Nina vikler ut klatrerepet og binder Kulpes hender sammen på ryggen hans. (...) Hun strammer virkelig hardt. Kritikerknop.

Tilbake på rommet tenner Nina seg en sigarett og setter seg på Kulpes skrivebordstol. (...) Det hadde vært bedre om hun ikke hadde slått ham så hardt. Men det er litt kommunistenes skyld også. Hvis de ikke hadde oppført seg så grisete i forrige århundre, ville den dumme boken ikke ha vært så tung.

Kulpe har antakelig vokst opp i Oslo, eller i det minste helt i nærheten. Det oser i hvert fall arrogant hovedstadsselvtillit av anmeldelsen.

"Er du lyriker selv?" "Nei." "Hva er du egentlig?" "Jeg er innkjøpsansvarlig for fagbøker innen noen av de humanistiske fagene." "Har du noen gang skrevet noe som andre har ment noe om?" "Ja, bevares, jeg skriver tekster i katalogene, de skal godkjennes av mine overordnede og alt mulig." "Katalogtekster?" "Ja." Nina legger hodet litt på skakke og gjentar med en slags tullestemme. "Katalogtekster?" Bjørn Hansen er tydelig såret. "Nå syns jeg kanskje at dette møtet har sluttet å være produktivt," sier han, "hvis det noen gang har vært det."

Blomstene er en konstand kilde til glede, syns Nina, og lettere å forholde seg til enn mennesker, som sjelden oppfører seg som Nina syns de bør, ikke engang om hun steller aldri så godt med dem.

Mens hun venter på telefon, går Nina ut med soyamelk til pinnsvinet. Før ga hun alltid kumelk til pinnsvin, men det har hun forstått at de ikke skal ha. De små, søte krekene er laktoseintolerante. Nina strevde med en viss kognitiv dissonans en god stund etter at hun oppdaget det. Her har hun i årevis trodd at hun hjalp de små dyrene, mens hun i virkeligheten kanskje har tatt livet av dem, eller i det minste gjort dem syke og nedstemte.