Bokelskere.no

Etter 30 sider orket jeg rett og slett ikke mer. Følte ikke antydning av interesse for historien i det hele tatt. Tar den seg opp etter hvert? Massevis av adjektiver og små detaljer, som jeg i grunn har veldig sansen for, men her føltes det mest som ordfyll.

Femten tråder om "Jeg forbanner tidens elv" - og de fleste negative.

Jeg griper fatt i denne nyeste.
Jeg synes Per Petterson fører en god penn! Han bruker språket bevisst og skaper fine bilder til ettertanke. Han tegner et nydelig portrett av hovedpersonens mor - en slagferdig og seig, sårbar og tenksom kvinne. Vi forstår at hovedpersonen, Arvid, ikke har et enkelt forhold til sin mor. Uten å si det direkte, lar forfatteren leseren få et innblikk i hvordan moren kan/må oppleve sønnen og forholdet til han. Dette synes jeg er godt!

Min innvendig til boken, er at jeg opplever den som litt "uten mål og mening", om dere forstår. Innholdet spriker i flere retninger. Hvor ble det av Arvids forhold til døtrene sine, det forfatteren så rørende beskriver gjennom en biltur i første kapittel? Vil Petterson noe med boken sin? Kunne en strammere komposisjon gjort den enda bedre? Jeg ble faktisk sittende igjen med en slags "ja, og hva så-følelse" etter endt lesing. Og det var egentlig synd.

Jeg er også så enig i det første avsnittet ditt! Og jeg skjønner hva du mener med at den var "uten mål og mening", men jeg oppfattet det faktisk som noe av vitsen, at det var slik livet til Arvid - og mange med ham - faktisk var. Og denne forvirrete følelsen av at alt nå var over og for sent, - og hvordan noe som var så fint (som hans forhold til kona var i utgangspunktet), kunne ende så galt! Vi fikk ikke annet svar enn nettopp denne flytende opplevelsen som vel er typisk for en del mennesker.

Og når det gjelder døtrene, så er det et interessant spørsmål! Det var jo en datter (eller to, husker ikke) i "Ut og stjæle hester" også, - og jeg husker jeg tenkte det kunne vært interessant å høre hennes/deres versjon av oppveksten med sin far!

Jeg ser poenget ditt. Arvid er en person som opplever at "bunnen faller ut av livet hans". Han kaver omkring; får ikke noe ordenlig til. På ferga oppfatter han en mann, som egentlig er hans venn, som truende, og slår han ned. Han river opp en furu moren vil ha fjernet, uten å få den forventede rosen, uten å rydde opp etter seg, osv, osv.

Jeg prøver å presisere synspunktene mine: Prøver Petterson å si noe utover det å tegne et bilde av Arvids situasjon? (Det er i og for seg greit nok.) Jeg sitter likevel igjen med: Er det noe mer han vil fortelle? I så fall hva?

Ja, de to døtrene skulle gjerne ha hatt tydeligere plass. Hvorfor kommer han ikke tilbake til dem? De betyr åpenbart svært mye for hovedpersonen.
Jeg husker dessverre ikke datteren/døtrene i "Ut og stjæle hester".

Det begynner å bli lenge siden jeg leste den, men jeg tror egentlig jeg syntes det var interessant i seg selv å lese en bok hvor hovedpersonen var så fjernt fra meg selv, - den behøvde ikke noen ytterligere legitimering, forfatteren behøvde ikke å skulle si noe mer.

Som jeg husker "Ut og stjæle hester" så dreide jo den seg mye om at hovedpersonen som gutt følte seg/ble sveket av faren. Vi fikk jo vite at han som gammel mann hadde en datter (eller to), - men det virket ikke som om de sto hverandre så nær, og jeg har en mistanke om at fedrenes synder ble gjentatt, og uten den store refleksjonen over det. Men det er enda lenger siden jeg leste den ...

Interessant i denne forbindelse: Har du lest "Gulldronning, perledronning"? Der prøver vel bestefaren nettopp å rette opp litt i gammelt svik når han tar seg så godt av barnebarnet?

Jeg er så enig i ditt første avsnitt. For meg var det en "stillferdig" bok til ettertanke. Mulig ikke så mye mål og mening, men i mine øyne gjorde det ingen ting, jeg syntes boken er godt skrevet og nøler ikke med å anbefale den videre.

Som du sier, det behøver slett ikke være "mål og mening" i enhver bok. Meningen kan rett og slett være å bare nyte og ta til seg.
I "Jeg forbanner tidens elv" hadde jeg likevel en fornemmelse av at "noe" manglet, uten at jeg kan sette fingeren på nøyaktig hva. En retning??

Når det er sagt - en absolutt lesverdig bok, det er jeg enig med deg i.

Nei, denne tar seg ikke opp ifølge meg. Synes dette var mest rart jeg.