Bokelskere.no

Diskusjon og kommentarer til denne femakteren fra 1864.

Jeg har lest de to første aktene og liker dette veldig godt så langt.

Bisp Nikolas sier at kong Håkon har "ingenium" og den latinske poet Horatius sier at ordet betyr at man har et medfødt talent som ikke kan læres.

Bisp Nikolas rolle i stykke undrer meg veldig, men jeg regner med at hans rolle blir mer forklarende etterhvert.

I noteapparatet i skoleutgaven jeg leste er det en forklaring til bisp Nikolas' uvilkårlige utbrudd et stykke ut i andre akt: "Men vi - vi to - !"

FORKLARING: også bisp Nikolas er et kongsemne. Han hørte til kongsætten.

Hvordan dette henger sammen er jeg ikke sikker på, selv etter å ha lest følgende artikkel

Bisp Nikolas uttaler seg også om "ingenium" og sier at han ikke er "stiv i latinen". Men som du vil oppdage når du leser videre, får han mulighet til å forbedre seg på det området etterhvert ...

Jeg legger denne kommentaren her på toppen av tråden, siden jeg nå har lest hele skuespillet.

"Kongs-emnerne" er et temmelig omfattende skuespill med ialt fem ganske lange akter. Er det noen som har sett en fremførelse (sceneversjon) og vet/husker hvor lenge skuespillet varer når det blir spilt (i fullversjon)?

Jeg synes "Kongs-emnerne" er et svært spennende og lærerikt stykke med en mengde interessante og spesielle (originale(r)?) personer.
Skuespillet er velkomponert og stringent, med ingen eller få unødvendige replikker og scener - såvidt jeg kan se etter gjennomlesingen.

De mest interessante personene er naturlig nok de som har viktige roller i stykket, og jeg kan jo prøve å gi en slags karakteristikk av dem:

HÅKON HÅKONSSØN: En standhaftig og sterk mann som er sikker på at han har krav på kronen, spesielt etter moren Ingas vellykkede jernbyrd (1. akt).

SKULE JARL: Til å begynne med like sterk og overbevist om sin rett til å bli konge som Håkon er. Senere begynner han å tvile og innbiller seg at han er blitt gal.

NIKOLAS ARNESSØN: En meget hevngjerrig og lite nestekjærlig person. Støtter opp om Skule jarl og ser ut til å elske strid og intrigemakeri. Etter sin død, spøker han for Kong Skule og forteller at han ikke kom inn i himmelen, men derimot til "riket der nede", og der har han lært latin og skaldskap! Fornøyelig! En svært mislykket (og impotent?) biskop (bisp), med andre ord.

De to kvinnene FRU RAGNHILD og SIGRID har sterke forbindelser til Skule jarl (hertug, konge), og som henholdsvis hustru og søster ser de gjerne at det går godt med mannen/broren, men er vel litt ambivalent i synet på hans forehavende ...

MARGRETE: Stakkars! Hun er jo datter til Skule og kone til Håkon, så hun kommer jo i et virkelig dilemma når begge de to rivalene mener at de har rett på kongekronen. Hvordan dilemmaet løses, blir jo klart helt på slutten av fjerde akt.

PETER: en person som er villig til å ofre alt for at faren (Skule) skal få kongeverdighet og dermed selv bli det neste kongs-emne, og som, når ikke det lar seg gjøre, følger faren i døden ...

Digresjon: Peter er sønn til Ingebjørg (Andres Skjaldarbands hustru), men ettersom Ragnhild har vært Skules elskerinne, er han altså også Skule jarls (uekte) barn.
Peter er en ung prest og en veldig idealistisk sådan. Jeg lurer på om ikke Brand (neste stykke vi skal lese) er en videreføring og -utvikling av presten Peter.

JATGEIR SKALD er også en interessant person med mange synspunkter og uttalelser som nok skulle vært undersøkt litt nærmere. Noen som har noe å fortelle om sitt syn på denne skalden?
I begynnelsen av fjerde akt fremfører Jatgeir et kvad, og ved å lese det får vi kjennskap til det som har hendt mellom tredje og fjerde akt. Finurlig gjort av Ibsen. En slags retrospektiv teknikk her også.

I Gyldendals skoleutgave (1967) er det et slags etterord (OM "KONGS-EMNERNE), og her blir det forklart litt om Ibsens bruk av sagastilen (f.eks. "Dette var nå avtalen, at ... ") og det blir bemerket at de to siste replikkene i hver akt er betydningsfulle. Hva synes andre om den påstanden?

Jeg siterer siste avsnitt i Etterordet:

"Alle personene i stykket, bortsett fra helt ubetydelige bipersoner, stilles på en eller annen måte overfor den oppgave å finne og godta sin plass i tilværelsen. Derfor kan vi gi en karakteristikk av hver enkelt av dem ved å vise hvorledes de stiller seg til nettopp denne oppgaven."

Og den aller siste replikken i stykket gir jo en ganske dekkende beskrivelse av en av hovedpersonene:

HÅKON (...): Skule Bårdssøn var Guds stebarn på jorden; det var gåten ved ham.

Hmmm ... Er ikke helt sikker på hva som menes med "Guds stebarn".
Nei, Ibsen løser gåter og lager nye! Og det er flott!

Det er lenge siden jeg leste stykket, men jeg så det framført på scenen på Rogaland teater som ca 10-åring (?)omtrent 50 år siden med en pur ung Liv Ullmann og Lars Andreas Larsen i hovedrollene. Det gjorde stort inntrykk på meg, og jeg gikk igang med å pløye gjennom Ibsens skuespill fra bokhylla hjemme.

Det er så jeg nesten føler medlidenhet med Skule.
Når han endelig "våkner opp " og innser at slaget om kongemakten er tapt og at maktbegjæret gjorde han syk og nedbrutt, og misunnelsen var så sterk at han vel nesten ble gal, da sier en ydmyk Skule til sin søster Sigrid når han vet at slutten nærmer seg :
"Der gis menn som skaptes til å leve, og menn som skaptes til å dø. Min vilje ville alltid dit hvor ikke Guds finger pekte for meg; derfor så jeg aldri veien klart før nu" og så tar han farvel med kone, datter og søster.
Håkon kviet seg for å ta livet av Skule, kanskje han forsto hvordan det var fatt med han, og han sa at Skule var et "Guds stebarn". Han var ikke et "ekte kongsemne", og Skule innså det til slutt, og gir seg for overmakten, for den rette til å ha tittelen konge. Er det noe sånt det betyr?

Dette var et bra skuespill med ekte og troverdige personbeskrivelser.

Fint resonnement, med en troverdig og sikkert riktig konklusjon.
Og det er vel også rett at "Guds stebarn" viser til det du nevner, dvs. at Skule ikke er ekte kongsemne.
Arvefølgelovene ser ut til å ha vært temmelig infløkte på 1200-tallet, og det er vel en av grunnene til at det ble så mye uenighet og strid.
Og bisp Nikolas er jo en meget hevngjerrig og ondskapsfull intrigemaker, selv etter sin død (5. akt).

Jeg siterer de to siste replikkene i hver akt, da de i min utgave av "Kongs-emnerne" blir beskrevet som svært gode replikker (fyndord):

Første akt:
HÅKON. Endelig er jeg da konge i Norge.
SKUL JARL. Men jeg råder land og rike.

Annen akt:
SKULE JARL. Nu da, i Guds eller Satans navn - da slår jeg hodet med!
BISP NIKOLAS. Ja - ja: - slik kan jeg like jarlen!

Tredje akt:
DAGFINN BONDE. Herre, herre! Nu er dt verste hendt!
HÅKON. Jeg vet det; men det har ingen nød, gamle Dagfinn! Er der enn to konger i Norge, så er der kun én i himmelen og h a n greier det nok!

Fjerde akt:
HÅKON: Men det var til d ø d e n jeg dømte ham!
MARGRETE: Min husbond og høye herre, du dømmer rettferdig!

Femte akt:
DAGFINN BONDE. En gåte?
HÅKON. Skule Bårdssøn var Guds stebarn på jorden; d e t var gåten ved ham.

De to siste replikkene i fjerde akt, syns jeg er virkningsfulle og gir et ganske tydelig frampek om hva som kommer til å skje i siste akt.
Og som sagt kan jeg levende forestille meg at Margrete må ha vært i et nærmest umenneskelig dilemma når hun skulle velge mellom faren og ektemannen.

Jeg har laget en liten tekst om dette diskusjonsforumet. Knallbra idé å ha en lesesirkel på bokelskere.no om Henrik Ibsen! Les om Kongs-Emnerne på huvenes.no

Solid og omfattende blogg med lærerike og interessante opplysninger om Kongs-Emnerne.
Takk :)

Biskop Nikolas fremstår som en intrigemaker og oppvigler i forholdet mellom Kong Håkon og Skule jarl.
Jeg er kommet et stykke ut i 3 akt og han nå fulgt med hvordan biskopen (som jeg synest fremstår som en "parodi" på en biskop)skal få tilgivelse for sitt renkespill og andre synder. Han sier bl. a. "Perpetuum mobile, - jeg er ikke så stiv i latinen, - men det betyr noe som har evnen til å virke evig"...En biskop som ikke kan sin latin ,tydligvis.
Helt til sin siste time holder han tilbake brevet fra Trond prest's skriftemål der det er opplysninger om Håkon er av kongeætt eller ikke. Det er biskopen som har "sådd" denne tvilen hos Skule jarl. Kongen har gitt Skule jarl tittelen Hertug men det er ikke nok for han for han higer etter kongetronen, og er villig til å gjøre det han kan for å nå sitt mål, selv om Kong Håkon er gift med Skule' datter Margrete.
Dette skuespillet liker jeg godt, spennende å følge fortsettelsen.

Jernbyrd (norrønt járnburðr) eller jernprøve er en betegnelse på en prøve brukt i middelalderen for å finne ut om noen snakket sant. De som ble prøvd skulle bære eller gå på glohett jern. Dersom de klarte det uskadd, var det bevist at de hadde snakket sant.

Jernbyrd kunne gå for seg ved at den som påsto noe grep et stykke jern fra kokende vann og gikk ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår tre dager etter, hadde Gud selv gitt et tegn på at de snakket sant.

Prøven kunne eksempelvis brukes til å finne ut om en påstått kongelig arving virkelig stammet fra en konge. Blant annet skal Inga fra Varteig ha båret jern for å bevise at sønnen Håkon hadde kong Håkon Sverresson til far. En som var beskyldt for en alvorlig forbrytelse kunne også vise at han var uskyldig ved å klare jernprøven.

Lærerikt å lese Ibsen hehe Holder på med første akt nå og liker det jeg leser.

Lurte på hva jernbyrd var, og hadde tenkt å finne det ut på nettet eller i riksmålsordboka, men nå slipper jeg og andre det. Så takk for orienteringen.

Har lest de første to aktene og er litt forvirret og usikker på hvem som er "ekte" kongs-emner, men det er visst de medvirkende også, såå ....

Det blir vel mer tydelig etterhvert.

Joda, Ibsen levendegjør historien og dens personer på en fremragende måte (selv om han tar seg kunstneriske friheter, etter hva jeg har lest av omtaler etc.) og spenningen og dramatikken vil sikkert holde seg helt til slutten av siste akt ... (??)

Fant en gammel skoleutgave av "Kongsemnerne" (Gyldendal, 1967) i hylla.
Leser denne utgaven denne gangen, bl.a. fordi den også inneholder et etterord - OM "KONGS-EMNERNE" - og noteapparat.

Starter lesingen av "Kongs-emnerne" i løpet av kommende uke.