Bokelskere.no

Er ikke helt sikker på om jeg liker hovedpersonene, men jeg synes historien har en bra dynamikk med en interessant skiftning mellom synsvinkler. Likte spesielt det at det er flere historier inne i historien, og det at den er fortalt via to synsvinkler.

Fortelleren er en utenforstående som obserberer, og hører historien om Catherine og Heathcliff via Nelly Dean, familien Earnshaw sin tjener gjennom mange år. Det at historien er farget av fortellerens meninger om det som skjedde gir en viss usikkerhet til oss som lesere, men etter min mening er det et veldig interessant fortellergrep. Historien er ellers veldig spennende og dramatisk.

Det som gjør den fengende er at den strekker seg over to generasjoner. Forholdet mellom Heathcliff og Catherine var i seg selv også interessant nok, og det satte det i et større tidsperspektiv når historien gikk over flere generasjoner. Personlig likte jeg bedre Hareton Earnshaw og Catherine Linton bedre som karakterer, men det er kanskje en smaksak^^ Jeg leste boken på norsk, og språket i oversettelsen hadde jeg ingenting å si på, men jeg skal forsøke å lese den på originalspråket senere for å få mer glede av språket.

Catherine og Heathcliff er nå ikke ment å være likandes personer. De oppfører seg dårlig og tar de gale valgene gjennom hele boka, men det er jo det som gjør boka så fascinerende. Fordi de ikke er de typiske "gode" og "rene" menneskene, men fulle av feil.

Spoiler Catherine er bortskjemt, selvsentrert, hensynsløs og innbilsk. Hun forventer at alle skal følge hennes ønsker. Måten hun utnytter og leker med Edgar på henspiller på dette. Hun tror at han skal være villig til å forsørge Heathcliff og heve hans stand, bare fordi hun vil det, men ødelegger seg selv totalt som resultat.

Heathcliff er ødelagt av hat og hevnlyst, og evner ikke lenger (etter Catherines svik) å ta hensyn til andre. Hans mål er å ødelegge de som har gjort ham vondt, særlig etter å ha mistet sin eneste kjærlighet. Hevnprosjektet hans gir ham åpenbart liten glede, han forblir bitter og slem til han dør.

Jeg synes boka er et glimrende eksempel på hvordan omstendigheter og lettsindige handlinger kan ødelegge både for en selv, ens forhold og omgivelsene. Catherine og Heathcliff har mye seg selv å takke for at ting ble som de ble. Men når det er sagt, ville nok aldri et reelt forhold/ekteskap mellom de to ha fungert. Boka er satt til slutten av 1700-tallet, og Heathcliff er og blir en underkaste i kraft av sin opprinnelse og mørkere hudfarge. Catherine ville alltid ha blitt stigmatisert gjennom et liv med ham, og hun ville aldri kunne ha levd et så komfortabelt liv hun ønsket - noe hun også var klar over.

Jo, jeg skjønner at det ikke er meningen at Catherine og Heathcliff skal være likandes personer. Men selv om historien er gripende på alle måter, så gjorde av en eller annen grunn fortellergrepet mest inntrykk, men det er min mening. Kanskje skulle jeg la boken ligge en stund og så lese den igjen ved en senere anledning. Synes ellers at det er veldig fint at forskjellige personer kan se ulike ting i en og samme historie:)

Supplement til boka: Hør "Wuthering Heights" av Kate Bush (som hun lagde når hun var sytten eller noe sånt). Det var sangen som fikk meg til å lese boka :)

Pappa spilte den sangen for meg like etter at jeg hadde lest boka i ti-årsalderen. Siden da har jeg vært blodfan av Kate Bush, og samlet på alt jeg kan finne av musikken hennes.