Bokelskere.no

John Falstaff, en av Shakespeares mest benyttede og ikke minst fornøyelige karakterer, befinner seg I Windsor. Her finner han det for godt å skrive kjærlighetsbrev til de godt gifte Mistress Page og Mistress Ford. Han er slett ikke forelsket i noen av dem, han er kun ute etter pengene han kan få ut av et forhold til en eller begge. Falstaff tar en Jon Arne Riise og sender likelydende brev til kvinnene. Siden de er venninner, tar det ikke lang tid før de oppdager hva som har skjedd. De legger så en plan for å ydmyke vår helt.

Mistress Fords ektemann er svært sjalu og han mistenker kona for å være utro. Han kler seg derfor ut og presenterer seg for Falstaff som Brook. ”Brook” tilbyr Falstaff penger for å få Mistress Ford (hans kone!) til å bli interessert i Brook. Flastaff forteller så om planene om et møte med Mistress Ford og lover å hjelpe Brook. Ford/Brook blir vill av sjalusi og bestemmer seg for å ta kona og Falstaff ”på fersken”. Godt hjulpet av Mistress Page greier Mistress Ford å smugle Falstaff ut av huset i en kleskurv. Hun sørger imidlertid for at tjenerne som bærer kurven, slenger Falstaff i Themsen. En liten svømmetur er ikke nok som hevn, og hun og venninnen planlegger et nytt møte med Falstaff.

Før dette møtet finner sted, oppsøker Ford/Brook igjen Falstaff og får høre om et nytt planlagt møte med fruen. Falstaff forteller også hvordan han greide å rømme sist gang. Ford er fast bestemt på at det denne gangen skal lykkes ham å avsløre konas utroskap. Mistress Page avslører imidlertid på nytt at venninnes ektemann er på vei. Falstaff kles ut som en gammel tante av Mistress Ford, ei tante ektemannen ikke kan fordra. ”Den gamle tanten” blir mer eller mindre jaget ut av huset av Ford selv. Den eneste som ser ut til å merke at noe ikke stemmer, er waliseren Sir Hugh Evans:

By the yea and no, I think the 'oman is a witch
indeed: I like not when a 'oman has a great peard;
I spy a great peard under his muffler.

Samtidig som alt dette foregår er det, som alltid i Shakespeares univers, flere forviklinger å forholde seg til. Mistress Pages datter, Anne, er svært ettertraktet. I begynnelsen av stykket blir en duell mellom Sir Hugh Evans og franskmannen Doctor Caius nesten gjennomført. Annes far mener hun bør gifte seg med Slender, moren foretrekker Caius, mens Anne selv har følelser for Fenton. Den godeste Mistress Quickly løper med bud mellom alle disse personene, og mellom Falstaff og damene, og tjener gode penger på dette. Hun lover troskap i øst og i vest og koser seg skikkelig!

Etter Falstaffs andre besøk, bestemmer Mistress Ford og Mistress Page seg for å fortelle ektemennene sannheten. Sammen legger de en plan for å ydmyke den troløse Falstaff. Planen inneholder et møte i skogen, gamle myter og overnaturlige vesener. Disse vesenene skal spilles av medsammensvorne, blant annet Pistol, Mistress Quickly og Anne. Samtidlig som planen for å sette Falstaff på plass legges, er både Mistress Page og ektemannen godt i gang med planer om hvordan de skal greie å gifte bort datteren til sin kandidat. Disse planene slår imidlertid feil, da Fenton, med hjelp av Mistress Quickly selvsagt, har lagt sine egne planer.

Enden på stykket viser ar Falstaff blir ydmyket i skogen, siden han tror det er virkelige alver han møter på. Fenton og Anne kommer for å fortelle om giftemålet, og Anns foreldre har ikke noe annet valg enn å akseptere det. Som seg hør og bør blir det fest, og selv Falstaff får være med på moroa. Siste ord får Ford, som ikke kan la være å dra en spøk på Falstaffs bekostning:

Let it be so. Sir John,
To Master Brook you yet shall hold your word
For he tonight shall lie with Mistress Ford.

Som en kuriositet vil jeg gjerne nevne av Christopher Marlowes skuespill Doctor Faustus blir nevnt i stykket. Artig for en som for tiden leser Goethes Faust. Dette sier Bandolph i det Host har blitt lurt av tyske svindlere:

Run away with the cozeners; for so soon as I came
beyond Eton, they threw me off from behind one of
them, in a slough of mire; and set spurs and away,
like three German devils, three Doctor Faustuses.

Jeg liker farse, og dette stykket var lett å lese i den forstand at det ikke kom noen overnaturlige vesener inn fra siden (annet enn de utkledde da). Dialogen var lett selv om det var mye prosa og mindre rim. Likte dette stykket markert bedre enn As you like it, som jeg ikke fikk noe forhold til.

Tror det er det uforpliktende, morsomme som gjør at jeg har hatt sånn sansen for både Much ado, dette stykket og en midtsommernattsdrøm. Det er kanskje bra at man ender skuespillet med et smil om munnen, når prinsen fra Danmark er neste leseprosjekt.

Enig i at dette var lettere å like enn As You Like It. Men det kommer jo et spøkelse til Elsinore da... :)

Dette er farse fra ende til annen, det viser din som vanlig utmerkede gjennomgang av stykket, AnjaE. Vi er i landsbyen Windsor og dermed kan Shakespeare spille på motsetninger mellom by og land. Handlingen foregår i et slags middelklassemiljø der overklassen er representert ved Falstaff (og Fenton som har kontakter ved hoffet?) og underklassen representeres ved våre gamle venner Bardolf, Nym, Pistol og Mistress Quickly. Shakespeare leker med stereotyper, men slik jeg oppfatter stykket er det nettopp lek det er. Etter min mening ville det være overtolking å prøve å lese inn noe samfunnskritikk her, jeg tror dette stykket skal være ren moro. Shakespeare tar i bruk sitt dramaturgiske og språklige arsenal og spiller som vanlig i komediene på karakterer som snakker et språk de ikke forstår selv, på seksuelle hentydninger og ironi. Komikken ellers bygger for en stor del på at alle lurer alle.

Falstaff & co er løftet nesten 200 år framover i tid fra Henry V til en Elizabethansk samtid. Noe kjenner vi igjen, ikke minst Falstaffs solide korpus og konstante pengenød, og også hans forsøk på å sno seg. Han er fortsatt, tross sine forsøk på lureri, en person vi har sympati med, men her er han mye mer endimensjonal enn i Henry-stykkene. Borte er realismen som vi fikk innblikk i da Falstaff skulle ut og verve soldater eller da han holdt talen sin om ære for eksempel. Borte er sårheten over Henrys svik.

Stykket er morsomt å lese og det ble enda morsommere da jeg leste KjellGs innlegg om at Harald Heide Steen Jr hadde gjort denne rollen på scenen. Det ble så jeg så ham for meg som Falstaff mens jeg leste, Heide Steen altså, ikke KjellG :) Av de komediene vi har lest til nå, er det Much Ado som har vært morsomst å lese fordi komikken der ligger så mye i språket heller enn i fysisk handling. Mulig de andre komediene gjør seg bedre på scenen, men vi har jo noen komedier igjen. Gleder meg egentlig bare til å grave meg ned i Hamlet jeg nå.

Jeg er veldig enig med deg i din vurdering av komediene - Much ado.. er absolutt favoritten! Tenkte under lesingen at jeg gjerne ville sett The Merry Wives.. på scenen, stykket må jo være den ultimate farse.

He he; jeg så også for meg Heide-Steen som Falstaff ;)

Har så vidt startet med Hamlet og koser meg selvsagt stort ;) Tror det blir lettere å komme gjennom dette mesterverket enn de to foregående skuespillene...