Bokelskere.no

I Oslo har man bygd et tempel for litteraturen. Alle andre vil ha et også. Naturligvis er det slik, det er ikke smålighet men noe som nok heller nærmer seg rettferdighet. I Bergen, Trondheim og andre steder diskuteres det hvordan man kan realisere et slikt prosjekt. Men jeg vil heller spørre "hvorfor?" Er et litteraturhus ønskelig for litteraturen, for forfatterne, for produksjonen - ja, endog for leserne? Jeg vil nå, etter noen dagers refleksjon, rope 'nei'! Hvorfor rope? Jo, fordi det er en eiendommelig ting å mene, ikke nødvendigvis populært. Jeg trenger en brodd. "Hva behager?" kan du spørre. "Litteraturhus må da være ensartet bra! Et sted man kan møte likesinnede og diskutere litteratur!" Jo kanskje, men er det ikke rimeligere å spørre seg: "Vil jeg prate noe mer om bøker på et litteraturhus enn jeg ville på en kaffebar? Eller ville jeg også der ha pratet om prisene på bensin og Senterpartiet?" Den gode samtalen kan man ha hvor som helst.

Jeg er, merker jeg, utrolig glad i kafékultur. Når jeg er ute og tar en kopp kaffe eller et glass øl med en god venn, ser jeg ofte for meg meg selv som Strindberg og den andre som . . . mja, kanskje Edvard Munch. En forfengelig drøm, jeg innrømmer det! Men ikke en drøm for dem, for Munch og Strindberg, for dem var det virkelighet. De levde og åndet på mørke kneiper, de levde og åndet for kunsten. Og hva med de store franske, gjorde ikke de det samme, om enn de var rimelig dekadente og avhengige av opium og can-can-dans? Selvsagt kan litteraturhus og kaféer eksistere side om side, det er ikke et enten-eller, men jeg ser ikke hvordan man kan foretrekke noe - som jeg med mine fordommer vil betegne som - upersonlig og kaldt. Det synes meg å være en helt egen sjarm med de grupperinger som oppstår på de enkelte kaféene, en intimitet, en varme, en individualitet. Er det ikke her litteraturen hører hjemme? Hos den enkelte?

Litteraturhus blir (ser jeg for meg i en uidealisert virkelighet) som kirken gjerne er for gudstro, noe som prakkes på folk og enda mer betydelig - tolket. Litteraturhus vil med andre ord gjøre lesning mer utbredt, kan vi tro, men også, ser jeg for meg, fordreid eller "kommersielt" hvis vi kan anvende et kritisk ordforråd. Her taler en med luksusproblemer, ha meg unnskyldt! men se likevel mine poenger. Bøker er ikke noe besteborgerlig, det er en lidenskap. La den løpe sitt eget løp istedet for å stenge den inne i institusjoner. Templer er vel og bra, man dyrker og tilber det som tempelet rommer - mitt tempel blir dog bokhyllen min, min egen, lille bokhylle.

Jeg har fire gutter, og vi har brukt Litteraturhuset til ulike arrangementer for de små. Veldig poppulært hos gutta og ikke minst gratis eller veldig billig. Har en mann som jobber som norsklærer på vgs, og han skal ha med sin klasse på "bokbad" på Litteraturhuset. Vi er brukere av Litteratur og kultur både ute og hjemme :)

Jeg må si meg litt enig med deg, og litt uenig. Et litteraturhus er viktig, om det har riktig fokus. Litteraturhuset her i Oslo brukes ikke av "mannen i gata." Det ligger, rent geografisk, på vestkanten, og det er stort sett høyt utdannede mennesker med gode jobber som drar dit (satt på spissen, selvfølgelig). Er det virkelig åpent for alle? Jeg lurer litt noen ganger.

Jeg tror det er viktigere å bringe litteraturen dit hvor folk er - til bibliotekene, til kaféene og til de lokale kulturhusene. Da kommer folk som aldri ville dratt til et litteraturhus i sentrum/vest. Da først når man frem til de som er litt flaue fordi de "bare" leser krim. Da først når man dem som brenner inne med spørsmål de aldri ville ha stilt i ukjente omgivelser. Og, når en forfatter kan ha en diskusjon med et litt mindre publikum, tror jeg det gagner begge parter.

De aller fleste arrangementer er gratis. Og det er etterspurte skriveplasser der, så ikke helt riktig at det bare konsumeres.

I min lille kommune, Rygge, har vi ikke litteraturhus, men et bibliotek som er særs oppegående.:o)

Tviler på de setter opp litteraturhus for at folk skal sitte der og drikke kaffe og snakke om bensinpriser.

Må bare spørre deg, hva var dine poenger sa du? At å gå på litteraturhus er besteborgerlig? At det er å prakke på folk i litteratur i gammel-kirkelig stil? At det fordreier og kommersialiserer litteraturen?

Sorry men her synes jeg virkelig du er på villspor.

Jeg er ikke på villspor, jeg er i skyene (skjønt det ikke nødvendigvis er bedre). Det jeg forsøkte å skildre var - på mitt vante burleske vis, som ofte kan gå hus forbi - en mulighet, en dysotopi, hvordan et litteraturhus kan utvikle seg, og kafékulturen som utopien ved siden av, en løsning. I en dysotopisk virkelighet vil menneskene være besteborgerlige, de besøker litteraturhuset bare for å kunne si de har vært der, at de har menget seg med litteraturen; og i en dysotopisk virkelighet ville de også ha blitt prakket på litteratur av en prekende kar på talestol. Heldigvis er det ikke slik. Jeg kunne godt ha nevnt fascisme (og kaféene som demokratiets høyborg), men det innså selv jeg at ville være å overdrive en anelse for mye. Kafékultur alla bohemene tilhører en svunnen tid, og ikke engang en særlig fin tid. Jeg ønsker meg ikke tilbake dit. Men at vi kan ta det gode (eller si, sjarmerende) fra denne tiden og til vår, er det så dumt? Mitt poeng var: man skulle ikke trenge et litteraturhus for å kunne nyte litteraturen og sette pris på den, eller: kunsten og samfunnet må holdes fra hverandre (det er nå mitt syn). Jeg bygger her på mytene om litteratur og ensomhet, men jeg tror ikke de er helt gale. Er ikke litteraturen møtet mellom leser og tekst? La for all del litteraturen få et hus til sin ære - det fortjener den like mye som musikken, teateret og filmen . . . og hvis atmosfæren i et litteraturhus innbyr utelukkende til prat om litteratur og aldri om bensinpriser, jo, da er det jammen et flott initiativ . . .

Jeg tror jeg ser poenget ditt, og det er et interessant motsetningsforhold jeg egentlig ikke har tenkt på før. Bildet ditt av et litteraturhus for litteraturen som en kirke for religionen er et festlig bilde, et bilde det såklart er noe ved. Et litteraturhus er autorativt, ja, og autoritet skal en alltid stille spørsmål ved. Men mens kirkas autoritet er hjemlet i Gud, noe som gjør den vanskelig å utfordre, er et litteraturhus' autoritet heldigvis lettere å motsette seg, og i litteraturens verden er jo kritikken en del av kulturen. I forhold til å prakke litteratur på folket tror jeg dessuten kjede-bokhandlere og Mamut-salg representerer en større fare enn et litteraturhus i seg selv.

Vi trenger kafékultur, vi trenger biblioteker og vi kan trenge litteraturhus, akkurat som vi trenger små kunstnerkollektiv og store, autorative (skremmende) museer; selv om det første er mest sjarmerende, fyller begge viktige funksjoner. Jeg tror ikke det representerer motsetninger, men tro er ikke viten :)

Forresten skulle en heller ikke trenge kafékultur for å kunne nyte litteraturen og sette pris på den, men det er fint å kunne krydre lesningen med en kafédiskusjon, med et forfattermøte på et litterhus og med en diskusjon her på bokelskere.no, selv om intet av dette krydderet er strengt nødvendig for den pietistiske leser.

For meg er Litteraturhuset krydder for lesningen. Og jeg finner også at det å fortelle om et arrangement på Litteraturhuset ofte kan være en måte å starte en god samtale om bøker på, som gjerne ender opp med å dreie langt vekk fra Litteraturhuset selv.. Så jeg velger å rope "ja" der du roper "nei" (forresten ganske moro å rope til en forandring).

Ja, du fanget poenget mitt. Takk! Og takk også for at du behandlet overdrivelsen min med velvillighet.

Kafekultur er supert. Men det er gjerne forbeholdt små grupper, et møte mellom gode venner, eller bare en selv og en god bok. På Litteraturhuset i Oslo er det foredrag, samtaler og seminar, som engasjerer mange og der alle kan delta. Enten de vil bidra selv, eller bare suge kunnskap og inntrykk fra andre. Jeg personlig er glad for Litteraturhuset, og synes det er et fint supplement til kafekulturen.

Et annet spørsmål er bibliotekene i dette landet. Noen steder fungerer de nesten som litteraturhus allerede, mens andre ikke har kommet fullt så langt. Kanskje en kan utvikle bibliotekene istedenfor å bygge nye, dyre bygg?

Jeg har hverken spist eller drukket på Litteraturhuset i Oslo, - men jeg har fått med meg mange fine foredrag og forfattersamtaler!