Bokelskere.no

Ja, jo, tja og hm! Et mesterverk? Kanskje det. En murstein ganske mange gir opp underveis? Definitivt.

Det finnes fantastiske passasjer her. Mange av dem, til og med. Men til gjengjeld finnes det så mye av alt, så mye at man får en følelse av at det må være gull her, om ikke annet som en følge av de store talls lov.

Dette er den andre boken jeg leser på relativt kort tid som har fått merkelappen "den første moderne romanen". Det blir nemlig også sagt om "Don Quijote". I begge tilfeller er det mer enn tvilsomt at det stemmer. Ikke fordi det ikke er godt tenkt eller skrevet, for det er det, men fordi strukturen er umoden. Når det gjelder "Moby-Dick" har ikke forfatteren klart å bestemme seg for om han skulle skrive lyrikk, en roman, et skuespill eller en nautisk-biologisk håndbok. Så gjorde han alt sammen.

Det underliggende temaet er besettelse. Men hvor mye må man vite om tauverk, og forskjellene på hamp og manila, for å forstå sinnets evne til ensporethet? Hvor inngående må man kjenne til de utkikkstønnene som ikke fantes ombord på hvalfangerskutene? Hvor mange arter av hval som man ikke drev fangst på bør man kunne navngi?

Og nei, Herman Melville: En hval er ikke en fisk, tross din omstendelige argumentasjon for det motsatte. Til gjengjeld har du skrevet en hval av en bok.

Her er min omtale av boka:

Så har jeg omsider fått lest denne mursteinen av en roman! Dvs. det ble til at jeg valgte lydbokutgaven, med Jan Grønlies behagelige oppleserstemme. Med en lengde på 23 t og 41 min. (svarende til om lag 700 sider i papirutgaven), var det jammen ikke gjort i en håndvending å pløye seg gjennom denne lydboka ... Og det er vel nettopp derfor jeg har opplevd at det var en terskel som måtte forseres for å ha mot til å begynne! Når det er sagt, er min opplevelse av boka at den ikke var tung i det hele tatt. Tvert i mot! Like fullt har jeg litt prestasjonsangst når jeg nå skal gi meg i kast med å skrive om denne boka. For det er garantert like mange meninger om den som lesere!

Først litt fakta: Boka kom ut i 1851, og det sies at den ikke ble noen suksess i det hele tatt den gangen. Den gikk raskt i glemselen, før den atter ble gjenoppdaget tidlig på 1900-tallet. Senere er den både blitt genierklært og kritisert. Like fullt regnes boka i dag som en av verdenshistoriens store klassikere. "Moby Dick" utkom første gang på norsk i 1948 - den gang i en oversettelse av Daisy Schjelderup. Bjørn Alex Herrman har oversatt boka på nytt - i følge dem som kjenner begge oversettelsene, med stor bragd. For å sitere Morgenbladet i deres bokomtale datert 2. oktober 2009: "En sammenligning med Schjelderup viser at Herrman i større grad får språket til å flyte, og med det understreker den oppløftede tonen hos Melville. Der Schjelderup stykker opp, binder Herrman sammen. Også ordvalg ser ut til å ha blitt jobbet mer, for ikke å si mye, med. Det er ikke ofte vi opplever at en roman oversatt til norsk kan kalles et kunststykke. Denne er det."

Noe av det som har ført til at boka er blitt kritisert, er at det er vanskelig å kategorisere den. Er den en roman, eller er den en faktabok om hvalen som art? Min personlige mening er at den er begge deler. Men faktadelene av boka - fragmentarisk fordelt mellom handlingen for øvrig - er også bygget opp slik at jeg satt helt fjetret og bare ventet på mer ...

I det ytre handler boka om kaptein Akab og hans jakt på spermasetthvalen Moby Dick, som tidligere stakk av med det ene beinet hans, og som forårsaket at han siden ble gående med et kunstig bein. Kaptein Akab har sverget hevn over hvalen Moby Dick, og utstyrer skipet Pequod med et mannskap med ett mål for øye: å finne denne spesielle hvalen og drepe den! Lønnen til den som oppdager hvalen er en gulldublon som er spikret opp i masten. Og mer enn dette handler i grunnen ikke romanen om. Underveis er det mangfoldige digresjoner som nesten har et leksikalt preg. Med inngående kunnskaper om hvalen og de ulike sidene ved hvalfangst skriver Herman Melville med liv og lyst og det på en slik intenst spennende måte at jeg som leser ble sugd inn i handlingen. Forfatteren selv hadde i sin ungdom vært på hvalfangst i et par års tid, og det er kunnskapene han ervervet den gang som han har bygget romanen om Moby Dick på. I tillegg legger han opp til noen paralleller til Jobs Bok i Bibelen. Job havnet som kjent i hvalens buk, og slik blir dette den første fortellingen vi kjenner til som handler om hvalen som art.

Det er Ismael som opptrer som forteller i boka. Med de berømmelige ordene "Kall meg Ismael" inviteres vi inn i en vanvittig verden, som altså etter hvert handler om den gale kapteinens jakt på spermasetthvalen Moby Dick. Men vi blir også kjent med de tre styrmennene Starbuck, Stubb og Flask - for ikke å glemme Qeequeg, Ismaels spesielle venn. Med et språk som nesten tok pusten fra meg introduseres vi for disse personene, deres fortid, skrøner, naturkreftenes herjinger, om hvalfangst generelt og om dramatikk på liv og død når mennesker og stor fisk støter sammen. I Melvilles verden er det aldri noen tvil om at hvaler er for fisker å regne. Ismael er enormt fascinert av hvalen, som han tidvis konsekvent omtaler som levitan. Det er fristende å bruke en klisje: det som ikke står om hvalen i denne boka, er knapt verdt å vite. Helt til slutt bygger det opp til et vanvittig klimaks hvor skuta Pequod og dets mannskap støter sammen med den djevelske hvitehvalen Moby Dick ... Og det kan jo rett og slett ikke gå bra. Eller hur?

Jeg opplevde denne romanen som svært velskrevet og spennende! Jan Grønli er en av mine favorittopplesere, og at det er nettopp han som har fått i oppdrag å lese inn denne boka, tror jeg rett og slett ikke er noen tilfeldighet. Det intense i teksten tok han opp i seg, og dette bidro til at leseopplevelsen ble svært god for mitt vedkommende! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fem og ikke seks, er dette ut fra erkjennelsen om at boka er vel lang og med fordel kunne ha vært strammet litt opp her og der. Ja, jeg vet at det er som å banne i kirka blant dem som mener at "Moby Dick" er et fullkomment mesterverk, men det får så være. Jeg tror at dette er en bok jeg med tiden kommer til å lese på nytt. Jeg tror faktisk det er en fordel å lese den en gang til .... minst! Jeg anbefaler boka på det varmeste! Det er ingen grunn til å frykte at du blir utsatt for trettende og tung litteratur! Tvert i mot!

Ja, men da er vi ikke så langt fra enige, da? :-) Selv om jeg nok skal ha respekt for det en kommenterte i tråden da jeg omtalte den: at det kan være den beste boken man har avbrutt... Jeg hadde ingen problemer med å komme gjennom, og koste meg ofte underveis - men jeg skjønner godt dem som finner den tilnærmet uoverkommelig.

Det er Ismael som resonnerer seg fram til at hvalen er en fisk. Ikke Melville.

Nei, den eneste som resonnerer i en roman er forfatteren, men Melville lar Ismael målbære resonnementet. Og akkurat det er for så vidt mer interessant enn hvalens eventuelle status som fisk...

"Den første moderne romanen" er vel en merkelapp som andre har gitt lenge etter at Melville skrev boka. I mitt enkle hode har Melville skrevet en fortelling, verken mer eller mindre. At den fortsatt blir lest og diskutert 160 år etterpå, synes jeg tyder på at han ikke har vært helt i tåkeheimen.

Nei, og hvem har vel beskyldt ham for det? Men boken nyter en helt annen anseelse i dag enn ved publikasjon. For som Melville selv sa: "It will be a strange sort of book, tho', I fear; blubber is blubber you know..."

Ble ferdig med denne boken for en ukes tid siden selv, og tror jeg sitter igjen med samme følelsen som du har. En god bok, så absolutt. Men jeg sitter kanskje ikke igjen med den følelsen jeg burde ha hatt etter å ha lest et såkaldt litterært mesterverk. Noe av det du kritiserer er kanskje det jeg liker spesielt godt med den, en blanding av en slags instruksjonsbokhistorietime over 1800-talls hvalfangst og skjønnliteratur.

Dette var vel den tredje boka, og den første med over 200 sider som jeg start på etter at jeg fikk den lesergleden som jeg hadde som barn tilbake igjen.

Så flott at du har funnet igjen lesegleden!

Ifølge Mikhail Bakhtin (den fremste romanteoretiker?) defineres romanen som en sjangerbrytende sjanger, en sjanger som ikke er noen av de andre store sjangrene - dvs. epos, drama, lyrikk. Moby Dick regnes antakelig av enkelte som 'den første moderne roman' pga. sin voldsomme sjangerblanding og veksling i form. Jeg likte den ikke noe videre da jeg først hadde lest den ferdig, jeg likte den ikke umiddelbart. Dette er nå godt over ett år siden, og min mening er endret. Jeg merker at jeg stadig vender tilbake til den, erindrer scener, villskapen, eventyret, tyngden, smerten, gleden. Ordene! vakre som hos Shakespeare, om ikke hinsides selv ham. Det finnes nå ingen roman som jeg med like stor overbevisning kan betegne som sublim, uutsigelig, uendelig, dionysisk. Og om hvalen er en fisk eller ikke, hva, ironien i dette synes meg klar: den hvite hvalen er ikke en fisk, ikke en hval - han er alt. Akk og ve! en tour de force. En symfoni om livet, om mennesket.

Jeg har allerede sett av de tallrike sitatene du har lagt ut fra boken at du nok har et noe sterkere forhold til denne romanen enn den gjennomsnittlige leser. Et inntrykk kommentaren din befester. Selv finner jeg at ordene! hos Melville er akkurat like vakre som hos Shakespeare - ord er ord, tross alt, og kun verktøy for smeden - men at sistnevnte nok har et overtak når det gjelder å sette dem sammen til setninger. :-)

Autoriteter skal man pleie en forsiktig omgang med, teoretikere likeså. Bahktins uttalelse tyder på at dette kan gjelde dobbelt for teorietiske autoriteter. Jeg foretrekker å forholde meg til bøkene utelukkende som leser, lykkelig i min uvitenhet og bevisst i min trass mot autoritetene. Selvsagt behøver ikke en roman å være sjangertro, men det betyr ikke at sjangervirvar er til romanens fordel.

Jeg er ikke det minste forbauset over at den som stadig vender tilbake til denne romanen - og som betrakter hvalen som alt - finner gull der. Og vel er romanen en symfoni, det kan vi være enige om. Men kun et ørlite mindretall av musikkens symfonier er mesterverk. Jeg vil tro det samme gjelder i den boklige verden.

Jeg må nok si meg uenig i noen av dine betraktninger.

En moden struktur? Strukturen i begge verk er jo en del av deres genialitet. Hva mener du med en moden struktur? Rettlinjethet, symmetri, intern konsistens, uten selvmotsigelser? Dette kan være vel og bra for en doktoravhandling, men må litteraturen leve innefor slike rammer og grenser?

I det totale virvar av informasjon, løgn, historier, filosofi, menneskeskildringer, seil, tauverk, blod og harpunstål ligger denne bokens genialitet. Leve kaos, og la deg selv bli besatt!

Og jo, en hval er en fisk, om du bare tenker godt etter...

Hvalen er et pattedyr!

Hvalen er en fisk.

I denne sammenheng velger jeg å holde meg bokstavelig til Melville (eller mer korrekt: hans oversetter). Hva biologer, Wikipedia og andre bedrevitere måtte mene gjelder ikke her.

Men for all del, hvalen kan være så mye pattedyr den bare vil for meg...

Og hva er det jeg vil fram til med ovenstående dumheter? Nå forfatteren får meg til å kjøpe illusjonen, eventyret, løgn og fabrikerte fakta, da ler jeg godt, lener meg tilbake og leser videre, samtidig som jeg tenker "faen han er god". Deretter gir jeg terningkast 6.

Men for en engelsktalende/-skrivende er det ikke helt på jordet å kalle hvalen en fisk - de har jo både crawfish, jellyfish, starfish og kanskje enda mer fisk som ikke er fisk. Jeg kommer ikke på norske eksempler, så kanskje de ikke finnes - men svenskene har jo bläckfisk, og andre språk har kanskje tilsvarende fiske-benevnelser på sjødyr som strengt tatt ikke er fisk. Joda, jeg kjøper glatt Ismaels påstand om at hvalen er en fisk.

Alle fisker har gjeller - til og med lungefisker. Det gjelder også engelske fisker og fisker på engelsk. En crayfish er altså like mye en fisk som en kråkebolle er en kråke.

Nei, litteraturen må ikke leve innenfor doktoravhandlingens rammer, og behøver slett ikke være rettlinjet. Selvsagt ikke. Men i stedet for å generalisere oss ut i meningsløsheten, er det mer fruktbart å spørre om Melville har lyktes helt med en bok som noen synes er genial, men som mange gir opp underveis. Jeg kan tenke meg at en god del av oss som fullfører vil svare ja. Jeg synes ikke det. Derimot er min oppfatning at Melville krever svært mye av sine lesere, men selv bare delvis leverer.

Som allerede nevnt finnes det mange passasjer som er aldeles glimrende. Men i likhet med andre gode forfattere som har forsøkt seg på ekstrem sjangerblanding, hender det at Melvilles ambisjoner overstiger evnen til å innfri.

To ting som ikke fungerer optimalt i boken, er temposkiftene og vekslingen mellom komedie og tragedie helt mot slutten. En god roman kan tåle slike svakheter - og dette er en god roman. Men for denne leseren altså ikke et mesterverk.

Er enig med alt over hva denne boken angår. Den absolutt beste boken jeg har avbrutt.