Bokelskere.no

Utgangspunktet og avslutningen for handlingen er Thesevs og Hippolytas bryllup i Athen, ellers foregår stykket i skogen og i alvenes verden.

OBS! Her kommer det et relativt omfattende handlingsreferat og slutten røpes ;)

Handlingen starter med at Hermia nekter å gifte seg med den faren Egevs har bestemt. Han vil at hun skal gifte seg med Demetrius. Hermia elsker Lysander og kjærligheten er gjengjeldt. Faren truer Hermia med døden eller en tilværelse som nonne hvis hun ikke gjør som han sier. Demetrius har tidligere vært på frierføtter hos Helena, som elsker ham inderlig, men nå er han fast bestemt på å få Hermia. Hermia og Lysander planlegger å rømme ut i skogen og røper planen for Helena som igjen røper planen for Demetrius i håp om å vinne ham tilbake.

I mellomtiden planlegger noen håndverkere å sette opp et teaterstykke; ”Den dypt bedrøvelige komedie om Pyramus og Thisbe og deres redselsfulle død” til ære for brudeparet Thesevs og Hippolyta.

I skogen krangler alvekongen Oberon og alvedronningen Titania om en indisk gutt Titania har i sin tjeneste og som Oberon er sjalu på og vil ha som sin tjener. Titania nekter å gi gutten fra seg og vil ikke være i selskap med eller dele seng med Oberon før han gir seg. Oberon vil hevne seg på Titania og får Pukk, hjelperen sin, til å hente en blomst som virker slik at hvis saften av den smøres på noens øyne mens de sover, så vil de i det de våkner opp, bli forelsket i den første de ser.

Nå har Demetrius og Helena fulgt etter Hermia og Lysander ut i skogen. Oberon ser hvordan Helena bønnfaller Demetrius om å elske henne (igjen) og han gir Pukk beskjed om å bruke kjærlighetsurten på Demetrius. Pukk bruker den på feil athener, på Lysander, og når Lysander våkner er Helena den første han ser. Umiddelbart blir han forelsket i Helena og vil ikke ha noe mer med Hermia å gjøre. Et annet sted i skogen har Titania sovnet og fått påsmurt kjærlighetssaft på øynene.

For å få fred til å øve på teaterstykket, har håndverkerne også møttes i skogen. Pukk observerer dem, og i tråd med sin rampete personlighet, tryller han et eselhode på en av ”skuespillerne”, Bottom (Skyttel). Bottom skjønner ikke hva som skjer når skuespiller-kollegene hans rømmer fra ham i skrekk. Nå våkner Titania, og den første hun ser er Bottom som hun blir vilt forelsket i og tar med seg til ”blomsterlunden” sin.

Oberon og Pukk finner Demetrius og Hermia i skogen og det blir snart klart for de to alvene at det er feil mann som har fått kjærlighetsurt. Demetrius sovner, får blomstersaft på seg og den første han ser når han våkner er Helena. Nå er begge mennene forelsket i Helena og ingen i Hermia! Damene krangler og mennene havner nesten i sverdkamp, men til slutt sovner de, og Pukk bestemmer seg for å få ordnet opp.

Når Oberon ser at Titania er blitt forelsket i et esel, synes han synd på henne og opphever trylleriet. Han lar Bottom få tilbake menneskehode og Titania og Oberon blir et par igjen. Thesevs, Hippolyta og Egevs er i skogen på jakt da de oppdager de sovende ungdommene. Da disse våkner og det ordner seg med hvem som er forelsket i hvem, bestemmer Thesevs at Lysander og Hermia skal få hverandre og Demetrius og Helena. Alle tre parene drar til Athen og blir gift, og nå vil Thesevs ha underholdning. Det er klart for ”Pyramus og Thisbe”. På ubehjelpelig og ubevisst komisk vis formidler håndverkerne historien om de ulykkelige elskende Pyramus og Thisbe som snakker sammen gjennom en sprekk i en mur. Thisbe får se en løve og rømmer og når Pyramus får se kappen hennes liggende igjen, tror han at hun er blitt drept og han tar livet av seg selv. Thisbe kommer tilbake, finner Pyramus død, og hun tar også livet av seg. Thesevs og de andre tilskuerne strever for å holde seg alvorlig, og Thesevs sender til slutt alle til sengs.

Jeg leste André Bjerkes oversettelse denne gangen også, og slo opp i den engelske versjonen noen steder.

Dette er på mange måter et ellevilt stykke der Shakespeare kombinerer en gresk myteverden (Thesevs og Hippolyta) med en alveverden (Oberon, Titania, Pukk ++) og vanlige menneskers verden (håndverkerne). Også i dette stykket ligger mye av komikken i språket og hvis man leser med trøndersk blikk, ligger det seksuelle referanser overalt. Hvis jeg hadde vært mye flinkere i elizabethansk engelsk, kunne jeg uttalt meg om det er slik i originalen også, eller om Bjerke har understreket dette mer enn Shakespeare. For denne leseren er det her komikken i stykket ligger. På overflaten er alt lyrisk og poetisk med skog, blomster og kjærlighet. Under ligger de kroppslige, svært menneskelige følelsene som innebærer både lyst og hat.

For meg handler dette stykket om kontrasten mellom orden, fornuft og lov representert ved Thesevs og Athen, og kaos, natur, følelser og lyster ute i den ukontrollerbare skogen. Jeg synes dette understrekes av at det er Bottom som er den figuren som beskrives grundigst. Han er en vanlig og ganske dum og menneskelig håndverker som lever sitt lovlydige liv i Athen og vil gjøre noe hyggelig for brudeparet. Han utsettes for overnaturlige krefter der ute i naturen, og jeg går ut fra at han og Titania forlyster seg en smule før magien tar slutt. Her er det lyster og uorden som råder. Når magien oppheves, har Bottom ikke fått med seg at han har vært esel og går tilbake til sitt ordnede liv i Athen. De tre parene gifter seg og orden er gjenopprettet.

Min favorittkarakter i dette stykket er utvilsomt Puck/Robin Goodfellow. Han er en mytisk karakter i tjeneste hos alvekongen Oberon. Puck er kjent fra engelsk folklore som en slags spilloppmaker som stadig skaper trøbbel, men også kan hjelpe folk – han har en god del fellestrekk med den norske skognissen. Han opptrer gjerne i nattens månelys og han elsker å leke med både folk og fe. Puck har også en del likhetstrekk med Ariel fra The Tempest, men han virker å ha et noe lettere lynne og han har mye større spillerom enn det Ariel har.

Det første møtet vi får med Puck i dette stykket er da en av alvene møter på han ute i skogen. Slik beskriver hun ham:

Fairy

Either I mistake your shape and making quite,
Or else you are that shrewd and knavish sprite
Call'd Robin Goodfellow: are not you he
That frights the maidens of the villagery;
Skim milk, and sometimes labour in the quern
And bootless make the breathless housewife churn;
And sometime make the drink to bear no barm;
Mislead night-wanderers, laughing at their harm?
Those that Hobgoblin call you and sweet Puck,
You do their work, and they shall have good luck:
Are not you he?

Akt 2, scene 1

Puck er den som med sine pek driver historien framover. Han har det ganske så morsomt når han gir Bottom eselhode og får alvedronningen til å bli forelsket i ham:

When in that moment, so it came to pass,
Titania waked and straightway loved an ass

Akt 3, scene 2

Når Puck tar feil av Demetrius og Lysander prøver han å rette opp feilen, men dette gjør bare vondt verre.. Begge mennene er nå forelsket i Helena i stedet for Hermia og de vil gjerne kjempe om henne. Puck lurer dem vekk fra hverandre der ute i skogen, helt til de blir så trette at de sovner og han kan gjenopprette det han har gjort feil.

Puck får virkelig prøvd seg denne natten og det er ikke til å undres over at den godeste Puck noe oppgitt utbryter til Oberon

Lord, what fools these mortals be!

Akt 3, scene 2

Det er også Puck som får muligheten til å avslutte hele stykket når han ganske ertende ”unnskylder” seg og sine triks i epilogen. Det ser ut til at spilloppmakeren Puck har hatt en ganske begivenhetsrik og ikke minst morsom natt. Han ønsker at de tilstedeværende skal se nattens hendelser som en drøm, en midtsommernatts drøm:

If we shadows have offended,
Think but this, and all is mended,
That you have but slumber'd here
While these visions did appear.
And this weak and idle theme,
No more yielding but a dream,
Gentles, do not reprehend:
if you pardon, we will mend:
And, as I am an honest Puck,
If we have unearned luck
Now to 'scape the serpent's tongue,
We will make amends ere long;
Else the Puck a liar call;
So, good night unto you all.
Give me your hands, if we be friends,
And Robin shall restore amends.

PS: Kjempeflott gjennomgang av stykket, Karamella! Det var interessant å lese dine betraktninger.

Enig i at Pukk selvfølgelig stjeler mye av showet. Han er som du sier den som driver mye av handlingen framover og står for mye av komikken, jeg hadde litt problemer med å skjønne Pukk helt jeg, sjø. Han er jo hos Shakespeare en vennlig alv som riktignok er rampete, men som vil vel. Blant elizabethanske tilskuere var det vel en del som faktisk trodde på alver, og ikke bare på at alvene var utelukkende gode vesener heller, så det gjorde kanskje karakteren enda mer spennende.

Det er ingenting slaveaktig hos Pukk. Han gjør riktignok som han får beskjed om av Oberon, men å trylle eselhode på Bottom er hans helt egne idé. Ariel er en mye tristere alv som lengter etter friheten. Selv om han etter hvert hevder seg overfor Prospero, er han maktesløs helt til slutten av stykket. Det er jo kanskje noen fellestrekk ved Tempest og A Midsummer. Begge handler mer eller mindre om forholdet mellom virkelighet og drøm eller fantasi. Hva er virkelighet og hva er drøm og kan vi egentlig til en hver tid være helt sikre på hva som er hva? For å si det med Prospero: ”We are such stuff as dreams are made on, and our little life is rounded with a sleep”.

At Shakespeare lar eventyret i skogen, eller drømmen ende godt, kan kanskje tyde på at han mener menneskene trenger drømmer eller at livet bare er en drøm og så dør vi? Drømmer kan menneskene få i teateret blant annet, og når mesteren igjen bruker play-within-play-teknikken og lar publikum i The Globe betrakte publikumet på scenen, oppnår han igjen å lede oppmerksomheten mot teaterets vesen. Det er jo ellers kostelig at historien om Pyramus og Thisbe framføres som en ”bedrøvelig komedie”. Det er jo med på å sette alt det som skjer på scenen i perspektiv for tilskuerne.

(Takk for skryt :) Jeg strevde så fælt med å få handlingssammendraget kortere. Prøver jo å lære elevene mine å gjøre det kort, men her fikk jeg erfare at det noen ganger er lettere sagt enn gjort! Nyttig!)

For en tid tilbake så jeg en studentoppsetning av En midtsommernatts drøm (en av mine tidligere elever spilte Helena) og jeg må innrømme at det jeg virkelig satt tilbake med etter opplevelsen var Puck og hans fandenivoldskhet. Måten karakteren påvirket og narret de stakkars menneskene som hadde forvillet seg inn i skogen var kostelig å observere. Puck framsto som en liten virvelvind som vekselvis gjorde spillopper eller prøvde å ordne opp…

Det er spennende å se på forskjellene mellom Ariel og Puck. Ariel er en skikkelse i alle fall jeg synes synd på, til tross for at han har mange av de evnene også Puck innehar. Det kan ikke ha vært lett å være i tjeneste (fangenskap) hos en herre som Prospero i så mange år. Prosperos krav var ofte både ondsinnede og utspekulerte, og Ariel var mot sin vilje nødt til å lystre hans minste vink. Puck, derimot, er en lystig liten kar som tar ganske lett på oppgavene Oberon gir han og gjennomførelsen av disse… Menneskene er for han brikker i et spill han kan forlyste seg med, mens det ser ut til at Ariel har mer medfølelse med dem. Tror i grunn Puck er en karakter mer eller mindre uten moral, hans mål er å ha det morsomt selv om det kan gå på bekostning av andre.

Jeg synes det du sier om drømmer er interessant. Det er ingen tvil om at vi mennesker har behov for å drømme oss bort fra hverdagen i blant, tenk bare på hvor mange som drømmer seg bort med bøker, filmer, tv, spill eller musikk… Det er også spennende å tenke på hva som i dette stykket er drøm og hva som er virkelighet. Om vi ser på Pucks avslutningsord:

If we shadows have offended,
Think but this, and all is mended,
That you have but slumber'd here
While these visions did appear.
And this weak and idle theme,
No more yielding but a dream,

Enkelte Shakespeare-tolkere hevder at ”these visions” kan sikte til den drømmeaktige tilstanden menneskene i skogen befant seg i, andre mener at visjonene kan sikte til skuespillerne som nettopp har framført sitt stykke på bryllupsfesten. Uansett; det er vanskelig å skille drøm fra virkelighet her..

Skjønner godt det å ha vansker med å begrense seg, jeg har en lei tendens til å få orddiaré når jeg prøver å forklare hva jeg mener…

Begynte å tenke litt mer på Demetrius jeg... I utgangspunktet var jo han interessert i Helena, men da Egevs ville at han og Hermia skulle gifte seg, var han jo veldig med på det. Grunnen til at ting går opp så pent på slutten, er at Demetrius fortsatt er påvirket av kjærlighetsurt... Er det da, prinsipielt sett, en happy ending? Bare problematiserer litt her jeg, men det er da på en måte litt "juks"?

Det var også interessant å lese Shakespeares framstilling av Thesevs før han møtte Fedra. Synes egentlig denne Thesevs henger godt sammen med Racines. Han er en smule voldelig manne-mann som har røvet amasone-dronningen Hippolyta, men forsåvidt rettskaffen som hertug i Athen. Han er impulsiv når han godkjenner Lysander og Hermias ekteskap akkurat som han er impulsiv når han dømmer Hippolytos i Fedra. Han framstilles med menneskelige følelser når han omtenksomt oppfordrer hoffet til å behandle Bottom og skuespillerne pent og i sin sorg i Fedra.

Ja, Demetrius er en ganske så virrete ung mann. Det ser ut som om han har en tendens til å velge enkleste utvei og følge flokken. Viss andre mener at Hermia er et passende gifte for han, ja, så er hun det! Kanskje Shakespeare lot Demetrius' fortrylling vedvare, siden den unge mannen trolig ville fortsatt sin vaklende og skiftende ferd gjennom livet uten hjelp utenfra. Hvem vet… Men, er uansett enig i det du sier om en ekte lykkelig slutt: tror neppe Helena ville hatt Demetrius om hun hadde visst hvordan det var fatt… Eller?

Jeg er enig med deg i beskrivelsen av Thesevs. Interessant at Shakespeares og Racines versjoner av denne karakteren er såpass like. Thesevs er på mange måter som menn flest; litt snill, litt slem, litt voksen, litt impulsiv, litt følsom, litt ond ;)

Sjekka ut denne beskrivelsen av menn flest med min mann, og fikk svaret mhmmm... Men du har nok et poeng :)

Jeg mener at det er en lykkelig slutt, selv for den forblindede Demetrius og Helena. Helena ønsker jo Demetrius og Demetrius ønsket jo Helena før han ble "forblindet" av Hermia og Egevs ønske om giftemål. At han er svak og omskiftelig kan så være, men jeg synes at det faktum at de to får hverandre til slutt, er et fornuftig valg sett fra et realistisk ståsted. Selv om Shakespeare har en hang til dype romanser, skal vi vel ikke se bort fra at Shakespeare i 1500-tallets ånd synes at et "fornuftsekteskap" mellom Demetrius og Helena er å foretrekke og faktisk kan oppmuntres. Var egentlig Demetrius forblindelse overfor Hermia noe mere høyverdig enn hans Puck-infiserte forblindelse overfor Helena?

Tja, det er jo ganske fornuftlig at Helena og Demetrius får hverandre og sett med datidens øyne kan kanskje dette kalles en lykkelig slutt. Er enig i at Demetrius’ følelser for Hermia absolutt ikke er mer høyverdige enn dem han har for Helena.. Når jeg likevel mener Helena ikke bør være helt fornøyd med utfallet, er det nok fordi jeg setter meg i hennes sted. Jeg ville definitivt ikke vært glad for å vite at min kjære kun var sammen med meg fordi han var under påvirkning av en kjærlighetsurt, uansett hvor fornuftig forbindelsen var. Tror det er bra at Helena ikke vet sannheten... (Likte forøvrig begrepet Puck-infisert - fiffig)

Men kjærligheten er jo blind og gal og irrasjonell, og da er det kanskje ikke så stor forskjell mellom den vanlige typen og den Puck-infiserte (Glitrende, Johan S! Hyggelig å høre fra deg:)).

Titania blir jo vilt forelsket i Bottom med eselhode. Det virker ikke som om hun egentlig legger merke til at han er et misfoster, eselattributtene er bare en naturlig del av ham for henne mens hun er fortryllet. Hun blir vel egentlig bare litt flau når trylleriet oppheves, men noen ganger ser man jo par der den ene parten, om ikke annet, i hvertfall oppfører seg som et esel og man spør seg hva i all verden hun ser i ham eller omvendt.

En annen sak er jo at Titania tar dette så pent og blir venner med Oberon igjen istedet for å bli illsint og ønske hevn. Hun har vel også alver til disposisjon. Men så er dette kanskje enda en side ved kjærligheten da, mye kan tilgis.

Shakespeare viser med andre ord fram mange sider ved både åndelig og kroppslig kjærlighet her.

God poeng; ja en kan bli ganske så gal av kjærligheten, i tillegg til blind og tilgivende… De fleste av oss har vel kysset en frosk eller to ;) Forøvrig er bruken av ulike dyr for å beskrive mennesker interessant. Bottom sier det selv i dette fiffige ordspillet:

I see their knavery: this is to make an ass of me;

Med andre ord; ikke bare ser han ut som et esel (an ass), i tillegg føler han at vennene dummer han ut. Og; det er vel ikke bare han det blir gjort narr av i dette stykket..