom Leilas liv. Hvert minutt bringer tilbake minner fra hennes fortid - fra barndommen, gjennom ungdommen, til hennes voksne liv som sexarbeider i Istanbul. Leila er en dypt kompleks karakter som utfordrer lesernes fordommer og stereotypier. Hennes liv, som er fylt med både skjønnhet og smerte, gir et intimt innblikk i de utfordringene mange kvinner møter, spesielt de som er marginalisert. Hennes historie er en sterk kritikk av samfunnets harde og ofte urettferdige behandling av kvinner. En av romanens mest fremtredende temaer er betydningen av vennskap og samhold. Leilas nære vennekrets, en gruppe utstøtte og misforståtte individer, gir henne støtte og kjærlighet i en verden som ofte er fiendtlig. Forfatteren viser hvordan disse båndene gir mening og verdi til Leilas liv, selv i møte med ekstrem motgang. Shafaks språk er lyrisk og fylt med metaforer som bringer Istanbuls gater og Leilas indre verden til liv. Hennes stil er både vakker og rå, noe som gjenspeiler den dualiteten som finnes i menneskelig erfaring. Denne balansegangen mellom skjønnhet og smerte gjør romanen både følelsesmessig resonant og intellektuelt engasjerende. En kraftfull roman som utforsker menneskets kamp for kjærlighet og forståelse i en ofte nådeløs verden.
Denne romanen fortjener mange lesere.

En fantastisk bok. Sjelden jeg har lest en så god roman, gleder meg til fortsettelsen.

"Et vanskelig valg" er en fin del i serien om Gabriels Hus. Man tar del i mye av Gabriels samvittighet og indre kamp med seg selv - så vel som kanskje det som gledet meg aller mest: Forfatteren lar Isak komme til en endring i sitt liv - en forståelse av hvem han har vært - og med ett blir den gode. Det samme med kjærligheten til sognepresten og Irma - hun kom inn i serien som et fruentimmer det var vanskelig å like - men nå gleder man seg over hennes lykke. Leser serien videre med glede

Palestina: Israels ran, vårt svik forsøker å kaste lys over en kompleks og kontroversiell konflikt, men ender opp med å være en ensidig og polemisk fremstilling som mangler balanse og nyanser. Mens Tveit utvilsomt har en dyp kunnskap om emnet, blir hans partiske holdning en alvorlig svakhet i boken.

For det første er Tveits ensidige perspektiv på konflikten mellom Israel og Palestina gjennomgående i hele boken. Hans skildringer er ofte preget av en tydelig anti-israelsk holdning, noe som gjør det vanskelig å få et objektivt og helhetlig bilde av situasjonen. Dette resulterer i en fremstilling som ikke bare er ubalansert, men også rett og slett urettferdig mot alle de involverte partene.

Språket i boken er ofte ladet med emosjonelle og provoserende uttrykk, noe som kan oppfattes som sensasjonalistisk. I stedet for å la faktaene tale for seg selv, bruker Tveit en retorikk som føles mer egnet til å fremkalle følelser enn til å opplyse leseren. Dette gjør det vanskelig å skille mellom objektiv analyse og subjektiv mening, noe som undergraver troverdigheten til hans argumenter.

Videre er boken preget av selektiv bruk av kilder og fakta. Tveit trekker frem eksempler og hendelser som støtter hans narrativ, mens motstridende informasjon og perspektiver ofte blir ignorert eller bagatellisert. Dette skaper en forvrengt fremstilling av konflikten, og leseren blir sittende igjen med en følelse av at viktige deler av historien ikke blir fortalt.

Bokens struktur og oppbygning er også problematisk. Den mangler en klar og logisk fremdrift, noe som gjør det utfordrende å følge argumentene og forstå den overordnede sammenhengen. De mange digresjonene og sidesporene bidrar til å skape en fragmentert og usammenhengende leseropplevelse.

Til slutt, mens Tveit tydeligvis har et sterkt engasjement for temaet, blir dette engasjementet ofte til en form for aktivisme som går på bekostning av journalistisk integritet og nøytralitet. En mer balansert tilnærming, som også gir rom for de israelske perspektivene og anerkjenner kompleksiteten i konflikten, ville ha gitt boken større troverdighet og verdi.

Palestina: Israels ran, vårt svik er en bok som lider under vekten av sin egen partiskhet. Tveits ensidige fremstilling og emosjonelle retorikk svekker bokens troverdighet, og leseren blir sittende igjen med en følelse av at sannheten er mer kompleks og mangfoldig enn det som presenteres her. For de som søker en dypere forståelse av den israelsk-palestinske konflikten, vil denne boken være en skuffende og ufullstendig kilde pga dens slagside.

Ernest Hemingways En varig fest har lenge blitt ansett som en klassiker, men ved nærmere ettertanke er det ikke vanskelig å se hvorfor denne boken også kan bli betraktet som en skuffelse. Skrevet med en tilsynelatende forakt for dybde og innsikt, etterlater Hemingway leseren med en følelse av overfladiskhet og uforløst potensiale. For det første er karakterene så flate og ensidige at det er vanskelig å engasjere seg i deres liv eller bry seg om deres skjebne. Hemingways minimalistiske skrivestil, som ofte blir rost for sin presisjon, resulterer her i en mangel på substans. Karakterene virker mer som skisser enn fullt utviklede personer, noe som gjør det vanskelig å oppnå noen emosjonell tilknytning til dem. Videre er boken gjennomsyret av en nostalgi som ofte virker malplassert og kunstig. Hemingways skildringer av 1920-tallets Paris mangler den magien og livligheten som han så desperat forsøker å formidle. I stedet for å male et levende bilde av denne ikoniske tiden og stedet, ender han opp med å presentere en rekke anekdoter som føles fragmenterte og uten sammenheng. Alt i alt, En varig fest er en bok som lider under vekten av sine egne ambisjoner. Hemingways forsøk på å skape en varig hyllest til en tapt tid og et tapt sted ender opp med å være en blek og uinspirerende skildring, som mangler både dybde og engasjement. Det er en bok som kanskje kunne ha vært en storartet refleksjon over fortiden, men som i stedet blir et eksempel på hva som skjer når stil trumfer substans.

Boken begynner med Tolstojs beskrivelse av hans tidligere liv, hvor han levde i luksus og søkte glede i materielle goder, berømmelse og sosial status. Til tross for at han oppnådde alt dette, følte han en tomhet og meningsløshet i tilværelsen. Dette førte til en intens indre konflikt og spørsmål om livets formål og menneskets eksistens. Tolstoj forteller om hvordan han begynte å søke svar gjennom filosofi, vitenskap og religion. Han undersøkte forskjellige filosofiske retninger og vitenskapelige forklaringer, men ingen av disse ga ham tilfredsstillende svar på hans eksistensielle spørsmål. Dette førte ham til en dyp depresjon og til og med selvmordstanker. Gjennom sin søken vendte Tolstoj seg mot den russiske ortodokse kristendommen og fant trøst og svar i enkle, oppriktige religiøse tro og praksiser blant vanlige folk. Han begynte å se verdien i et liv levd i samsvar med Kristi lære om kjærlighet, ydmykhet og tjeneste for andre. Denne nye troen ga ham en følelse av fred og formål, og han fant en ny mening med livet. Bola er ikke bare en personlig beretning om Tolstojs egen åndelige reise, men også en dyp filosofisk og religiøs refleksjon over menneskets søken etter mening og lykke. Boken avslører Tolstojs dype introspeksjon og hans forsøk på å forstå menneskets natur og livets hensikt. Gjennom Skriftemål gir Tolstoj leseren en ærlig og åpenhjertig innsikt i hans egen kamp og endelige forsoning med livets mysterier. Kanskje mange selv i dag kan ha utbytte av boka. Det hadde i alle fall jeg.

Sterk bok om einsemda i livet, om saknet etter einkvan, om å trenge kvarandre, men også å trenge det å vere åleine.

En sterk og medrivende historie, absolutt verdt å lese.

Lang novelle eller kort roman om (den potensielle) rikdommens forbannelse. Sterk kost.

Boken består av seks noveller som skildrer livet til ulike mennesker i en liten bygd på Sørlandet. Felles for hovedpersonene er at de alle strever med arbeidslivets utfordringer, identitetskriser og sosiale forhold. Novellene tar for seg arbeidernes hverdag og de tøffe betingelsene mange står overfor. De sliter med midlertidige jobber, lav lønn og usikkerhet om fremtiden. Mange føler seg fanget i en monoton og meningsløs hverdag uten store muligheter til å forbedre situasjonen sin. Ensomhet og sosial isolasjon er tilbakevendende temaer. Karakterene har ofte vanskeligheter med å knytte bånd og finne tilhørighet i samfunnet. Til tross for de vanskelige livene de fører, søker mange av karakterene etter håp og mening, selv om det noen ganger ender i resignasjon. Alt i alt helt greie noveller om arbeidernes hverdag, men ikke noe mer.

En forholdsvis kort dystopi for barn. Ganske mørk, trist og dyster, men samtidig varm og sår, og med en veldig fin skildring av et søskenforhold. Jeg ville nok kanskje ha syntes at dette var dystre saker da jeg var i målgruppen rent aldersmessig, men samtidig er det fint at det finnes alternativer for dem som liker denne typen materie, og dem er det jo mange av viser det seg :)

Grei krim med godt plott, men litt for mye utenomsnakk for min del.