Nå har jeg vært innom flere ganger for å se om diskusjonstråden om første leseøkt var startet.

Har gledet meg sånn at nå klarer jeg ikke vente lengere. Starter hermed første tråd:

Jeg har humret og ledd meg gjennom disse første sidene. Don Quijote er så godt beskrevet at jeg kan virkelig se han for meg :)
Det starter jo fornøyelig allerede på første side:
"Man bør så vite at nevnte lavadelsmann de stundene han ingenting hadde å gjøre - og det var de fleste i året - ga seg til å lese ridderbøker med slik iver og lyst at han nesten glemte jakten, ja til og med forvaltningen av eiendommen. Så langt gikk hans besettelse og galskap at han solgte flere mål åkerjord for å kjøpe ridderbøker han kunne lese og dermed bragte han hjem alle han kunne kommer over."

Så følger den ene utrolige scenen etter den andre.
- utforming og testing av visir
- hans valg av sin kjæreste
- besøket på vertshuset
- kommunikasjonen han fører med de som kommer hans vei

Dette er virkelig fornøyelig og helt ulikt noe annet jeg har lest :)

Gleder meg virkelig til å lese videre, samt høre hva dere har å si :)

Har funne ein interessant parallell mnellom Dickens og Cervantes, som eg har kommentert under tråden for Oliver Twist.

For sammenhengens skyld: jeg legger en lenke tilbake til tråden med felles leseplan for Don Quijote, del I. Og i leseplanen har jeg nå lagt lenke til denne diskusjonstråden, med innlegg om Del I, bok I, kap. I-V.

Jeg driver litt vekselbruk med bok og lydbok, og det er tydligvis to forskjellige oversettelser. Boka har et litt mer moderne språk enn det "min helt", Duc Mai-The, leser. Det er de mest fantastiske samtaler mellom DQ og SP, utrolig blomstrende og innføkt om de ligger halvt ihjelslått. Endel gullkorn, ja. Jeg sporer litt av innimellom og må høre på nytt, men det går fint.

Og etter å ha lest litt i den første norske oversettelsen (den fra 1916 - som i modernisert form er den Duc Mai-The leser), og i engelsk versjon fra Wordsworth Classics, fikk jeg i går prutet meg til Arne Worrens nye norske i pocket for en femtilapp (antikvariat). Og ja - det er virkelig forskjeller. Jeg synes Worrens tekst flyter best av de tre - men synes samtidig at den engelske er best på opplysende fotnoter. Så mulig det blir litt vekselbruk i fortsettelsen her i gården også...

Ellers har jeg også nettopp ervervet to tilleggsbøker om den spanske litteraturen før, omkring og like etter DQ (en om spanske romanser, ballader og ridderfortellinger, og den andre om spanske pikaresk-romaner) - måtte jo bare ha dem (til 20,-/stk!), men så var det å få lest dem også, da... Kjent melodi, det der: jeg blir lett så nysgjerrig på temaet at jeg sporer av fra hovedboken og begraver meg i tilleggslitteratur...

Du er nå en artig skrue, Annelingua...

Jo'a - men jeg må tydeligvis jobbe mer med å sette opp en mindre skrudd fasade, skjønner jeg....

Oh dear! Gjett hvor mange bøker om Shakespeare jeg har kjøpt i vinter! Beroligende og trøsterikt å vite at andre også kan fortape seg slik innimellom. Sitter for tiden og leter på amazon etter den ene boka jeg har tenkt å bevilge meg i forbindelse med DQ-prosjektet, men har ikke bestemt meg for hvilken som er den ultimate ennå.

Da legger jeg inn en stemme for boken til Miranda France, jeg. Dette er IKKE en litteraturvitenskapelig bok, mest en reiseskildring og "stemningsrapport" - kan være at amazon har en "les-begynnelsen-av-boken"-mulighet på den, så du kan få et inntrykk av om dette er noe du vil lese mer av... Men den ene boka - pleier du å klare å holde slike løfter til deg selv, du? Jeg er selv en meget svak sjel, som du skjønner, så jeg kan ikke dy meg for å spørre... ;-)

Takk for tips, Miranda France ligger inne på lista til vurdering :) Nei, jeg er ikke spesielt god til å holde slike løfter til meg selv, nei. Jeg hadde ikke tenkt å kjøpe så mange Shakespeare-bøker heller, men vinteren er lang og mørk. Akkurat nå er vel det eneste som kan holde meg fra å kjøpe så mange bøker en plutselig eksplosiv økning i utgiftsposten hage som går på samme budsjett som bøker. Hagesesongen er mye kortere her til fjells enn vinteren, så nå er det mulig at noen nye busker og stauder faktisk utkonkurrerer DQ-bøker en periode, men når det lir mot mørkere tider igjen...

Godt det er andre som liker hage også. Min utgiftspost på hage er også eksplosiv på denne tiden av året, men det er visst bokutgifter blitt i år også, så nå må jeg bremse. Skulle ikke bruke så mye penger på bøker i år.., men med så mange anbefalinger som kommer her inne og alle fristelsene rundt omkring, er det vanskelig å trappe ned.

Har snart fylt opp alle krukker, verandakasser og fornyet bed med sommerblomster og nye stauder. Da er det bare å vente til plenen tørker så det kan få sin første stuss, deretter kan jeg sette meg i en god stol, slappe av, nyte utsikten for så å kose meg med en god bok med god samvittighet:)

Jeg vet ikke om DQ er den rette vår-/ sommerlektyre for meg, men jeg henger nå så vidt med enda.

Her er det mye å ta tak i ute i år. Etter rehabilitering/påbygging på huset, må det en del rehabilitering til i hagen også. Egentlig er det greit at det regner i dag, for det første fordi det passer så godt siden jeg var rundt og gjødsla i går, men da har jeg muligheten til å få tatt ukens dose med DQ også. (Det er en del hardføre roser som står på ønskelista også forresten...) :)

Gjødsel, ja der sa du noe. Skulle nok gjødslet mosen litt, hehe. Her er sol så jeg får vente til i morgen, da skal det visst regne litt. Leser DQ inni mellom alt annet. Håper jeg klare å holde leseplanen. Litt dumt å gi opp så tidlig. I en travel periode på jobben er det lettere å finne noe enklere, som for eks krim,å lese. Det er over en uke til all krimbøkene jeg har bestilt detter ned i postkassen, så jeg får lese så mye DQ som mulig i mellomtiden.

Roser plantet jeg i fjor, og er veldig spent på hvordan de ser ut i full blomst. Klima her er relativt mildt, men vi er utsatt for sterk vind til tider som sliter spesielt på hengepetuninaene i verandakassene. Krysser fingrene for at de overlever.

Metaforisk sett; det er vel nettopp gjødsling av mosen vi driver med når vi leser DQ? :D Krim er mer stussing av plenkanter? (Sagt av en krim-elsker som sluker krim-lydbøker samtidig som det mer rutine-pregete hagearbeidet utføres). Lykke til med rosene og petuniaene :)

He-he. Der rodde du deg godt inn fra turen ut på viddene. Hm - det ble litt feil, men det får være.

Ser du ikke at DQ er nevnt i hvert innlegg? Hehe. Vi holder kursen stø, men krydrer bare med litt blomsterstøv;)

:-D

Prinsessen som ingen kunne målbinde... ;-)

Hehe, jeg lærer fort. Har nemlig oppdaget lange tråder uten fnugg av litterær tilknytning; en uting mener nå jeg;) Det vil ikke jeg ha på meg, så jeg putter nå inn litt DQ der det passer.hihi.

Har forresten lest ferdig 1. del. Holdt nesten på å åpne ny tråd, men har ikke så mye å bidra med dessuten er jo ikke tid for ny tråd før i morgen. Se, der klarte jeg det igjen (c;

Mmm - jeg har brukt mange år på å fininnstille min selektive hørsel, også i diskusjonstråder, så jeg velger å bare fortelle at nå skal jeg sjekke om du eller noen andre allerede har åpnet "dagens tråd" - hvis ikke, så skal jeg gjøre det nå! ;-P

Askeladden (eller DQ, for den saks skyld) hadde fått litt å stri med her inne, for her er det mange prinsesser!

Flott at du åpnet denne nye tråden i går, Hedvig! Jeg var bortreist i helgen, så jeg håpet sterkt at noen av dere andre ville starte tråden i mitt fravær. :-D

Jeg er begeistret! Jeg er enig med Monika i at det er synd på ham, men det er derfor jeg liker ham så godt... Og jeg ler av den muntre måten det blir fortalt på. F.eks:

I mellomtiden red han så langsomt, og solen skinte så sterkt og så hett at det ville ha vært tilstrekkelig til å gjøre hjernemassen flytende dersom han hadde hatt noen.

Fortsetter det på denne måten er jeg redd jeg blir ferdig med første del lenge før 31. juli. :p

Denne boka får meg til å mimre til barndommen, og på et hus i (min venninnes nabolag) som ryktes å tilhøre en mann som hadde blitt gal av å lese for mange bøker. Denne historien var utrolig fasinerende på meg, men dessverre hadde jeg ikke nok guts til å oppsøke "den gale".

Ellers finner jeg meg til å være enig i det mange sier her. Jeg synes historien så langt er fornøyelig, men jeg tror jeg synes mest synd om hovedpersonen og personene rundt ham til å kunne le av det. Jeg tenker også på scenen som Strindin nevner med avsky. Har vi misforstått eller drepte han faktisk de - skal jeg le av det?

Vi skal ikke le av mord, nei. Brutalt var det også. Kanskje var dette bare en måte å vise hvor gal don Quijote faktisk er. Jeg vet ikke. Kanskje er det lettere å forstå etter hvert.

Flere av innleggene under tar for seg ironien i historien og harselasen med ridderromanene i Cervantes samtid. Jeg tenker at dette gir teksten flere lag som er ganske komplekse å tolke med et 2011-blikk. Det var særlig scenen med eselpasserne som fikk meg på de tanker.

Det er mulig jeg har misforstått, men jeg oppfattet dyrepasserne som mennesker av kjøtt og blod, som Don Q i sitt forvirrede univers trodde var noen andre, men fortsatt levende. Så forutsatt at jeg har forstått riktig:

Gjør Cervantes her narr av et nærmest likegyldig forhold til det å ta liv i samtidens ridderroman (jeg aner ikke hvorvidt de hadde et slikt forhold til det å drepe og om de hadde et annet forhold til det enn sin samtid), sier scenen noe om Cervantes' egen samtid og dermed forståelsehorisont eller er dette bare et eksempel på absurd humor forvekslende lik våre dagers (Monty Python etc)?

Kanskje vil videre lesing gjøre meg klokere (eller andre her kan opplyse meg?), kan jo hende det dukker opp en straffeprosess eller lignende:)

Jeg er enig meg deg, Hedvig! Boken har storartet språk, herlig humor og nydelige illustrasjoner. Det var vanskelig å stoppe på kapittel V. Jeg er definitivt fortsatt med :)

Det er interessant hvordan Don Quijote i sin "ridder-verden" betrakter tingene rundt seg.

Hesten hans som er et sliten gammelt øk gir han et storslått navn og mener den er verdig en ridder.
Jenta som han velger å betrakte som sin kjæreste og gir navnet "Dulcines av Toboso", et navn han mente ga preg av prinsesse og høyhet, er en bondepike i nabobyen.
Vertshuset som han tar inn på ser han på som et slott og en borg.
På vertshuset er det noen lettsindige damer som vil hjelpe han av med rustningen og de damene ser han på som jomfruer. Don Quijote sier om dem:
"Aldri ble noen ridder
av damer slikt betjent,
som det skjedde men don Quijote
da han fra landsbyen kom;
jomfruer stelte om ham,
prinsesser stelte hans hest."
På vei tilbake til landsbyen deler veien seg i fire og som en ekte ridder stopper han opp for å tenke gjennom hvilken vei han skal velge. Han bestemmer seg for at hesten skal få velge og den velger jo som vi vet - veien hjem til gården :)

Det er morsomt å lese om hvordan Don Quijote får alt han møter på sin vei til å passe inn i sin ridder-verden.

Jeg får litt vondt av Don Quijote, og ser egentlig mer det triste enn det morsomme i fortellingen så langt. - Men jeg får satse på å senke skuldrene litt for å le litt av det hele framover. (Er det litt sånn Åpen Post humor å le av Don Quijote????).

Jeg synes uansett at dette er et veldig spennende opplegg å være med på, med passe mye å lese til hver gang, jeg hadde helt klart ikke klart dette uten drahjelp.

Det er ikke for ingenting at dette er en klassiker. I mine skoleår var dette pensum og ansett for litt kjedelig "må-lese"-stoff, men jeg har i voksen alder satt stor pris på "el caballero de la triste figura" , hans væpner Sancho Panza, hesten Rocinante og den såkalte jomfru Dulcinea. Du kan glede deg til en absurd reise inn i ridderens gale verden, og hans forunderlige slutninger som du kanskje finner å være ikke så helt gale når alt kommer til alt...

Så flott at du tok ansvar og åpnet tråden, Hedvig!

Jeg må innrømme at jeg nærmet meg denne boka med en blanding av ærefrykt og skepsis. Men til min forundring tar jeg meg i å le og fascineres av denne vanvittige drømmeren og hans fantasier. Her spares det virkelig ikke på de parodiske virkemidlene!

Som Karin J. var inne på tidligere, så er historien om visiret kostelig, og når han roper ut at det er hestens feil at han ligger utstrakt uten å greie å komme seg opp når Rocinante snubler, så er det fullkomment.

Jo da, jeg er fortsatt med ;-)

Har lest til og med kap.V, ikke helfrelst - enda...men gir meg ikke med det første. Det er jo en fprnøyelig historie, men jeg sliter litt med språkformen. Har Bokklubben Nye Bøkers utgave fra 2002...

Er det samme boka som var bok nr. 1 i "Verdensbiblioteket"
('Library of World Literature')?

Det er den jeg leser, og jeg er fornøyd så langt.

Jeg har også den utgaven. Og ga opp den gangen den var ny. Siden har jeg lært spansk og skjønt at dette verket bør leses. Og jeg koser meg :)

I løpet av de fem første kapitlene har vår antihelt lett fram en gammel rustning, reparert et visir, satt seg på et gammelt øk, og ridd ut i verden. Han har funnet opp en skjønn jomfru han skal ofre seg for, har han behandlet to horer som jomfruer, han har angrepet eseldrivere og blitt slått til ridder av en verdshuseier som morer seg over hans galskap. Don Quijotes egentlige navn er visstnok Quijada eller Quesada, sannsynligvis Quejana, som betyr en som klager, eller? Har Quesada noe med ost å gjøre??

Vår helt er imidlertid slett ikke en som klager, heller tvert imot. Da han blir liggende urørlig etter å ha blitt kastet av hesten, begynner han å resitere ballader, helt til en nabo kommer og tar han med seg hjem. Hjemme har husfolk og venner vært bekymret for han og bestemmer seg for å brenne alle ridderbøkene hans.

Hele boka er en parodi på datidens ridderromaner, og de kan jeg ingenting om. Nysgjerrigheten er nok heller ikke stor nok til at jeg leter opp dem. Cervantes skriver at andre forfattere lar Don Quijote gå rett til vindmøllene med en gang, dette betyr vel at flere har skrevet om lavadelsmannen. Tror ikke jeg gidder å sjekke opp det heller. Jeg vil heller bare fortsette å humre over denne halvgale mannen som tror at han skal redde verden fra urettferdighet. Så kan kanskje de andre samleserne opplyse meg litt. Man lærer jo i denne boken at det går riktig galt hvis man forleser seg.

Eg har òg denne utgåva, og skulle ha likt å samanlikne ho med den nye. Det får vente. Den spanske utgåva mi seier ikkje noko om det opphavlege namnet til riddaren.

Hmm, hvor har Arne Worren funnet de navnene da? Hva med dere som leser engelsk utgave?

Unnskyld - namna står der, hos Cervantes, men dei er ikkje kommenterte i den kommenterte, spanske utgåva som eg har. Ein skal vere presis, ja.

Jeg har veldig god lyst til å fullføre dette prosjektet. Litt fordi det er artig å ha lest en sånn klassiker, men enda mer artig å være med på et sånt opplegg som dette. Alltid interessant å høre andres opplevelser av de bøkene en leser sjøl.

Fint at du starta, Hedvig. Ja, då er vi i gang med handlinga. Eg har studert ein del spansk, men eg har ikkje komme så langt at eg har hatt Don Quijote på pensumlista. Så ingen har forklart meg noko om verket. Det er greitt, så langt – då kan eg tolke det sjølv og bryne meg mot andre bokelskarar:

Det fyrste som eg legg merke til, er ordspelet som kjem betre fram på spansk enn på norsk. Forfattaren nemner ikkje til å byrje med namnet på hesten, for Don Quijote har jo ikkje gitt dyret namn enno heller; Cervantes seier berre at vår venn landadelsmannen (ei gruppe adelege med svært så lyseblått blod) hadde ein “rocín flaco y galgo”, det som Grønvold og Kjær set om med “skindmager ridehest”. Ein rocín, seier kommentaren til originalteksta, er eit dyr som ikkje er verdig nemninga hest, dvs. ein øyk. Grønvold og Kjær seier at Don Quijote har ein “skindmager ridehest” – og her synest eg at teiknefilmversjonen har ein fulltreffar når vi ser at eit insekt som vil stikke gampen, slår sund brodden sin mot beinet som er rett under skinnet, altså utan kjøt mellom. Eit godt eksempel på eit filmatisk verkemiddel for å seie det same som står i boka! Men vi er altså i La Mancha, området – “Flekken” – rundt Madrid (eg har skjønt at kombinasjonen bokelskar og matelskar ikkje er uvaneleg, så derfor: osten manchago har eit namn som viser at han kjem frå La Mancha, han som Don Quijote). Cervantes gjer narr av dårlege formuleringar i ridarromanane – som vår mann blir galen av å lese. Ja, han fordjupar seg i bøkene, til og med, står det). Eg har nok meir sjølvironi enn min litterære helt: Brukarnamnet mitt i Bokelskere, Quijote, har eg ikkje valt utan grunn: Også eg les og les og forvekslar av og til fiksjon og røyndom. Eingong håper eg kunne ta føre meg somme av dei bøkene som Cervantes gjer narr av! Vi møter forresten, i desse innleiande sidene, både soknepresten og barberen, to personar som skal komme til å dukke opp både tidt og ofte.

I desse bøkene, les vi, finst både forheksing og forvandling. Dette er viktig, for hos Cervantes finst ingen overnaturlege innslag – han er meir moderne enn Margit Sandemo! Derimot vil hovudpersonen halde fast ved mellomalderen og bli riddar; heile tida latterleggjer Cervantes ein utdatert sjanger og ei utdatert tid. Scenen i vertshuset (med dei to damene som er langt frå å vere jomfruer) er kosteleg. Dette er nesten som når Jeppe vaknar og skal ete frukost på slottet til baronen, berre omvendt, hadde eg nær sagt. Er Don Quijotes misoppfatning av verda eit barokktrekk? Kva verd er den verkelege?

Så byrjar serien av nederlag på nederlag i møtet med den verkelege verda. Prosjektet med å hjelpe guten som blir piska, mislykkast. Møtet med kjøpmennene blir ein katastrofe. Og endå er dette berre oppvarming til kampen mot vindmøllene.

Flott innlegg :)

Har to DVD'er med en tegnefilmversjon av "Don Quijote". Vet ikke om det er samme versjon som det vises til her. Tilsammen varer de ca. 3 timer, og jeg tror ikke jeg har sett dem (i alle fall ikke begge), så det skulle jo passe godt å spille dem nå ...