Bokelskere.no

En av mine store leseopplevelser. Se filmen, les boken. Styron har gått inn i menneskenes skrekk-kabinett, holocaust og slaveriet. Boken er strålende.

Mi utgåve av boka har stått uopna i bokhylla i mange, mange år...Eg har rett og slett ikkje orka å lese den. Huskar altfor godt filmen...No har eg bestemt meg for at det er ei for god bok til at eg kan unnvike det lenger. Men - må innrømme at eg les med svært blanda kjensler!

Jeg har enda ikke lest boken, men filmen gjorde et stort inntrykk. Tror ikke noen film før eller siden har bragt historien om krigens grusomheter så nær som da Sofie måtte velge hvilket av sine to barn som måtte sendes til gasskammeret. Det musikalske temaet fra filmen kjørte rundt i hodet mitt i dager etterpå, og til slutt måtte jeg dra til musikkhandelen og kjøpe notene. "Von fremden Ländern und Menshcen" av Schumann. Jeg spiller den nesten hver dag.....

Så enig, akkurat avsluttet denne, intens lese-opplevelse. Må si meg enig med Tom Egelands kommentar på smussomslaget på mitt eksemplar at Sofies valg er et litterært mesterverk og at den har gjort et uslettelig inntrykk.Fantastisk rett og slett...

Husker at filmen gjorde et sterkt inntrykk, men boka har jeg ikke lest (ennå).

Jeg tror faktisk ikke at jeg har sett filmen. Er det lenge siden den kom?

Filmen kom i 1982 med Meryl Streep i hovedrollen. Se lenke til en blogg her

Auda, - så lenge siden... - den har jeg gått glipp av...

Ja, jeg husker jeg var helt vekk i denne historien. Men jeg leste Sofies valg på 80-tallet, så det er nok dessverre lite jeg husker nå... En av de jeg burde finne fram, friske opp og lese på nytt, kanskje. :)

Jeg har hverken lest boken eller sett filmen. Jeg vet hva valget gikk ut på, og jeg ORKER ikke tanken på å gå nærmere inn på det! Er jeg altfor pysete og ikke "flink" nok til å påta meg andres lidelse, - eller fremstår det ikke som så ille? Når noen attpåtil vil lese den omigjen!?

Jeg er også det, ja, jeg kan sitte og grue meg når jeg for eksempel ser "Downtown Abbey" og tror jeg begynner å skjønne hvilken ung mann som skal død eller bli krøpling i skyttergravene i Flandern. Jeg måtte hoppe over et kapitel i "Kjempenes fall" der jeg forsto at en meget ung gutt ville bli skutt som desertør, også under første verdenskrig. Og det blir bare verre med årene, så jeg forstår deg. Likevel er det noe med "Sophies valg" som var så intenst, og jeg syntes også at den gir en hel masse selv om den skildrer noe av det verste mennesker har funnet på.

Så ille kan det vel ikke være...?
Det er vel ikke snakk om å "påta" seg andres lidelse, selv om man leser sterke historier?
Jeg tenker mer på alt som er rundt denne historien, alle detaljene i den som jeg ikke lenger husker. Dessuten var jeg jo så mye yngre den gangen jeg leste boka. Vil tro at jeg muligens vil oppleve den annerledes om jeg leser den igjen nå.
Jo, jeg er enig med deg i at det er en grusom historie, og et umenneskelig, umulig valg å ta. Det er ikke mulig å tenke seg å være i en slik situasjon selv; - å måtte ta et slikt valg. Og ikke minst å måtte leve videre med det valget man ble nødt til å ta...

Men jeg klarer ikke å unngå å tenke på det, selv bare når jeg hører om boken, og det gjør vondt gjennom marg og ben! Så derfor tror jeg fremdeles jeg dropper å lese den, - eller er det nettopp da man skal gjøre det, se grusomhetene i hvitøyet?

Hm. Ja, det er vel noe i det, kanskje?
Fæle ting har skjedd opp gjennom historien, og skjer fremdeles. Men det er bra at man reagerer med at det gjør vondt. For da har man følelsene og empatien i behold. Det verste som kan skje, er at man blir avstumpa og følelseskald.
Uansett er jo dette noe du må finne ut av selv.

Jeg tror ikke man nødvendigvis skal presse seg til å lese om alle mulige grusomheter, men noen ganger bør man kanskje utfordre seg selv litt. "Bestialitetens historie" leste jeg da jeg var i tjue-årene fordi jeg så på det som en slik utfordring. Jeg angrer ikke at jeg leste disse bøkene, men jeg tror neppe jeg kommer til å lese dem igjen fordi dette var virkelig på min tålegrense! Og jeg anbefaler dem heller ikke til hvem som helst, nettopp av den grunn.

Jeg tror hver og en må kjenne på hva man selv tåler. Hvis man tror det vil gi ny innsikt og forståelse, synes jeg man skal prøve. Men tror man at det vil virke nedbrytende, så er det vel bedre å finne noe annet å lese uten å ha dårlig samvittighet for det.