Bokelskere.no

Vi møter Julius Cæsar i det han kommer seirende tilbake til Roma etter å ha vunnet en strid mot Pompeys sønner. Gatene i byen fylles av feirende mennesker, men under overflaten lurer farene. Mange mener det er lite ære i å ha bekjempet landsmenn og de er redde for Cæsars planer; han vil avskaffe republikken og gjøre seg selv til konge.

Stykkets Cæsar har mange sider. Han omtaler seg selv gjerne i tredje person og ser på seg selv som noe større og bedre enn andre menn, nærmest en gud.

Speak; Caesar is turn'd to hear.

Samtidig har han sine bekymringer og når kona Calpurnia har en faretruende drøm, går han først med på å bli hjemme fra senatet. Når hans fiender, som han tror er venner, kommer innom for å ta ham med, lar han seg likevel overtale på grunn av deres smigrende ord.

Fremst blant disse fiendene er Cassius og Brutus. Cassius er en tidligere skolekamerat av Cæsar og han er svært misfornøyd med å befinne seg i en situasjon der han må bøye nakken for Romas største mann. Selv mener Cassius at han er bedre enn Cæsar i det meste. Cassius bruker sine talegaver til å overbevise Brutus om at det beste for Roma er å drepe Cæsar. Brutus selv portretteres ganske sympatisk i dette stykket. Han er ikke nødvendigvis drevet av misunnelse, men av et ønske om å fri Roma fra den diktatoren Cæsar er i ferd med å bli. Sammen med sine medkonspiratører planlegger de og utfører mordet på Cæsar. Det er når den tidligere vennen Brutus gir Cæsar banesåret, at Cæsar ytrer de berømte ordene

Et tu, Brute! Then fall, Caesar

Det er som om han ikke har mer å leve for, nå da selv den gode vennen har sviktet ham.

Cæsars gode venn og arvtaker Mark Antony sender et bud for å forhøre seg om han uten fare kan komme for å ta med seg Cæsars lik. Brutus har tidligere i stykket undervurdert Antony

And for Mark Antony, think not of him;
For he can do no more than Caesar's arm
When Caesar's head is off.

og lar ham komme. Antony overbeviser Brutus, mot Cassius’ råd, om å la Antony selv stå for Cæsars begravelsestale. Det er denne talen som forandrer alt. Tidligere har Brutus talt til folket og overbevist dem om at Cæsars død er til det beste for alle, men etter at Antony har vist fram sine talegaver, er folket atter på Cæsars og Antonys side.

Octavius, en annen venn og arvtaker av Cæsar, kommer til Roma for å stå ved Antonys side i kampen mot Brutus og Cassius. Stykket ender i et slag der det er klart at det kjempes til døden. For Cassius og Brutus er det viktig å unngå ydmykelsen av å bli fanget i live, da foretrekker de heller å bestemme utfallet selv. Cassius får Pindarus til å drepe seg etter at han feilaktig tror at hans beste venn Titinius er tatt til fange av motparten.

Caesar, thou art revenged,
Even with the sword that kill'd thee.

Titinius tar sitt eget liv når han finner Cassius: begge dør ved det samme sverdet som felte Cæsar. Brutus velger til slutt å ta livet sitt ved å løpe på sitt eget sverd.

Antony og Octavius (senere kjent som keiser Augustus) står seirende tilbake. Det skal bli spennende å følge maktkampen dem imellom videre i Antonius og Kleopatra. Stykket slutter med at Antony hyller Brutus

This was the noblest Roman of them all:
All the conspirators save only he
Did that they did in envy of great Caesar;
He only, in a general honest thought
And common good to all, made one of them.
His life was gentle, and the elements
So mix'd in him that Nature might stand up
And say to all the world 'This was a man!'

men det er Octavius som får æren av det siste ord:

According to his virtue let us use him,
With all respect and rites of burial.
Within my tent his bones to-night shall lie,
Most like a soldier, order'd honourably.
So call the field to rest; and let's away,
To part the glories of this happy day.

PS: etterordet i den norske utgaven av stykket minnet meg på at Dante reserverte plasser i helvete for Brutus og Cassius blant foræderne, der de er i godt selskap med blant annet Judas.

Veldig enig i at Julius Cæsar er veldig stramt komponert. Det var lettlest i den forstand at det skjer mye og det er ingen unødvendig lange utlegninger. Fikk mye sympati med Brutus og det kunne like gjerne ha hett "Tragedien om Brutus, Julius Cæsars banemann" eller noe sånt.

Verker litt etter å komme igang med neste Shakespearestykke da "Much ado..." er kanskje det stykket jeg har gledet meg mest til å lese. Men før vi går videre må jeg jo nevne at hunden som ligger og sover på fanget i profilbildet mitt...Heter Julius Cæsar :-)

Enig; det er tross alt Brutus – og ikke minst Antony – som framstår som hovedpersonene i dette stykket. Samtidig, som Elie påpeker, er Cæsar i aller høyeste grad ”til stede” selv etter sin død.

Komponeringen er strammere enn hva vi er vant med. Jeg har lest at Shakespeare la seg veldig tett opp til sin historiske kilde denne gangen, og at han gjerne brukte direkte sitater fra denne. Dette kan ha vært med på å påvirke stilen; her er det jammen ikke noe overflodig pjatt å spore!

Gleder meg som bare det til Much ado about nothing - dette har vært mitt favorittstykke av skuespillene jeg hadde lest før Shakespeare-prosjektet vårt tok til. Elsker Benedick og Beatrice! Men, som Karamella påpeker; kanskje vi trenger litt mer tid på Cæsar???

He he; så artig at hunden din har et navn en konge verdig ;)

Utmerket gjennomgang av sykket som vanlig AnjaE :)

Som jeg “sa” til deg tidligere, så har jeg strevd litt med dette stykket og er ikke sikker på om jeg riktig har greid å grave meg ned under overflaten (enda).

Dette stykket er utrolig stramt komponert, nesten minimalistisk. Tror ikke det er en eneste overflødig replikk eller sceneanvisning her, og i tillegg skjer en del av de viktige scenene faktisk off-stage, for eksempel scenen der Antonius tilbyr Cæsar kongekronen tre ganger. Vi får det bare fortalt, og blir sittende å tenke på om Cæsar virkelig i alvor avviser kongekronen, eller om det er koketteri og at han “senser” at det er for tidlig å la seg utrope til konge?

Innledningsscenen med Flavius og Marullus, bipersoner som vi bare så vidt hører om senere, etablerer med en gang noe av tematikken, nemlig hvor kort hukommelse folket har og hvor lett de er å vende. (Knyter an til lignende tematikk i hele Henriaden inkl Richard II – lækkert!) Dette blir selvfølgelig veldig tydelig i Brutus’ og Antonius’ taler ved Cæsars begravelse som jeg tror vi må gå nærmere inn på i detalj.

Det er jo helt klart her at S. har tegnet Brutus og Cæsar med så mange både gode og dårlige sider at det ikke finnes noe entydig svar i stykket på om Brutus er helt eller skurk. Cæsar omtaler seg selv som noe av et overmenneske, som du sier Anja, og sammenligner seg til og med med Olympen. Likevel framstår han som noe skjørere fysisk, han er døv på ett øre, og ikke redd for å innrømme det for Antonius. Han tapte for Cassius i en svømmekonkurranse og besvimer på Kapitol. Han hører jo på Calpurnia etter drømmen hennes også, og tenker først å bli hjemme. Han har også tenkt på folket i testamentet sitt. Dessuten er jeg enig med deg i at når han tilføyer “Fall da Cæsar” etter dolkingen, så er det et uttrykk for at det er ikke verdt å leve hvis man har slike venner. I tillegg tenker jeg at han også tenker på Roma og om det vil falle, siden han omtaler seg selv med “yrkestittel”. Kan det være at han setter et slags likhetstegn mellom seg selv som overmennesket, Cæsaren og Roma? Vi vet ikke i hvilken grad Cæsar ville blitt en farlig tyrann.

Konspiratørene preges vel av en blanding av idealisme og personlig misunnelse i fiendskapen mot Cæsar. Romerne har styrtet konger før, det var til og med Brutus’ forfedre som var delaktige i det. Brutus er den som blir med av edle motiver, ikke for personlig vinning, men for å redde Roma fra en tyrann som de ikke vet i hvilken grad kommer til å bli tyrann enda.

Først hadde jeg litt problemer med å forstå hvorfor drapet skjer så tidlig i stykket og hva de to siste aktene er godt for i det hele tatt, men siden det ikke er noe som er tilfeldig i mesterens stykker, så tenker jeg at det handler ikke bare om overlegningene som gjelder å styrte en tyrann, men også om hvor uforutsigbar en slik situasjon blir. Her ender det jo i kaos og borgerkrig. Brutus ville jo nettopp avverge en farlig situasjon (Julius Cæsar som konge) før den inntraff, men det går veldig dårlig… Feilene Brutus gjør er å gå med i konspirasjonen en smule prematurt i tillegg til å mangle den realpolitiske innsikten som Cassius har, og som tilsier at de selvfølgelig også skulle tatt Antonius av dage. Brutus får jo virkelig betale med alt han har for disse feilene, og jeg synes S. har en one-liner til i dette stykket som inneholder et hav av betydning: “Portia er død” (4.3.).

Litt usystematisk dette, men som sagt, jeg har ikke fått dette stykket helt i system enda :)

For meg er Julius Caesar og Hamlet mine personlige favoritter av Shakespeares stykker. Det har marinert i meg en god stund nå og blir, som man sier, bare bedre og bedre. Det mangler det folkelige/komiske preget som nesten er et kjennemerke for Shakespeare, men åhh, det gjør da ikke noe når substituttet er flammende og minneverdige sitater satt til en romersk scene med mytisk atmosfære, et stykke like stramt, stoisk og majestetisk som Roma selv! Jeg puslet endog på en liten gjendiktning for en tid tilbake og tenker å ta den opp igjen en gang jeg støtter på kjedsomhet i et øyeblikks inspirasjon. Men det som kanskje styrker stykket mest er den gjennomgående ambivalensen; gjentatt blir vi tvunget til å ta stilling i et landskap hvor ingen moral har enevelde.

Orson Welles tolket stykket som det nødvendige mordet på en tyrann og fikk ikledd Gaius ridestøvler og Hugo Boss-uniform. Selv hvor mye jeg beundrer mannen kan jeg ikke si meg enig med ham, det handler for meg mer om etterdønningene og komplikasjonene ved mordet, og om spillet om makten hvor plebeierne er en rasende tordenstorm du vil ha på din side.

Brutus er utvilsomt en helt. Men han er for mye helt for sitt eget beste. Han anses ofte som den eneste med edle motiver blant konspiratorene, han er villig til å drepe sin gamle venn og verge (jeg tror han var det?) for å – tror han ihvertfall – redde republikken. Han er overbevist om at han handler riktig, at det er rettferd som styrer hans dolk; men vent! storparten av stykket er dedikert til samvittighetskvalene hans (ev. personifisert i Cæsars spøkelse), monologer hvor han forsøker å overbevise seg selv, han er usikker på moralen i det han har gjort, og tviler på sine sammensvornes hensikter ved mordet. Hva er igrunn forskjellen mellom Cæsars tyranni og adelens oligarki? Historisk var vel ikke styret hans såre ille, snarere tvert imot, med både reformer, forbedringer og mer makt til folket, så kanskje Cæsars styre faktisk var (eller ville blitt) mer rettferdig enn det som var før ham? Var den romerske adels status quo noe verdt å bevare? Det jeg nå skal påstå er nok å overdrive og glorifisere vår godeste Gaius, men kan han ikke sees på som en slags Prometevs? Mannen var jo rene halvguden (at han omtaler seg selv i tredjeperson er noe Asterix og Obelix har utnyttet, haha) . . . Nåvel, jeg skal ikke skrive en nekrolog som hyller en despott, men spørsmålet er, var Cæsar dét? og var han strengere enn sine forgjengere, de selvsamme som ble hans død?

Men tilbake til Brutus! Det er, som vi kan tenke oss til etter å ha lest stykket, ikke rettferdighet som leder dolken hans, men heller et prinsipp: tyrann = fysj!, tradisjonene = tommel opp! Hans prinsipper er imidlertid forståelige, hvem vil vel tillate en tyranns inntreden i en "demokratisk" republikk? Stykkets antagonist er utvilsomt Cassius (skjønt også han er veldig menneskelig), lederen av konspirasjonen og den som med sin sølvtunge egger Brutus til handling. Brutus er ingen realist (han mangler den realpolitiske innsikten til Cassius, som du sier), hans tanker går til idealene og til fortiden, "republikken" er ordet som bruser i hans blod. Om så mordet på Cæsar var moralsk suspekt og nok til at man får bopel i Satans munn gjennom evigheten, burde ikke det være tilfellet for Brutus: han handlet i god tro. Eller vent, en annen problemstilling: var det bare en rettferdiggjøring overfor seg selv, en falsk rettferdiggjøring for å kvele samvittigheten? Og mer: hva burde vurderes sterkest av tradisjonene – som krever Cæsars fall – og langt vennskap?

Linjen "Then fall, Caesar!" er veldig enigmatisk. Det kan f.eks. bety det dere foreslår, at han ikke ønsker å leve når selv hans beste venn har forrådt ham, og det kan bety noe annet: at Cæsar, som kjenner til Brutus idealer og rene dømmekraft, når han ser at selv Brutus, ja, selv Brutus stikker kniven i ham, ja akk! kanskje han fortjente å dø da Brutus' dom ikke kan være gal når det gjelder hva som er best for Roma? Spørsmålet her er selvsagt om Brutus' dømmekraft virkelig er så ren som han har for rykte, eller om han i dette bare har blitt forledet av Cassius' forførende ord. Stykket kalles ikke for 'problemstykke' uten grunn!

Cæsars testamente kan både sees på som godvilje mot folket, mistenksomhet overfor adelen (hvis de dreper ham vil han sørge for at pengene ihvertfall ikke havner hos dem!) eller bare djevelskap, da han kjenner plebeierne nok til å forstå at en slump gull vil være nok vredebensin til å vende opinionen mot hans mordere, som jo er det som skjer. Men jeg personlig velger det første, med et lite nikk til siste forslag.

Jeg vil forøvrig gjerne diskutere Anthony, en herlig karakter! Vil noen begynne?

Antonius presenteres innledningsvis som en løper for Cæsar og glad i skuespill, fest og moro. Det er vel en av grunnene til at Brutus undervurderer ham og mener han enten vil dø av melankoli eller gå tilbake til sine lyster når Cæsar er død. Det viser seg raskt for publikum så snart Antonius blir alene etter drapet, at han nok både føler ekte sorg over Cæsar, og unnskylder hvordan han var nødt til å snakke om ham sammen med Brutus et co. Jeg tolker denne sorgen og fortvilelsen som ektefølt og dyp og den utløser den forferdelige profetien Antonius kommer med:

vill borgerkrig og indre raseri
skal plage alle deler av Italia,
blod, ødeleggelse skal bli så vanlig,
og gruelige syn så dagligdagse
at mødre bare smiler når de ser
at barna hugges opp av krigens hender;

Antonius’ tale, som vi må se på for seg tror jeg, er også sterkt følelsesladd, både i det Antonius virkelig føler sterk sorg og sinne og i den måten han påvirker plebeierne følelsesmessig. Men følelsene skygger ikke over Antonius’ mål med talen. Han holder den ikke helt på impuls, selv om han holder den uforberedt. Jeg tror han har meget klart for seg hva han vil oppnå med den i utgangspunktet, og han er selvfølgelig en glitrende retoriker (selv om han insisterer på det motsatte selv) som tar i bruk alle triks i boka for å lede plebeierne forsiktig, men målrettet akkurat dit han vil.

Allerede før og under talen viser Antonius seg som fullstendig hensynsløs. Han skyr ingen midler for å få tatt hevn over konspiratørene for at de drepte hans gode venn og hindre at de får makten, for det er vel det som er hensikten hans? Vi får ikke noe innblikk i Antonius’ synspunkter når det gjelder politikk, for eller mot republikk eller kongedømme for eksempel, eller er det hele tiden egentlig egen makt han higer etter? Kom egentlig dette drapet beleilig for ham? Vi får ikke vite om Antonius i utgangspunktet kjemper for en edel sak, annet enn hevn? Ligger det en ambivalens i Antonius-karakteren også som går på varmt og nært vennskap som ender i sorg og hevntanker som utvikler seg til rent maktbegjær der den gamle, døde vennen er blitt glemt?

Da krigen bryter ut og triumviratet Octavian, Antonius og Lepidus kjemper mot opprørerne, fordømmer Antonius menn til døden ved å sette kryss ved navnene deres på en liste. Lepidus vil han helst bli kvitt og sammenligner ham med hesten sin! Når Antonius også etter hvert begynner å se på sin gamle venns testamente og prøver å finne ut hvordan de kan sno seg unna å dele ut alt det testamentet fastsetter, synes jeg det blir ganske tydelig at det som måtte ha vært der av ektefølt sorg og hevntanker er gått over til rent maktbegjær.

Selv om Antonius avslutter med å kalle Brutus “den beste romer av dem alle” helt til slutt i stykket, får jeg ikke riktig til å ta det på alvor, han er en mann med ordet i sin makt, og han sier det som passer ham der og da. Antonius er en fullstendig hensynsløs politisk opportunist som vil bruke alle midler for å skaffe seg makt.

Har begynt å se på talen i detalj og skulle ønske jeg kunne noe om retorikk. Skal prøve å late som at jeg ikke har sett Brandos versjon, selv om jeg gjerne vil være med å diskutere den litt mer. Jeg er ikke sikker på om jeg er helt enig med deg, Brando eller ikke Brando, selv om jeg innrømmer at det kan holde hardt å være helt objektiv når man diskuterer den unge Marlon…

Jeg synes Antony virker som en svært intelligent, snarrådig og ikke minst kalkulerende mann– ikke mange minuttene etter at han høylytt har sørget over Cæsars død er han åndsnærværende nok til å snakke konspiratørene trill rundt. Antony roer seg ned og ber morderne forklare sin gjerning. Når de så har gjort, later han som om han slår seg til ro med denne rettferdiggjøringen og ber ydmykt om å få presentere Cæsars legeme for folket og samtidig holde en tale for den døde vennen. Selv om Cassius har sterke mistanker om hvordan en begravelsestale fra Antony kan virke på folket, har Brutus klokketro på sin sak og lar derfor Antony stå for talen. Selv lover Antony at han ikke skal snakke stygt om Cæsars banemenn, men straks han blir alene kommer hans planer for dagen:

And Caesar's spirit, ranging for revenge,
With Ate by his side come hot from hell,
Shall in these confines with a monarch's voice
Cry 'Havoc,' and let slip the dogs of war;
That this foul deed shall smell above the earth
With carrion men, groaning for burial.

Han er med andre ord fullstendig klar over hvordan han kan komme til å påvirke Romas befolkning. Når Antony så får melding om at Octavius nærmer seg byen, ber han ham om å vente.

Here is a mourning Rome, a dangerous Rome,
No Rome of safety for Octavius yet;
….
Thou shalt not back till I have borne this corse
Into the market-place: there shall I try
In my oration, how the people take
The cruel issue of these bloody men;

Jeg må virkelig si at denne talen er noe av det mektigste jeg har lest! Antony gjør en fantastisk jobb med å bygge opp talen sin, og har hele tiden folkemassene under full kontroll. I starten er han ydmyk og skjuler sin agenda fullt og helt

Friends, Romans, countrymen, lend me your ears;
I come to bury Caesar, not to praise him.
The evil that men do lives after them;
The good is oft interred with their bones;

Etter kort tid blir retorikken en annen og temperaturen skrus opp. Antony passer seg vel for å anklage konspiratørene direkte og er svært bevisst på ordbruken sin. Han kommer med eksempler på gode ting Cæsar gjorde eller sto for, blant annet nevner han at Cæsar ikke ville la seg krone, samtidig som han stadig gjentar at Brutus er en mann av ære. Etter hvert tar disse gjentagelsene om Brutus' ære mer form som hån enn som hederlig omtale. Dette er med på å snu folket; hvis Cæsar hadde alle disse gode egenskapene, hvordan kan da hans banemenn være menn av ære?

When that the poor have cried, Caesar hath wept:
Ambition should be made of sterner stuff:
Yet Brutus says he was ambitious;
And Brutus is an honourable man.
You all did see that on the Lupercal
I thrice presented him a kingly crown,
Which he did thrice refuse: was this ambition?
Yet Brutus says he was ambitious;
And, sure, he is an honourable man.
I speak not to disprove what Brutus spoke,
But here I am to speak what I do know.

Stadig vekk framholder Antony at han ikke vil snakke mot Brutus og hans medsammensvorne, men samtidig lar han ordvalget sitt bevisst påvirke folket og vende dem mot Brutus. Flere ganger kommer han tilbake til Cæsars blodige endelikt

I fear I wrong the honourable men
Whose daggers have stabb'd Caesar; I do fear it.

Antony minner folket om at de en gang elsket sin leder og kommer tidlig med antydninger om et testamente. Når han etter hvert ”lar seg overtale” til å fortelle om dette fiktive testamentet, får han folket enda mer over på sin side: så utrolig god Cæsar var mot sine undersåtter! Antony later hele tiden som om han blir ledet av folket, men det er fullt og helt ham selv som har kontrollen her.

Når Antony skal fortelle folket om testamentet, får han dem til å stå i ring rundt Cæsars lik – dette er et bevisst valg som i aller høyeste grad er med på å påvirke opinionen. Han får folk til å se på Cæsar og kommenterer knivstikkene og nevner også navnene på dem som sto bak stikkene. Her skal det ikke være tvil om hvem som har begått denne illgjerningen!

Look, in this place ran Cassius' dagger through:
See what a rent the envious Casca made:
Through this the well-beloved Brutus stabb'd;
And as he pluck'd his cursed steel away,
Mark how the blood of Caesar follow'd it,
As rushing out of doors, to be resolved
If Brutus so unkindly knock'd, or no;
For Brutus, as you know, was Caesar's angel:
Judge, O you gods, how dearly Caesar loved him!
This was the most unkindest cut of all;
For when the noble Caesar saw him stab,
Ingratitude, more strong than traitors' arms,
Quite vanquish'd him: then burst his mighty heart;

Ingen kan vel upåvirket stå slik rundt sin tidligere leder, samtidig som godordene om han blir framført med stort patos av vennen Antony.

På slutten av talen er Antony ganske sleip, synes jeg. Han sier blant annet at han ikke innehar slike talegaver som Brutus er i besittelse av. Selv kaller han seg en enkel mann som bare er der på grunn av at han er Cæsars venn..

I come not, friends, to steal away your hearts:
I am no orator, as Brutus is;
But, as you know me all, a plain blunt man,
That love my friend; and that they know full well
That gave me public leave to speak of him:
For I have neither wit, nor words, nor worth,
Action, nor utterance, nor the power of speech,
To stir men's blood: I only speak right on;
I tell you that which you yourselves do know;

Etter at gjerningen er utført og folket er klart til å gjøre opprør, er det helt tydelig at Antony vet hva han har stelt i stand.

Now let it work. Mischief, thou art afoot,
Take thou what course thou wilt!

Slutter meg fullt og helt til din gjennomgang av talen AnjaE :) Den er utrolig mektig!

Kontrasten mellom Brutus’ og Antonius’ taler er jo også veldig virkningsfull. Brutus’ tale er hverken en appell til fornuft eller følelser men heller en konstatering av hvor “honourable” Brutus er. Han kommer ikke over hvor honourable han er, og poenget hans til plebeierne er at han er honourable og ville ikke gjort noe som ikke var honourable. Som du sier AnjaE, han har klokkertro på det han har gjort og på seg selv og han forventer at folket har klokkertro på ham også.

Antonius’ tale er bare følelser og Antonius bruker alt som kan spilles på av strenger for å bevege massene, ikke minst scenen der han stiger ned til liket og nærmest gjenforteller hvordan drapet skjedde som øyevitne, selv om han ikke var der. Vi vet jo fra jobben vår Anja, hvor viktig det kan være med visualisering, konkretisering og historiefortelling! Fra da av er det helt klart at han har mengden i sin hule hånd.

Jeg er likevel enda mer fascinert av det punktet ganske tidlig i talen der Antonius snur seg vekk for liksom å samle seg, og dette er nok inspirert av Brandos “pause” i filmen. Da har han snakket om Cæsar som sin venn (“rettferdig og tro mot meg”) og Cæsar som folkets venn (samlet krigsbytte til statskassen, gråt med de fattige) “Jeg taler ikke for å motsi Brutus, / jeg er her for å ytre det jeg vet. / En gang holdt dere av ham [Cæsar] – ikke grunnløst.” Han har trukket Cæsars “ambisjoner” i tvil (tok ikke mot kronen). Han har etablert Cæsar som venn og omsorgsfullt medmenneske.

Allerede så tidlig i talen begynner Antonius å merke at han kanskje kan få med seg folket. Når han snur seg vekk, tror folket det er fordi han gråter av sorg over sin venn og folket blir “smittet” av disse “følelsene”. Vi ser at Antonius’ ambisjoner har vunnet over hans sorg og at han bruker pausen både for effekt på folket, for å la det han har sagt virke, og for å finne ut om han holder på å vinne dem over på sin side. Følelser vinner fort over fornuft, og fra dette punktet kan egentlig Antonius bare kjøre på og konsolidere sin sak og konspiratørene har ikke en sjanse.

Stykket dreier selvsagt rundt selve det fysiske drapet, som faktisk fører til blodig borgerkrig, men det er i denne pausen i Antonius’ tale at det virkelige vendepunktet i stykket kommer, synes jeg. Og hva skal man si om at Mester S faktisk legger et av de aller mest sentrale punktene til en pause? Kunne denne mannen noe om dramaturgi eller hva?

Uavhengig av den historiske Cæsar og de historiske hendelsene som både Elie og Eirik har bidratt med dypere innsikt i, i Shakespeares stykke blir Cæsar og drapet på ham selvfølgelig det som ligger til grunn for at disse hendelsene utspiller seg, men som karakter blir han liggende i bakgrunnen som en helt nødvendig “rekvisitt” som dessuten er død i halve stykket. For meg er og blir det Antonius og Brutus og også den intelligente og intrigante Cassius som står igjen som dem jeg husker og har latt meg rive med av.

Now let it work :)

Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet denne gangen (skjønt hvor interessant emnet er!), da det allerede er sent på kvelden for den undertegnede student og, hva mer, så mye allerede er bragt opp i denne diskusjonen.

Årsaken til at Brutus undervurderer Anthony – nei vent, jeg vil ikke si undervurdere. Årsaken til at Brutus feilbedømmer Anthony er, slik jeg ser det, fordi han betrakter ham (og antakelig riktig) som enfoldig, som en soldat, en svirebror med enkle lyster. La meg nå poengtere at jeg med enfoldig ikke mener at han mangler vett. Feilbedømmelsen til Brutus er at han tror dette enfoldet er ufarlig; dessverre for Brutus er kanskje enfoldet nettopp det som ansporer Anthony til kompromissløs hevn, det som gjør at Anthony ikke handlingslammes av sorg men tvert imot ikke vil sove før jorden damper av konspiratørenes blod. Kanskje Brutus undervurderte hengivenheten i Anthonys vennskap overfor Cæsar, ja, for vi kan tenke oss Brutus' ord i dette øyeblikk: "Hvordan kan vel en skjeggete, utuktig soldat og såkalt romer nære et vennskap for Cæsar som overgår mitt eget, ja, når jeg, den edle Brutus, kan ofre vennskapet for Republikkens ve og vel, da vil neppe slik en rabagast ha sterk nok troskap til å ta seg nær av mordet". For Anthony kommer dog vennskap før Republikken – hva er vel den for noe? jo, bare en idé – og vi kan tenke oss at han ville fulgt Cæsar ned til Tartarus eller Elyssium eller hvor hen han nå ville havnet.

Anthony begjærer ikke makt; først og fremst vil han, som du skriver, hindre at konspiratørene får makten, og Anthony bryr seg trolig ikke om politikk, men kjenner dog til det vidgjetne ordspråket at den som kontrollerer pleben kontrollerer Roma. Men det er kanskje en større ambivalens i ham enn det jeg her skildrer. Ja, trolig endrer han seg ut i stykket: den Anthony jeg her prøver å skildre er imidlertid den forut for Cæsars død og i det nære kjølvannet etter denne hendelsen. Kanskje blir han senere, som en slags Jeppe på Bjerget, grådig når all makt brått lander på fanget hans. Jeg må likevel mene det er hevnen som leder ham gjennom stykket, dét og en generell blodtørst; hans virkelige ambisjoner er kun å se konspiratørenes hoder der de hører hjemme, på påler. Når han under talen snur seg vekk fra publikum og tar pause, er ikke dette vendepunktet (slik jeg ser det) hvor han går fra sorg til politisk streben, men snarere et punkt hvor han erkjenner at hevnen er innen rekkevidde, at han kan erverve seg den nødvendige makt til å kaste Cæsars banemenn ned fra sine troner.

Jeg tror Anthony er oppriktig når han kaller Brutus den beste romer, hva har han å vinne på det, taler han ikke til bare seg selv og Octavian i denne scenen? Og kanskje er det et selvrefleksivt øyeblikk hvor han ser hva han selv har blitt og hva Roma kunne vært hvis flere hadde vært som Brutus og færre som Cassius. Eller, som jeg tror er mest sannsynlig, han ser en flik av seg selv i Brutus: en mangel på korrupsjon. Jeg skrev i et tidligere innlegg at Brutus var for mye helt for sitt eget beste, og med det mente jeg: en naiv korsfarer uten sverdarm, en mann blindet av sine idealer. Kanskje ville det vært mer fred i Roma hadde flere vært som ham.

Jeg skal ikke forenkle talen til Anthony, nei aldeles ikke, den blir endog – har jeg hørt – analysert av retorikere den dag i dag, på universitetet; og med denne forsiktige introduksjonen kan jeg si at Anthony i sin tale taler enkelt (skjønt talen i seg selv overhode ikke er enkel!), det er her dens brillians ligger, i motsetning til Brutus som taler for vanskelig og lite jordnært til at folk forstår, Anthony gir av seg selv og han gir til folket. Talen rommer vekselsvis sorg, vrede, spott og ironi, en titanisk spennvidde! og alle disse følelsene og uttrykkene holder seg på et nivå som slår gnister i tilhørerne. Mannen taler ikke om prinsipper, om Republikken – han taler om sin gode venn. Og som jeg skrev i en tidligere tråd, selv om de følelsene Anthony gyter i denne talen nok er fullstendig oppriktige, synes det meg som om han innimellom morer seg med all ironien i sine ord, f.eks. "I fear I wrong the honourable men". Jeg ler i det minste hjertelig! særlig når han sier "I am no orator". Sleip? Nja ... Retorikk? Ja!

Jeg er enig og har alltid vært det, at hovedaktørene i stykket er Brutus og Anthony, disse to motsetningene, disse to evige motsetningene endog, om enn motsetninger på samme måte som Don Quijote og Sancho Panza – vidt forskjellige, men med noe felles, noe lite men såre betydningsfullt. Men ingen av dem har større vekt enn den andre, den ene forutsetter den andre, så og si. Kanskje vil det være for drøyt å kalle dem binære, men ikke helt. De er forøvrig også motsetninger med henholdsvis Cassius og Octavian, to gjennomsyrede politikere. Jeg mener ihvertfall at stykket ikke kan hete noe slikt som The Tragedy of Brutus eller [...] Anthony, nei, det de har til felles er sitt dype vennskap til Julius Cæsar, et vennskap den ene forsaker og den andre beholder selv etter vennens død, og derfor heter nok stykket Julius Caesar, da alt som foregår kretser rundt denne kjempen.

Nei akk, jeg klarte nok ikke å begrense meg likevel. Når først slusen er åpnet . . .

Satt og puslet med dette innlegget utover ettermiddagen før jeg så at Elie har skrevet et kjempeinteressant innlegg om talen nedenfor, men deler det jeg har tenkt likevel…

Jeg tror ikke vi ser så forskjellig på Antonius, i hvert fall ikke når det gjelder før drapet. Jeg vil imidlertid kanskje ikke kalle en mann som kan holde en slik tale og så fullstendig manipulere en folkemengde enfoldig. Jeg ser at du sier han er enfoldig men med vett. Kanskje kan vi si at han er slik skapt at han reagerer mekanisk eller automatisk nesten, det er instinktivt hos ham å ville hevne en venns død, og han bruker alle sine ressurser for å oppnå det, inkludert sine fantastiske talegaver. Det blir for abstrakt for ham å vurdere republikk og kongedømme opp mot hverandre, han tenker ikke den tanken fordi han reagerer følelsesmessig, på instinkt, på drapet. På den måten kan man si at han er en enkel eller enfoldig mann. Den raske, impulsive, instinktive reaksjonen blir jo en voldsom kontrast til Brutus’ handling som har kostet så mye “følelser i motstrid” og indre vånde og overlegninger.

Bare for å presisere hva jeg mener med betydningen av pausen i talen. Det er ikke Antonius’ følelser som endrer seg under talen. Det er folkets følelser. Antonius retorikeren kjenner godt til knepet med å ta pause for å la budskapet sive inn og begynne å godgjøre seg. Det er et jo et klassisk knep som vi benytter oss av i hverdagen sjøl. Før denne pausen har han etablert Cæsar som sin venn, folkets venn og sådd tvil om Cæsars ambisjoner hos folket. Det er fra dette punktet i talen at folket begynner å snu, fra det Brutus insisterte på og nærmest kommanderte dem til at de skulle tro, hans tale er for lite jordnær og for abstrakt som du sier, og de lar seg heller rive med av Antonius’ “bevegede” og bevegende budskap.

Antonius koker selvfølgelig av følelser på innsiden, men under talen har han sine egne følelser fullstendig under kontroll og “bruker” følelser som et retorisk grep, meget nøyaktig kalkulert, for å påvirke folket følelsesmessig. Det under denne pausen han erkjenner at hevnen er innen rekkevidde som du sier. Dermed mener jeg at dette er en utrolig viktig pause i stykket fordi det er her det blir klart for oss og Antonius (sjekk Brandos ansiktsuttrykk under denne pausen!) at drapet kommer til å ende med blodbad for Roma slik den blodtørstige, hevntørstige Antonius har villet oppnå med talen. Når han så dingler testamentet foran folkemengden og gjør dem nysgjerrige, enda en sterk følelse som kan vinne over fornuft, så er det bare å “kjøre på”, og det gjør han med visualisering og konkretisering som jeg sa i innlegget til AnjaE. Han “husker” den første kvelden Cæsar hadde kappen på, trekker folket inn i sin og Cæsars intimsfære, og gjenforteller så drapet, rekapitulerer nesten som en sportskommentator denne hendelsen som han faktisk ikke var øyenvitne til! Publikum er fjetret!

Det er klart han koser seg i denne situasjonen. Han bruker hele repertoaret sitt, en titansk spennvidde som du sier og har folket i sin hule hånd. Det er klart han morer seg over hvor langt han kan gå, på tross av hevntørst er han jo iskald der han står og hele tiden beregner neste trekk i talen. Han er jo suveren! Han kalkulerer hele tiden hårfint hvor langt han skal trekke (melo)drama, ironi, historiefortelling, historieforvrenging, sinne osv. (Og dette repertoaret synes jeg også Brando viser, jeg er uenig i at han bare er monoton og sinna hele tiden.) Når Antonius på slutten sier “I am no orator”, så er han overbevist om at nå kunne han nesten sagt hva som helst. Folket er i sine følelsers vold og denne replikken blir en ironisk kommentar til dette og sier at “nå har jeg fått dere dit jeg ville”. (Brando forlater den herjende mengden med et skjevt lite smil når han har snudd ryggen til dem. Han er fornøyd med seg selv, han fikk folket dit han ville.)

Så var det sluttscenen… Nå har vi kommet fram til at Antonius på en måte er en enkel soldat-sjel som handler instinktivt og han har enkle lyster som festing og blodbad, primale lyster eller inklinasjoner kunne man nesten si. (Digresjon: Så traileren til en serie som går på Max her en kveld, “Spartacus”, som tydeligvis er lagt til gladiatormiljø i det gamle Roma. Reklamen lød på at serien inneholdt sex og “gladvold”!) Men Antonius er også kaldblodig og intelligent nok til å holde denne begravelsestalen midt i all hevntørsten. Hevntørst og maktbegjær kan være slike ur-lyster, og nå er det Octavian som er makten og som det gjelder å holde seg inne med. Octavian har jo allerede fått innblikk i sin med-triumvirs kaldblodighet og satt et ørlite spørsmålstegn ved den omtalen Antonius gir Lepidus. I sluttscenen er Octavian rask med å tilby at de som har tjent Brutus skal få tjene ham, og gir dermed Brutus og hans ettermæle en slags anerkjennelse. Det er opportunt for Antonius på dette punktet å være enig med den nye kompisen sin, Octavian, og si noe pent om Brutus. Er det noe som er lett for Antonius, så er det å si det som passer til formålet eller anledningen. Det er en vakker tanke at Antonius opplever et glimt av selvrefleksjon her, og som du sier, det kan hende han ser det som Brutus og han tross alt har felles; mangel på korrupsjon. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning i dette og Antonius’ opportunisme, det er hva han velger å gjøre i fortsettelsen som avgjør…

Dette skulle i utgangspunktet være et ryddig, kort og greit svar på noe av det du trekker fram, Eirik, og vi har ikke snakket om Portia i det hele tatt enda…

Ja, da får jeg bare ta utfordringen og si noen ord om Portia! Faktisk har vi som lesere allerede møtt henne, hun er nevnt i The Merchant of Venize:

In Belmont is a lady richly left;
And she is fair, and, fairer than that word,
Of wondrous virtues: sometimes from her eyes
I did receive fair speechless messages:
Her name is Portia, nothing undervalued
To Cato's daughter, Brutus' Portia

Det sies at Portia var svært ung, og ikke minst svært vakker, da hun giftet seg med Brutus. Selv om hun var veldig ung i forhold til ektemannen, kom hun til å elske ham. Kilder strides om de fikk en sønn eller ikke. Likefullt: hun var datter av Cato og et godt gifte for Brutus. Shakespeare ga henne den mest sentrale kvinnerollen i Julius Cæsar.

Når Brutus i Julius Cæsar har fått besøk av konspiratørene, våkner Portia opp og er svært urolig. Hun kjenner sin mann godt og vet at han går og dveler ved noe. Allerede ved første møte med henne får vi hint om at Portias helse ikke er den aller beste:

BRUTUS
Portia, what mean you? wherefore rise you now?
It is not for your health thus to commit
Your weak condition to the raw cold morning.

Portia ber Brutus om å dele sine sorger med henne. Brutus kommer med unnskyldninger, blant annet om at han er syk; alt for å unngå å fortelle ektefellen om planene som er lagt. Men, som sagt, Portia kjenner mannen sin og skjønner at det er mer i gjerde. Hun ber ham derfor igjen om å ha tillit til henne og fortelle henne om det som plager ham.

You have some sick offence within your mind,
Which, by the right and virtue of my place,
I ought to know of: and, upon my knees,
I charm you, by my once-commended beauty,
By all your vows of love and that great vow
Which did incorporate and make us one,
That you unfold to me, yourself, your half,
Why you are heavy, and what men to-night
Have had to resort to you: for here have been
Some six or seven, who did hide their faces
Even from darkness.

Det er helt tydelig at Brutus og Portia nærer sterke følelser for hverandre. Brutus kommer med kjærlighetserklæringer, men vil fremdeles ikke dele med sin kone det som opptar ham aller mest. Portia minner ham på at ikke bare er hun en kvinne; hun er kvinnen Brutus selv valgte til ektemake:

If this were true, then should I know this secret.
I grant I am a woman; but withal
A woman that Lord Brutus took to wife:
I grant I am a woman; but withal
A woman well-reputed, Cato's daughter.
Think you I am no stronger than my sex,
Being so father'd and so husbanded?

Hun prøver å bevise at hun er verdig Brutus’ hemmeligheter ved å skade seg selv, og gjennom denne skaden bevise at hun kan tåle smerte og ikke svikte ektemannen. I det det banker på døren, lover Brutus å fortelle henne alt senere: han vet at han kan stole på henne. Denne samtalen får ikke vi lesere ta del i, men det gjøres senere klart at den har funnet sted.

Når Brutus og hans medsammensvorne drar for å utføre sin illgjerning, er Portia svært urolig. Hun sender stadig bud etter Brutus; trolig er hun redd for at det er ektemannen som må bøte med livet i en konfrontasjon med Cæsar. I tillegg virker det som om hun ikke støtter sin manns planer fullt og helt:

O constancy, be strong upon my side,
Set a huge mountain 'tween my heart and tongue!
I have a man's mind, but a woman's might.
How hard it is for women to keep counsel!

Neste gang Portia nevnes i stykket, er hun død. Brutus sier at hun ”swallow'd fire”. Det er uenighet blant historikere om hvordan hun faktisk døde. Enkelte hevder hun tok liver sitt ved å svelge glødende kull, andre mener hun brukte karbondioksidforgiftning. Atter andre hevder hun døde på grunn av dårlig helse (noe som også antydes av Brutus tidlig i stykket). Uansett: Portia fremstår som den viktigste kvinnen i stykket og ikke minst den eneste kvinnen som visste om konspiratørenes planer. Døde hun ved hjelp av egen hånd, eller var hennes endelikt naturlig? Hva tror dere andre?

Den utfordringen kastet du deg raskt og elokvent over ja, AnjaE :)

“Problemet” med Portia er jo at hun har så få scener og replikker, likevel får vi inntrykk av at hun er både sterk og klok og av at hun elsker Brutus slik du skriver. Det er noe uklarhet rundt henne, for eksempel i de små dialogene der vi får vite at hun er død. Ligger det i det at vi skal tolke masse sjøl, eller var hun ikke så interessant for S?

Jeg har tidligere hevdet at Brutus’ store feil er manglende selvinnsikt, han tror at han tenker og vurderer klart og fornuftig og han insisterer på at han er en mann av ære. Så viser det seg at han gjør fatale feilvurderinger gang på gang og han lærer ikke av sine feil, burde han ikke for eksempel være litt mer ydmyk overfor Cassius i penge-krangelen siden Cassius jo beviselig har hatt rett i mangt før?

Jeg tenker at enda en feil Brutus gjør, er å ikke høre på Portia, eller rettere sagt ikke dele de vanskelige tankene med henne før det er for sent. Hun er fornuftig og klok, han betrakter henne som fornuftig og klok, og hun kunne ha hjulpet ham til å sortere tankene og “justere” selvbildet hans litt. Hun er den eneste som står opp mot Brutus i dette stykket og forlanger en forklaring som hun har rett til å få, fordi det allerede er etablert at det ikke er noen hønsehjerne vi har å gjøre med her, det viser dialogen mellom dem helt klart. Dette er et voldsomt tillitsbrudd fra Brutus’ side og Portia sier da også:

Er jeg din,
men bare på en måte, liksom halvveis,
som selskap ved ditt bord, som sengehygge,
som en som tidvis snakker? Bor jeg bare
i dine gleders forstad? Er det alt,
er Portia Brutus’ skjøge – ingen hustru.

Selv om Portia får vite siden hva Brutus skal gjøre, så er skaden skjedd. Vi vet ikke om hun har hatt mulighet til å prøve “å snakke fornuft” til sin mann, men sviket fra hans side er begått og kimen til både Portias og Brutus’ undergang er lagt.

Portia er jo faktisk den eneste i dette stykket som ikke driver med manipulasjon eller blir manipulert. Hun spiller med åpne kort hele tiden, men hun har som kvinne ingen mulighet til å påvirke hverken mannen ser det ut til, eller offentligheten. Hun må sitte taus i huset og bare sende ut et bud for å høre etter hvordan det går.

Jeg hadde ikke tenkt over noen annen mulighet enn at hun begikk selvmord, på hvilken måte det nå enn var. Selvmord “passer inn” i tolkningen min som går på at hun blir sveket av Brutus. Det er jo nesten hun som er den tragiske helten her hvis man ser på henne med utgangspunkt i de aristoteliske sjangerkravene til tragedie. (Shakespeare har som vanlig lekt med å gjøre de andre karakterene så komplekse at de ikke passer inn i dette systemet.) Hun er en helt som publikum kan føle medfølelse med og kjenne seg igjen i. Hennes tragiske “feil” (hamartia) er at hun er kvinne og derfor ikke i tilstrekkelig grad er i stand til å påvirke sin mann eller samfunnet. Når hun virkelig innser hva hennes mann har stelt i stand, at han ikke har hatt tillit til henne (tidsnok) og at hun ikke har kunnet påvirke ham, kommer “gjenkjennelsen” eller innsikten (anagnorisis), riktignok uten at vi får bevitne den, og Portia må dø. Noen som fikk noen opplevelse av katharsis her nå? Den som ikke oppnår noen “innsikt”, ikke en gang rett før selvmordet tror jeg, er Brutus som jeg personlig må innrømme jeg får mindre og mindre sansen for jo mer jeg tenker på ham.

(Eirik har rett i at vi må prøve å se bort fra personlige sym- og antipatier når vi tolker, men nå er jeg ikke på skolen, så jeg forbeholder meg retten til å synes at Brutus er en dust! :))

Santo cielo, du er god! Når kommer boken? Jeg har studert stykket på Blinder'n, med en Shakespeare-professor som foreleser, og kunne ikke annet enn tenke at vi må ha vært på samme forelesninger! Og ja, du har helt rett - talen blir fortsatt brukt som et skoleeksempel på utsøkt retorikk, hvor brorparten av elementene i klassisk retorikk er tatt i bruk . Han har bevisst valgt å ikke bytte Cæsars blodtrukne klær, som han ble uttrykkelig instuert i av konspiratørene, for å benytte et av retorikkens sterkeste virkemidler, det visuelle i de blodtrukne klærne. Vi må ikke glemme at han var sønnesønn av en av Romas store retorikere Marcus Antonius ORATOR ("I am no Orator:-) og selv studerte retorikk i Hellas. Apropos "vendepunktet" i talen, ser jeg dette som nok et klassisk eksemple på Antonius' retoriske kvaliteter - jeg siterer "actio: der logos, patos og ethos blir synliggjort, og man ser om man i talesitusjonen oppnår den ønskede responsen." I setningen du refererer til: "I fear I wrong the honourable men" tar han også i bruk det man på engelsk kaller juxtaposition (ironic juxtaposition)som et retorisk hjelpemiddel: - wrong - honourable. Som en kuriosa kan jeg sitere hva som står på BI sine hjemmesider, og som endog er en del av studieopplegget (siste samling i Roma) for våre fremtidige ledere:"For jeg har ikke vidd og ord og verd, geberder, talegaver eller makt til å egge menneskers blod; jeg sier ting rett ut, og sånt som dere vet fra før …” erklærte Marcus Antonius til Romas folk – hvorpå alle som en ropte ”Til opprør!” og fulgte ham. Ledelse utøves i dialogen. I dialogene samles organisasjonens skygge ssytemer og formelle systemer. Den som behersker organisasjonens dialoger, styrer organsiasjonens fremtid. Så Eirik, bytt ut organisasjonen med pleben (eller Roma), i sitatet så ser du hvordan resonnementet ditt gir gjenklang opp gjennom historien. Jeg er en stor fan av Cæsar, men selv jeg innser jo at stykket er så mye mer enn en dokumentar over hans liv. Nei, Shakespeare var nok mer opptatt av hvordan menneskelige styrker og svakheter, både hos Cæsar selv, men i ennå større grad hos menneskene rundt ham, var med på å forme verdenshistorien slik vi kjenner den i dag. Sic transit gloria mundi. Roma caput mundi.

Tusen takk for kjempeinteressant innblikk i retorikk :)

Takk:-) overhodet ikke mitt felt, men på lit. studier kommer man ikke utenom et minimum av virkemidler...Og talen til MA er et skoleeksempel på retorikk i praksis. Når er dere i gang med King Lear? Fikk stykket til eksamen nå i desember! Blir spennende å høre hva dere synes!

Bravissimo!!

Svar til både AnjaE og Eirik og JohanS :)

Stramt og nesten strømlinjeformet på utsida, men desto mer “kokende” under overflaten og trenger også litt marinering som Eirik sier… Det er mye å ta tak i i innleggene deres, blir vi “ferdige” med dette på en uke? Det ligger så mye her at jeg kjenner at jeg faktisk må konsentrere meg om en og en ting om gangen. I kveld er det Brutus jeg har tenkt på.

Synes det er interessant det du sier om at Brutus “overbeviser seg selv”, Anja. Brutus er vel på en måte en tragisk helt, på den annen side er han jo nesten naiv i sin insistering på ære og på det å være edel, jeg tenker på at han vil at Antonius skal leve. Han insisterer også på at han er et menneske som bruker fornuft og tenker gjennom ting før han handler. Han har lenge gått og grublet, likevel går han i Cassius’ felle så det synger etter når Cassius først bestemmer seg for å prøve å få ham med på konspirasjonen (Oppbyggingen av den dialogen mellom Cassius og Brutus i første akt scene 2 er en fryd å lese!) Brutus går riktignok rundt med “følelser i motstrid” i utgangspunktet. Cassius vil være et speil for hva som skjer i Brutus’ indre (1.2.) men Brutus sier:

I hvilke farer lurer du meg inn
når du vil ha meg til, i eget indre,
å søke etter det jeg ikke har?

Brutus har ikke på egen hånd (enda i hvert fall) tenkt seg fram til at han vil gjøre opprør mot sin gode venn Cæsar, selv om han er dypt bekymret for om Cæsar vil bli konge. Det er ingenting som “kan speiles” enda, ingen opprørstanker, men hva er det på innsiden av Brutus da? Noen kaotiske tanker om rett og galt, lojalitet mot Cæsar eller lojaliteten mot republikken? OK, det er ære og nobelhet og prinsipper på innsida der, men er det innsikt? Men Brutus lover: “Hva du har sagt vil jeg vurdere”. Etter at han har mottatt brevene, og Cassius slik har fått plantet enda flere tanker i hodet på ham, bruker han analogier fra naturen (ormeegg osv) og relativt generell (litt banal?) “livsvisdom” for å overbevise seg selv om at Cæsar må dø:

Misbruk av storhet skjer når makt blir skilt
fra miskunn. (…)
Ydmykhet er en stige for ung streben,
som den som klatrer vender fjeset mot,
men når han en gang når til topps på den,
så vender han den ryggen, ser i sky,
foraktfullt overfor de lave trinn
han klatret opp på. (2.1.)

I annen akt, scene 1 vrir Brutus seg i vånde og kval:

Imellom tanken på en grusom udåd
og handlingen, er hele ventetiden
et mareritt, en redselsmettet drøm.

Øyeblikket før har han fylt inn de ordene som manglet i brevet han har fått og ganske enkelt og greit tolket inn det han vil skal stå der: “Man ber meg om å tale og slå til”. Han arbeider altså med en voldsom konflikt intellektuelt, men han er blind for at han blir manipulert, han ser ikke Cassius for den han er (mens Cassius er utrolig god til å plukke opp ting han aner hos Brutus og bygge opp overtalelsene sine rundt det!). Brutus er offer for manipulasjon og han har ikke nok innsikt i seg selv til å skjønne hva han utsettes for. Som Eirik skriver, han er overbevist om at han handler rettferdig, han har sine prinsipper, men dømmekraften hans er jo ikke “ren” nok eller god nok siden han ikke gjennomskuer Cassius. Cassius’ argumentasjon overfor Brutus går jo faktisk mer på at Cæsar er en pyse enn at Roma ikke bør bli republikk! I tillegg krever han også å være leder for opprørerne når han vel har bestemt seg, og begår en fatal feil når han overkjører Cassius ndg drap på Antonius eller ikke. Når han først har bestemt seg for å gå med konspiratørene er det ingen vei tilbake og han må tro at han har gjort det riktige som Anja sier, men vi ser jo i resten av stykket at samvittigheten ikke er ren.

Du sier at han er for mye helt, Eirik. Kan det tolkes som at han forblindes av egne prinsipper i så stor grad at han ikke setter nok spørsmålstegn ved de andres motiver, og at når først avgjørelsen om det som skal skje er tatt så er det ingen vei utenom å gjennomføre, på tross av egen “redselsnatt” (og Portias redsel også for så vidt)?

Det spektakulære ved Brutus som vises i dette stykket blir da ikke selve drapet på Cæsar, men den fatale feilen hans som består i manglende innsikt i andre mennesker og politikk og seg selv.

Takk for dypere innsikt i Cæsar og republikk vs kongedømme-problematikken, Eirik. I morgen kveld skal jeg tenke mer på Antonius…

Jeg er veldig enig med deg i dine vurderinger av stykket. Undret meg også over at Cæsar ikke lot seg krone til konge første gang (eller for å si det sånn: alle de tre første gangene) Mark Antony gir ham den. Er det koketteri eller noe annet på ferde? Det antydes jo at han kan ha epilepsi (fallesyke); kanskje han rett og slett følte seg uvel. Det er ganske vanskelig å ha noen formening om dette, siden – som du jo påpeker – dette er en scene vi ikke får være vitne til.

Sekundærlitteratur sier at det var ganske sjeldent for menn i Cæsars posisjon å innrømme svakheter. Derfor er det veldig interessant, som du sier, at Cæsar lar andre få kjenne til hans fysiske skavanker. Cæsar viser at han har mange sider, og dette er med på å gjøre ham til en mye mer interessant karakter. Og så var det dette med Cæsars spøkelse, da…

Brutus er også en skikkelse med mange interessante personlighetstrekk. Synes måten han greier å overbevise seg selv om å ta livet av Cæsar, er ganske talende. Han vil gjerne gjøre det ”rette” og lar seg villig lede, selv om det ”rette” er å myrde vennen.. Brutus er opptatt av å ikke la seg påvirke av personlige ambisjoner, for han er det Roma og hennes innbyggere som er det viktige. Eller er dette noe han forteller seg selv, som et slags forsvar for de grufulle handlingene han i aller største grad er delaktig i?

Jeg stusset selv da Cæsar døde allerede halvveis ut i stykket. Men, det er klart, det er jo nettopp maktkampen som forgår i vakuumet etter Romas store mann som er det interessante her (ja, foruten opptakten til mordet, selvsagt). Ikke bare er kampen mellom Brutus/Cassius og Antony/Octavius spennende, det er like interessant å følge maktkampen som pågår mellom Antony og Octavius, Cæsars to arvtakere. Det er tydelig at det er store motsetninger mellom dem, noen ganger kommer denne motsetningen til og med til uttrykk på en ganske barnslig måte:

ANTONY
Octavius, lead your battle softly on,
Upon the left hand of the even field.
OCTAVIUS
Upon the right hand I; keep thou the left.
ANTONY
Why do you cross me in this exigent?
OCTAVIUS
I do not cross you; but I will do so.

I sluttscenen, mens Antony er mest opptatt av å ære den falne Brutus, er Octavius mer opptatt av det praktiske. Han vil bruke Brutus død videre i det politiske spillet:

According to his virtue let us use him,
With all respect and rites of burial.
Within my tent his bones to-night shall lie,
Most like a soldier, order'd honourably.
So call the field to rest; and let's away,
To part the glories of this happy day.

Det blir spennende å følge disse to videre... Og fremdeles har vi ikke kommet til talene!

Slenger inn et par kommentarer: Cæsar er nødt til å takke nei til kronen etter at folket hyller ham for å takke nei den første gang den blir tilbudt ham. Dette var etter all sannsynlighet et spill for galleriet, uten at han nødvendigvis forventet å bli hyllet for å takke nei. Som den store strateg og politiker han var, er det derfor umulig for ham å akseptere den i etterkant. A propos at stykker kunne vært Brutus tragedie, må jeg få lov å være uenig i, i det at Cæsar utøver en minst like stor innflytelse på handlingen (og Roma og historien) etter sin død. Cæsars død og dennes historiske betydning må ikke undervurderes, derav dør han heller ikke på slutten av stykket. Cæsars epilepsi (historisk omtalt i Plutarch) og nedsatte hørsel (sannsynligvis oppdiktet av S) er vel nok et eksempel på hvordan S bevisst bruker 'body politics' som et eksempel på den uro og sykdom som rammer Roma som stat. Dette gjentar seg ofte i S skuespill, hvor både natur, samfunn og menneske gjenspeiles i hverandre. En barhodet konge i storm (King Lear) speiler et kongerike uten leder, og hvor stormen igjen speiler kongens indre opprør. Som Cæsar vaklende helse blir en metafor for den 'sykdom' som herjer Roma.

Eg las stykket i 1976 og klarer ikkje heilt å følgje opp. Men eg skal prøve ein gong i veka å sjå ein episode i serien "Rome" som gjekk i fjernsynet for nokre få år sidan og som eg no har i to store dvd-boksar. Då får eg i alle fall sett miljøet. Men lykke til. særleg med talane, ja!

Fantastisk serie! Jeg er veldig interessert i Cæsar og Romerriket, og har lest endel og også bodd i Roma. Det er utrolig hvor informativ og historisk korrekt (så langt man da faktisk kjenner til fakta) den er. Anbefales på det varmeste! Uavhengig av hvor 'faglig' interessert man er, så er den verdt noen timer foran skjermen!

Er den historisk korrekt? Jeg gldet meg til å se den, men la den på hylla da jeg så den fikk kritikk for å være veldig unøyaktig og dramatisert. Men blir gjerne overbevist om det motsatte.

Jeg vil du skal lese engelske Wikipedia:

http://en.wikipedia.org/wiki/Rome_(TV_series)

Under overskriften IMPACT får du en oversikt over ulike anmeldelser, samt en forklaring på historiske/dramatiske friheter gjort i manus. Jeg synes den er fabelaktig, og den er selvsagt dramatisert for å nå et publikum som ikke utelukkende består av Roma-entusiaster. Selv om man kan risikere å bli litt "bitt av basillen" og kjøpe seg mange bøker om antikkens Roma, Cæsar og Republikken og annet moro. Min samboer kjøpte i etterkant alt han kom over av filmer satt i samme historiske periode (med mer og mindre hell). Dersom du er historisk interessert, kan jeg også anbefale deg å se episodene med originalspråk, uten tekst - da kan du velge en dialogboks som popper opp i en ramme på skjermen og forklarer ulike ritualer, sedvaner, relgiøse betydinger, historiske/politiske fakta etc etc. Utrolig moro og lærerrikt! Ps skaperne sier også selv at de forsøker være mer AUTENTISKE enn nødvendigvis historisk KORREKT til enhver tid, mye må komprimeres for å få plass i en dramatisering. Men, herregud, spør du meg, er det mer enn man kan forvente, og leser man utdrag fra Plutarch, vil man bli utrolig sjokkert over den dekadense og sekuelle, voldelige, ekstreme ekstragavansen man fant i Roma på den tiden. Kjedelig er det ikke! Men dramatisert? Ja, det er ikke en historisk avhandling. Se den, du - og kos deg med den!

Eg er imponert over Shakespeareaktiviteten og -kunnskapen åt dykk som er med for fullt. Eg har lese rundt halvparten av verka tidlegare, og det passar ikkje inn i leseplanane elles å drive med Shakspeare no. Dumt, for det var jo han ein burde drive med. Men altså: All ære til dei aktive!