Bokelskere.no

Denne boken har et spennende plot og byr på noen spennende hypoteser, men er litt ujevn. Min oppfatning er at forfatteren ikke klarer å få ut det potensiale som det legges opp til i den første delen av boken. Å følge ulike karakterer mot bokens slutt blir fort kjedelig.

Denne overrasket meg så til de grader! Jeg hadde lave forventninger til boka da jeg hadde noe bange anelser om at dette var noe opphypede greier med mye fjas. Tvert i mot! Jeg ble grepet fra første stund! Måten Knausgård skildrer enkelthendelser, følelser, tanker og what not, er svært fengslende, og det b l i r a l d r i k j e d e l i g !
Jeg tok meg i å tenke på boka hele tiden, og jeg ble vel egentlig litt betatt av hele greia! Gleder meg til bind 2!

Gjestene synes jeg er morsom og spennende. Ikke til å legge fra seg. Jeg fikk opp pulsen flere ganger. Det er det ikke alltid jeg får av bøker som kategoriseres som spenningsbøker. Ser at anmeldere kategoriserer romanen som et kammerspill (et skuespill som er skrevet for en liten, intim scene). Helt klart at handlingen i romanen hadde passet som et skuespill

For en bok! Nesten uhyggelig å si det, men sjeldent har jeg lest beskrivelser hvor jeg i større grad kan identifisere meg med hovedpersonen!

Nei, nå tar jeg et glass vodka og setter på samovaren (som jeg var ved å pantsette).

En nydelig historie om relasjoner, hvor problematikken ikke er overdramatisert - anbefales!

Det er vanskelig å finne ord for å beskrive dette. Jeg opplever en blanding av humor, samfunnskritikk, perversitet og enda mer humor. Loe skriver godt, som han har gjort i alt jeg har lest av han. Han får meg alltid til å lure på hva som foregår i hodet hans. Jeg synes det er utrolig mye morsomt i denne boka, med samfunnskritiske aspekter (mine favoritter er dommedagstegnene) og surrealistisk handling. Må allikevel påpeke at jeg kan jo bli litt lei av å lese om kjønnsorganet til Doppler, selv om det oppleves som et poeng med det hele. Alt i alt, veldig artig!

Dette må være det beste jeg har lest! Fant boka hos en brukthandel, og lenge har den stått og ventet på tur. Ikke visste jeg at en av tidenes beste romaner? stod stille og tålomodig i bokhylla mi i et par år uten at jeg visste om det! Liker at Tiller skriver på nynorsk, det gir historien en helt annen opplevelse enn det ville gjort på bokmål. Basert på leseropplevelsen av denne boka, har jeg nå handlet inn alt fra forfatteren, og denne gangen skal de ikke stå lenge før de blir lest!

Dette er en bok som gir inntrykk av å ikke ha vært gjennomgått av profesjonell redaktør og språkvasker før den ble lagt ut for salg. Uten at jeg kan vite om den har det.
Det som er store, viktige hendelser i karakterenes liv, blir bare oppsummert, da forfatteren hopper over dem og går inn i historien etter at de har hendt. Leseren får ikke være med på noe av det. Dette gjelder for eksempel hvordan hovedpersonen ble gravid, (plutselig er hun det bare, vi får aldri treffe barnefaren eller oppleve selve akten), og flere slike episoder gjennom hele boken.
Den har svære og gjennomgående synsvinkelproblemer (historien hopper fra hode til hode konstant og helt tilfeldig), og den har bare såvidt et snev av narrativ struktur; alt som driver historien fremover, er at tiden går. "Så skjedde det, og så skjedde det og så skjedde det". Hovedpersonene har ikke noe overordnet mål i historien, så hver gang deres små og store problemer på mirakuløst vis order seg av seg selv (som de nesten alltid gjør), er det egentlig ingen grunn til å lese videre.
Flere steder er karakterenes motivasjon uklar eller usannsynlig, det er ulogiske hopp i tid, og tilfeldige sammentreff som er for tilfeldige til at de er realistiske.
Hele boken er en oppsummering, der alt blir forklart, nesten ingenting vist. Den har er et generisk og flatt språk, der vi blir foret alt med teskje.
Alt dette er ting som får meg til å stusse hvis den faktisk har vært gjennomgått at profesjonell redaktør.
Det innholdsmessige og strukturelle er jo det mest alvorlige, og som det tar lengst tid å mestre, men boken har også mange språklige problemer.
Den trenger en språkvask, eller eventuelt en språkvask til, i tillegg til den boken må ha hatt fra før, da teksten har gjennomgående store problemer, blant annet ord som blir brukt feil, for eksempel "avmakt" når forfatteren mener "ærefrykt", eller "strakk" når hun mener "strakte". Ordet "noe" foran adjektiver opptrådte så ofte at man kunne blir sprø. "Hun ble noe overrasket", "hun kjente seg noe beskjemmet"; etc. Generelt sett var setningene alt for tungt ladet med adjektiver. Noe en språkvasker burde ryddet bort. I tillegg var det mange og/å-feil, forfatter blandet "hans" og "sin", og "hverandres" og "sine", og noen steder stod det "ham" når det skulle stått "henne". Legg til at flere setninger manglet punktum, mens andre hadde liten bokstav etter punktum, feil plassering av anførselstegn, særskriving av ord, og kaoset er komplett.
Man kan undres på hva som gjør at boken har fått såpass mye oppmerksomhet, men det aner meg at det har noe med tema å gjøre. Forfatter ble blant annet intervjuet i BT, der det ironisk nok ble fremhevet hvor bra det er å gi ut selv etter at boken hadde blitt refusert av alle forlag.
Så kan man jo komme med at det også finnes forlagsutgitte bøker som har store problemer. Og det gjør det. Forskjellen er at det er vanskelig å finne selvpubliserte bøker som IKKE har det. Selv har jeg ikke lest en eneste norsk selvpublisert bok som ikke har store problemer (Bortsett fra en som er utgitt av en erfaren forfatter som i mange år før har gitt ut på forlag). Og jeg fortsetter å lete. Skal være den første til å applaudere når jeg finner det.
Boken får to stjerner av meg, istedenfor én, fordi flere av enkeltscenene var fengende nok til at jeg ville bla videre, i hvert fall til enden av kapittelet.

Og vinnerne var:

Beste bok-avstemningen ble avsluttet 15. mars ved midnatt.
Flest stemmer og klar vinner:
Markens grøde (1917) — Knut Hamsun

På delt annen plass kom:
1Q84 (2009-10) — Haruki Murakami
Hundre års ensomhet (1967) — Gabriel Garcia Márquez
Mengele zoo (1989) — Gert Nygårdshaug
Nattens brød (1940-59) — Johan Falkberget
To the Lighthouse / Til fyret (1927) — Virginia Woolf
Verden av i går (1941) — Stefan Zweig

(Utgivelsesdato for originalutgave; norsk oversettelse kan ha kommet ut flere år seinere).

En varm takk til alle som foreslo bøker og stemte over kandidater til beste bok siste 125 år.

Ja, ut med ham ❗️

Sakprosabøker som indikerer at det er all grunn til å være pessimistisk. Kall dem gjerne faktabaserte dystopier.

Min oppfatning av boka:
- skarpsindig
- til en viss grad navlebeskuende
- nådeløst ærlig både mht. forfatteren selv og de omtalte kunstnere
- elegant og godt språk, nydelig å lese
- interessant lesing, og gav meg innsikt i kunstnere jeg kjente og ikke kjente fra før.

Forsidebildet er interessant, detaljert. Sokker på gulvet, en snusboks på bordet, mopsen i sofaen, mot kunsten på veggen bak. Jeg blir ikke lei av å se på det.

God observasjon. For egen del forstår jeg intuitivt hva som menes: teksten har en underliggende smerte som ikke nødvendigvis tematiseres, men som bidrar til å sette igang følelser hos leseren. For å si det på dårlig «ny-norsk», romanen «dosen’t tell, but show» en vond opplevelse, følelse eller stemning. Jeg klarer ikke å komme på konkrete eksempler akkurat nå (men det kan kanskje andre?), men kan helt klart bruke begrepet om en bok.

I januar leste jeg Skjebnesteinen og ble ikke altfor imponert dessverre, men liker å gi forfattere flere sjanser. Er fremdeles ikke i ekstase, har dog fått litt mer sansen for forfatterskapet hans.

En mann med mange baller i lufta
Skyldig er tredje bok om førstebetjent Harinder Singh. Han har datteren Savi og moren hennes er sammen med en annen mann og skal bli mamma igjen. Savi pendler litt frem og tilbake når det gjelder bosted. Singh selv er for tiden sykmeldt, og imellomtiden får han et oppdrag. Et forespørsel av noen om han er interessert i å ta en kikk på noen gamle beviser som gjelder en sak som skjedde for mange år siden. En såkalt cold case. Helene Waaler har sonet mange år i fengsel etter drapet på hennes mor og stefar, men har aldri innrømmet noe som helst. Hun skal ha dratt hjem etter en konsert med metalbandet sitt. Etter konserten skal hun ha kommet hjem på gården og drept moren og stefaren sin. På veien hjem skal det også ha oppstått en heftig krangel mellom henne og bandmedlemmene. Nå som hun er satt fri, og vanker i sitt kjente miljø, er det ikke alle som er like begeistret for det. Ikke alle tror hun er uskyldig og mange er usikre på henne og har sine meninger. Ting blir ikke bedre da et lik dukker opp ikke lenge etter hun har nytt friheten i kort tid. Vil hun noen gang få være i fred, og gidder Singh å grave i fortiden hennes?

Personlig syntes jeg at Skyldig hadde en bedre og en mer engasjerende sak enn det Skjebnesteienen. Skjebnesteinen for meg ble noe komedieaktig og for lett mot slutten. Det var ikke vanskelig å gjette seg frem i denne boka heller, men syntes den hadde en bedre og mer engasjerende sak. Det var lettere å leve seg inn i denne boka enn den forrige. Synes også at Singh har vokst som karakter og liker forholdet mellom ham og datteren Savi. Det er komplisert, men det er ikke typisk full opprør mellom datter og en far som jobber med krimsaker.

Endelig litt metal i krimverdenen
Liker også Helene Waaler en smule, for har alltid likt karakterer i bøker og filmer, som aldri påstår om de er skyldige eller ikke. Nesten som de leker katt og mus med både systemet og alle rundt seg. De har en uhygge ved seg som man aldri blir helt klok på. Det Næss også skal ha pluss for er at det endelig er skrevet en krimbok med metalband som bakgrunnsteppe. Norge er jo kjent for sin metalband historie, men det skrives altfor lite om det. En musikksjanger som er min favoritt og det hadde vært spennnende om det dukket opp i flere krimbøker med litt metal. Metalbandet har ikke stor fokus i boka. Det er mest småsnakk om Helene Waaler og bandet hun spilte i for mange år siden, så det er ingen historiske fakta eller metalband som eksisterer, så ikke forvent det. Men håper at noen følger etter å skriver inn litt mer metal i krimbøker, samme om det er virkelige band eller oppdiktet. Det hadde gledet meg.

Skyldig er ikke spesielt kreativ eller nyskapende, og det skal godt gjøres i krimsjangeren, men byr på realistisk krim, hvis man foretrekker det. Selv foretrekker jeg noe mørkere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg skulle ønske jeg var i live og leste boken på 60-, 70- eller 80-tallet, da ville den nok gjort enda større inntrykk. Teknologien virker utdatert, men karakterene er tidløse. Toppscoren uteblir kun på grunn av noen (få) langtekkelige partier som fikk meg til å ville skumme og komme til poenget.