Om våren virker alt mulig, alt er lys og løfter. Man kjenner at håndbaken mellom vinter og sommer allerede er vunnet.
For om en sykkelhjelm kan få deg til å se ut som et barn, er det stadig mange hakk bedre enn assosiasjonene som følger med broddebruk. For noen er det å gå med brodder å flagge for sine omgivelser at man befinner seg i dødens forgård. Man kan nesten like gjerne velge ut salmer til sin egen begravelse.
Brodder antyder liksom at du ikke er i stand til å fikse livet i sin alminnelighet. Du har ikke lenger tiltro til at spenst, smidighet og reaksjonsevne vil kunne redde deg når du sklir på isen, og må ty til hjelpemidler like livsnødvendige som en respirator - kobler du broddene fra tante Agnes, er det bare å samle familien for å ta farvel.
Det sies at man ikke kan leve på luft og kjærlighet, men han var min forrett, hovedrett og dessert.
Barn har en helt annen status nå enn for en generasjon siden, i dag er det deres behov som er i fokus hele tiden, de er som små forbrukere med store krav. Og foreldrene står på pinne for å gjøre dem lykkelige i en alder av tre år, livredde for konsekvensene av det minste feiltrinn. Jeg tror ikke jeg en eneste gang reflekterte over om dere var lykkelige som barn, fortsatte mamma - men det ble jo folk av dere også.
Postkassen var full, så han. Et reklameblad hang halvveis flagrende ut av sprekken, som i et fluktforsøk.
En organisasjon, kroppen er også et organisert system, den lever så lenge den holder seg organisert, og døden er ikke annet enn resultatet av en desorganisering.
Krimbok med etterforskerne Gunnar Barbarotti og Eva Backman. Familiedrama i et øde hus i Sverige en jul i pandemiåret 2020. 4 søsken som ikke har sett hverandre på mange år er samlet og et mord blir begått. Kapitler med vekslende fortellerstemmer gir fine innblikk i de involvertes bakgrunn og livsskjebner. Velskrevet, spennende og underholdende. Fin bok på øret til tur og trening.
(...) Jack var jo så godtroende at man kunne lurt av ham buksene og solgt dem til ham.
I Hannover hadde en robotsøppeltømmer gått baklengs ut i gaten foran en førerløs elektrisk buss. Barnesykdommer.
Marx elsket å lese, og han følte at Sadie muligens var en bok av den typen man kunne lese mange ganger og alltid sitte igjen med noe nytt.
ho mor strikke
å ser Nårrge Rojnnt
strikkepijnnann går i ett sabla tæmmpo
å nårr det e kattonga i huse
angrip dæmm nøsstann
Er det sånn at alle lengtar? Ikkje kvar dag, kanskje, men innimellom. Kan hende går lengten til ein by eller ei bygd eller eit land langt borte der du ikkje er til vanleg nordover, sørover, mot aust eller rett vest?
Kan hende har du vakse opp der, eller ein av foreldra kjem derifrå, og du har feriert der som barn og blitt glad i nett desse fjella, gatene, skogane, øyane, strendene. Kan hende kjem du deg ikkje dit lenger, og grunnane kan vere mange til det, men du har mange minne som er knytte til akkurat desse svaberga og knausane, og då blir dei kan hende vakrast, heilt objektivt sett vakrast på jord, til og med så vakre at det kan gå på sanninga laus.
Og så blir du eldre, og kroppen får meir plass til nostalgi, og då kan ho bli sterkare, denne lengtinga, dragninga? Eller kan hende ikkje i det heile. Kan hende vil du aldri tilbake, ikkje eingong på ferie.
Og naturen verkar på og i oss. Det er gjort undersøkingar om kva urørt natur og naturlege lydar gjer med sentralnervesystemet, og det er skrive dikt og songar, men verken orda eller kunsten eller forskinga kan erstatte eller fullt ut forklare den ordlause kjensla i kroppen no, denne roa, flyten. Roa i rørsle. Kadonk, kadonk, plask. Denne gjentakinga. Kadonk, kadonk, plask.
Kan hende ser vi meir no når vi reiser så sakte. Sjølvsagt gjer vi det, men har vi plass nok til å reflektere over alt som er og har vore, i kjølvatnet vårt, i etterdønningane, får vi meir innsikt? Eg veit ikkje, eg vil gjerne tenke meir, på kven eg vil vere, men no alt går i eitt med bølgeskvulp, kadonk, kadonk og skiftande vindretningar, straumar og stadige samtalar.
Vi har framleis fjorden for oss sjølve. Og for ein fred det er. I rørslene. I stilla. Kan hende var det dette som var meininga med det heile. Lyden og synet av årene som duppar i fjorden. Dei store, grove hendene til mannen. Pusten vår som går i takt med taka.
Jeg var ganske glad i meg selv. Noen måtte jo være det.
I det øyeblikket skyene gjemmer månen, lyser de plutselig hvite og kalde. Når mørke skyer blander seg, skapes det vakre, subtile og enkle mønster. Bak disse mønstrene i grått og lyseblått skjules månen, rund eller halv, til og med tynn og slørete
Hvis det brenner hjemme hos meg, og jeg må velge mellom mannen min og leirgryta … vel, det eneste jeg kan si, er at han har levd et godt liv.
Jeg lente ansiktet mot ruta og betraktet det vide Stillehavet utenfor. Det så ut som om horisonten løftet seg opp mot himmelen. Jeg fulgte den rette linjen fra den ene enden til den andre. Ikke noe menneske er i stand til å tegne en så vakker, rett linje, ikke engang med linjal. Og nedenfor streken syder myriader av liv. Verden er så full av liv, og like full av død.
Hun husket hva håp var, og det var dette. Den indre kverna som beveger deg fremover, som pløyer deg gjennom livet slik båtene der nede pløyde seg gjennom det skimrende vannet...