Dette er en liten perle! Intens og trist-vakker, om to sjeler i et stort univers som kanskje er ment for hverandre, kanskje ikke. Som kanskje møtes, og kanskje ikke møtes. Anbefales!
Viser 1 svar.
Det er 20.mai. Mathilde har gjennomgått systematisk utfrysing fra sin arbeidsplass i ni måneder, og er nær ved å bryte fullstendig sammen. Hun er enke og har ansvar for tre barn. Hun smiler ikke lenger. Barna lister seg på tå for å unngå det faretruende sammenbruddet. Hun vet det selv, hun skjønner hva som kommer. I uker og måneder har hun utsatt å kontakte lege. I dag skal hun ringe. Kanskje?
Thibault bryter med sin store kjærlighet, Lila. Han elsker henne, men hun vil ikke la seg elske. Hun gir ingenting tilbake. For å redde seg selv, må Thibault gi avkall på henne. Som SOS-lege kjører han denne dagen på kryss og tvers gjennom bysonene. Pasienter som er trette av livet. Utslitte. Alvorlig syke. Kontaktsøkende. Er det noen som ser ham, ser hva han trenger?
Legen kjører rundt i sin bil, sitter fast i trafikken, kjøre rundt i jakt etter ledig parkeringsplass. Dobbeltparkerer. Kapitulerer.
Mathilde reiser denne dagen som vanlig via Paris undergrunnsmiljø. Endeløse togbytter, rutinemessige vandringer i undergrunnssystemet. Gå av en stasjon, gå videre, bli forbigått, haste forbi, vente på et tog som aldri kommer. Teknisk svikt. Menneskelig svikt. Holde pusten mens hun beveger seg for nær kanten. Holde seg på perrongen, men likevel glimtvis ønske å falle. Vandre i timesvis sammen med et utall mennesker man ikke ser på, ikke kjenner, som eksisterer. Mennesker uten ansikt. Ensomme mennesker. Ensomme sjeler. Undergrunnen er et univers av disse sjelene. Underjordiske timer hvor ensomme sjeler vandrer sammen, mot hverandre og fra hverandre.
Sist sett
