Er det bare meg, eller finnes det tydelige paralleller mellom Holbergs Jeppe og Shakespeares Christopher Sly i The Taming of the Shrew? Ganske fornøyelig å lese om tiggeren Sly som blir forledet til å tro han er en lord…. Gleder meg til fortsettelsen!
Viser 36 svar.
På Fretex i dag gjorde jeg et kupp: Shakespeare. The Invention of the Human av Harold Bloom - 745 sider kommentarer Shakespeares samlede skuespill til kun kr. 60,-!
Og på trikken hjem fordypet jeg meg i Blooms analyse av The Taming of the Shrew. Og oppdaget at jeg gikk fem på da jeg leste stykket i forrige uke - og takk og pris for dét, og for Harold Bloom som gjenopprettet Shakespeares ære... Hør bare hva han (Bloom!) skriver:
(Kate's and Petruchio's) final shared reality is a kind of conspiracy against the rest of us: Petruchio gets to swagger, and Kate will rule him and the household, perpetually acting her role as the reformed shrew. Several feminist critics have asserted that Kate marries Petruchio against her will, which is simply untrue. Though you have to read carefully to see it, Petruchio is accurate when he insists that Kate fell in love with him at first sight. How could she not? Badgered into violence and vehemence by her dreadful father Baptista, who vastly prefers the authentic shrew, his insipid younger daughter Bianca, the high-spirited Kate desperately needs rescue. The swaggering Petruchio provokes a double reaction in her: outwardly furious, inwardly smitten. he perpetual popularity of the Shrew does not derive from male sadism in the audience but from the sexual excitation of women and men alike.
Og, apropos Kates lange tale avslutningsvis i stykket:
(---)one would have to be very literal-minded indeed not to hear the delicious irony that is Kate's undersong, centered on the great line *I am asham'd that women are so simple." It requires a very good actress to deliver this set piece properly, and a better director than we tend to have now, if the actress is to be given her full chance, for she is advising women how to rule absolutely, while feigning obedience.
(---)
"True obedience" here is considerably less sincere than it purports to be, or even if sexual politics are to be invoked, it is as immemorial as the Garden of Eden. "Strength" and "weakness" interchange their meanings, as Kate teaches not ostensible subservience but the art of her own will, a will considerably more refined than it was at the play's start. The speech's meaning explodes into Petruchio's delighted (and overdetermined) response: Why, there's a wench! Come on, and kiss me, Kate. If you want to hear this line as the culmination of a "problem play", then perhaps you yourself are the problem. Kate does not need to be schooled in "consiousness raising". Shakespeare, who clearly preferred his women characters to his men (always excepting Falstaff and Hamlet), enlarges the human, from the start, by subtly suggesting that women have the truer sense of reality.
Tøft! Hadde hørt om denne boka, og nå ser det ut som at den havner på ønskelista også.
Så bra at du kom over denne boka! Det var godt med en avklaring; jeg sukker lettet ut ;) Takk og pris at Kate virkelig viser seg å være den tøffe dama vi håpte hun var. Og; artig å lese at Shakespare i stor grad foretrakk kvinneskikkelsene; det har ofte vært kvinnene som har fasinert meg mest i hans skuespill.
Dere som har "rukket" å lese dere gjennom flere stykker - pleier Shakespeare å veksle mellom replikker på versefot og replikker uten? For det er ikke bare det at jeg egentlig burde ha klart å få alle replikkene til å "gå opp" i femfotede jamber, vel?
Jeg er litt hekta på rytmer i sin alminnelighet, det preger musikksmaken min også, så jeg fryder meg over både (det jeg har lært heter) Elizabethan sonnets, og verseformen i skuespillene hans. Men slik jeg leste The taming of the Shrew, så er endel av tjener-replikkene ikke i verseform, men skal sies frem som en eneste lang tirade i "vanlig tale". Og jeg tolker det slik, at det er et grep som understreker forskjellen på høy og lav, dannet og udannet, smart og "enfoldig" i stykket. Og som tilfører stykket ytterligere komikk, ved at den mer enfoldige tjeneren som lirer av seg sin replikk uten verseform, bryter med stilen i stykket og dermed gjør seg latterlig.
HVIS jeg ikke har bommet stygt her, og lest replikkene feil, så lurer jeg: har Shakespeare benyttet dét grepet, med en slik kontrast mellom vers og ikke-vers, i de andre stykkene dere har lest hittil, også? Eventuelt kun i komediene? Her trenger jeg litt opplysning, så kom igjen: jeg trenger mer kunnskap, please!
Må innrømme at jeg kan såpass lite om rytme og versefot, at jeg var nødt til å lese meg opp. Fant ut at Shakespeare, som du sier, oftest brukte blankvers/jambisk pentameter. Dette fordi blankvers minte mest om måten man snakket på i Elizabeth-tidens England.
Når jeg leser skuespillene til Shakespare merker jeg selvsagt når rytmen skifter, men jeg har hatt til gode å se nærmere på dette, til nå. Takk for inspirasjonen!
Jeg fant blant annet en artikkel om The Comedy of Errors (s.26) der forfatteren, Ros King, forklarer hvordan Shakespeare bruker brudd på rytme. King sier blant annet at Shakespeare brukte rytmebrudd som en dramaturgisk funksjon. Karakterene lytter, snakker til og gjentar hverandre – dette etterlikner vanlig dagligtale. Andre brudd på rytme kan være med på å illustrere en konflikt. Jeg tror, som deg, at Shakespeare gjennom rytmebrudd også ville si noe om karakterenes stand, uten at jeg dessverre kan komme med noen eksempler. Skal bli en enda mer bevisst leser fra nå av!
Nå skal jeg over og lese den artikkelen, jeg også, Anja, den ser interessant ut, og jeg liker meg jo så godt litt ute på viddene... for det er vel så at jeg har lurt dere med meg litt ut i periferien nå, er jeg redd, i forhold til å diskutere handlingen i stykket...
Interessant artikkel! Det er jo absolutt ikke å rote seg ut på viddene å se på språket i en tekst, og her er jo versemålet en del av teksten som det er all grunn til å se mer på i en skikkelig nær-lesing av stykket. Det er DA det blir moro! :)
Sjekket Henry VI part 2 igjen, og her snakker Cade i prosa. Her får det jo en ekstra effekt siden Cade også vil ta livet av skrivekyndige.
Føler meg ikke super-kompetent til å svare på dette, men det har vel så langt i lesningen stort sett vært sånn som du sier at tjenere og "laverestående" karakterer har snakket i prosa, mens de som er høyere på strå har uttrykt seg på vers. Fant en interessant artikkel om blankvers på Wikipedia.
Næmmen - er det dette som er blankvers, altså? Femfots jamber uten enderim? Takk skal du ha - da lærte jeg jammen dét, omsider! (Har jo støtt på begrepet blankvers opp igjennom årene, men med STOR skam å melde har jeg aldri tatt meg sammen og slått det opp. Supert at du gjorde det for meg, Karamella, og dessuten viftet med lenken under nesen på meg så jeg måtte følge den.) :-D
Bare hyggelig! ;) Bladde opp igjen i "Troll...", og det er jo ikke riktig konsekvent bruk av femfotede vers, men som Anja skriver, det oppnås en effekt i bruddene. I "ordkrig"-scenen mellom Katherine og Petruccio benyttes mange slike brudd der de to også noen ganger "tar over" for hverandre og fullfører pentameteret. Kan tenke meg at det er effektfullt i en forrykende replikkveksling på scenen!
Jeg satt også og tenkte på Jeppe da jeg leste The Shrew! Men sånne "forviklingskomedier" var kanskje ganske vanlige både i Shakespeares tid og Holbergs tid? Og så er det bare de beste som har overlevd frem til vår tid?
Men var det flere enn meg som savnet å "ta farvel med" Christopher Sly & co. helt til slutt i stykket? Jeg syntes han og lorden godt kunne vært innom scenen helt til slutt... Og da er jeg kanskje litt sær, men Sly kunne for eksempel gjerne sittet og snorket i et hjørne i det teppet gikk ned for siste gang...
Men her føler jeg at jeg beveger meg veldig på siden av hovedsaken, altså. :-P
I den alternative versjonen (muligens skrevet av Shakespeare...), nevnes Sly flere ganger. Han kommenterer innimellom det som skjer i skuespillet, men uten større vidd; full som han er.
Mellom scene 5.1 og 5.2 blir han faktisk båret ut, på grunn av sin tilstand. Den virkelige lorden befaler da sine undersotter å ikle Sly hans opprinnelige klær..
Slutten: Sly våkner opp i sin vanlige habitt og tror han bare har drømt det hele. Men, "drømmen" har tross alt lært han noe (om kona og hennes reaksjon på hans fravær):
Will she? I know now how to tame a shrew.
I dreamt upon it all this night till now,
And thou hast waked me out of the best dream
That ever I had in my life. But I'll to my
Wife presently and tame her too
Kommentar: i starten var jeg svært begeistret over dialogen mellom Katherine og Petruccio, fordi den minnet meg om Beatrice og Benedicks krangler i mitt favoritt-Shakespeare-stykke Much ado about nothing. Når Petruccio etterhvert overvinner Katherine gjennom å sulte henne og ta fra henne søvnen, blir jeg ikke like begeistret. Sier dette noe om kvinnesynet på den tiden?
Du sitter tydeligvis med mye mer Sly-spekket tekst enn meg - hvilket får meg til å trekke den konklusjonen at det kanskje er mer i stykket jeg ikke har fått med meg i min versjon, enn det du og flere andre har... Arrrgh. Jaja. Jeg får håpe jeg har nok tekst likevel til at jeg har fått med meg essensielt det samme som dere!
Spørsmålet du tar opp om hvordan Petruccio behandler Katherine for å "få henne snill", får meg til å tenke på Shylock! I dag oppfatter vi jo Shylock som en tragisk figur, som har blitt hard og nådeløs som følge av at han har vært offer for antisemittisme. Shakespeare-lærde mener imidlertid, har jeg lest, at da "Kjøpmannen i Venedig" var nyskrevet, fremstod Shylock kun som en komisk figur. Datidens publikum hadde ikke noe sympati for den stakkars jødiske pengeutlåneren, kun spott og forakt. Har jeg lest. Og i fortsettelsen av betraktningene om Shylock, tenker jeg at om det er aldri så fristende, så klarer vi ikke å få Shakespeare-stykkene til å rime med de verdivurderingene som er mest gangbare i Norge anno 2010... (Jeg vet det er åpenbart, men jeg måtte liksom fundere litt høyt for å få sammenheng i de refleksjonene stykket og Anjas kommentar satte i gang hos meg.) Jeg selv likte veldig dårlig :-P at Katherine lot seg kue på den måten - jeg var veldig klar for å heie henne frem til en slutt der hun både fremstod som seierskvinne ved hjelp av kløkt og vidd, og dempet seg slik at Petruccio og hun fikk et harmonisk og fordragelig ekteskap og alle hjerter kunne glede seg... :-P!!! Skikkelig 2010-politisk korrekt-søtsuppe med en feministisk twist, altså. Den gang ei.
Jeg tror så absolutt at denne komedien hadde en slutt som datidens publikum (jeg regner med at kvinner av "bedre stand" ikke gikk på teater, og at fattigere kvinner hadde annet å bruke tid og penger på, slik at det var en overvekt av mannfolk i salen...???) i høyeste grad bifalt, og at gutta på tilskuerplass ikke hadde skjønt bæret om Katharine hadde "sluppet unna" med å være så vrang og vrien når hun først var vel gift... Så min konklusjon er at slutten på "The Shrew" nok definitivt sier noe om datidens kvinnesyn....
Jeg tenkte litt på at sjøl om Sly er en veldig liten del av stykket, så kan det ikke være tilfeldig at han er med. Shakespeare drev liksom ikke med tilfeldigheter. Stykket er et play-within-a-play, der publikum på scenen er en fattig fyllik, ikke ulik en del av det ”ordentlige” publikumet. Til denne delen av publikum vil ”lav komikk”, som inkluderer utstrakt bruk av puns, slapstick og kvinnemishandling, appellere, gi Shakespeare til smør på brødet og bekrefte samfunnets patriarkalske, hierarkiske orden. Men hvorfor brukte Shakespeare denne teknikken når Sly blir så lite vist fram? Han plasserte også handlingen, riktignok i tråd med samtidens mote, i Italia. For en del av publikum vil dette være med på å bekrefte for dem at ”Jo da, slik behandler man sine kvinner i utlandet også”. Men er det ønsketenkning fra min side når jeg håper Shakespeare hadde tenkt litt lenger? Ved å bruke play-within-a-play-teknikken og plassere handlingen i Italia, distanseres publikum fra handlingen på scenen. Når de går ut fra teateret har de riktignok ledd og kost seg, men kan det være at noen av dem tenkte at her gikk Petruccio langt over streken? Dette er ikke måten å behandle sin kone på. Kan det være at Shakespeare ønsker å ironisere over denne måten å behandle kvinner på og slik kritiserer denne typen ”kone-temming”?
Det blir litt som i Donald, det er morsomt både for store og små fordi voksne og barn skjønner ulike sider av humoren.
Jeg tror du har rett i at Shakespeare hadde flere enn en tanke i hodet av gangen.. Det er klart at skuespillene skulle more almuen, men i tillegg virket de jo som den rene folkeopplysningen. Ofte ble nyheter spredt gjennom disse stykkene, da de var en enkel måte å nå folket på. Skuespillene prøvde også ofte å påvirke folkeopinionen, for eksempel kunne de grandiose historiske skuespillene påvirke folket til å støtte kongehuset i en konflikt..
La oss håpe at dette gjelder for The Taming of a Shrew, også. Jeg vil så gjerne unngå å bli skuffet over Shakespeares kvinnesyn.. Tross alt skapte han også kvinneskikkelser som, til tross for at de først ble lykkelige når de fant en mann, ikke lot seg underkue. Jeg tenker da blant annet på Beatrice, min favorittkarakter.
Nei, originalteksten jeg har lest er slett ikke mer Sly-spekket enn din. Men; i tillegg til teksten er det tatt med noen alternative (slutt)scener, siden skuespillet har versert i forskjellige varianter (The first folio-versjonen inneholder ikke disse scenene).
Jeg er veldig enig i at det er stor forskjell på å lese Shakespeare-stykker ut fra dikterens samtid, sammenlignet med å lese dem med nåtidens øyne. Det er klart (?) vi kvinner i dag lar oss provosere av synet på Katherine og hvordan hun skulle håndteres (temmes!). Tror som deg at dette neppe var like sjokkerende den gang… Likevel; Katherine er en svært interessant figur jeg liker godt. Jeg fasineres over at Shakespeare i mange skuespill skapte sterke og selvstendige kvinneskikkelser, til tross for at de ble spilt av menn og at de først blir lykkelige når de har fått seg en ektemann…
Det var nok en god del kvinner i publikumet på The Globe og The Swan i Shakespeares tid; de prostituerte kjøpte seg gjerne groundling-billetter, rett og slett fordi det kostet lite for en teaterbillett og fordi bygningen ga ly for vær og vind. I tillegg var teateret sett på som underholdning for folk flest… Med andre ord; helt annerledes enn i dag!
Fint at du utfyller bildet av datidens publikum, det trengtes etter det jeg skrev sist. Nå visste jeg vel at teater den gang var folkeforlystelse numero uno eller deromkring - men tar jeg feil når jeg tror at damer av samme stand som stykkets Katherine eller deromkring, neppe var så ofte i teateret som sine ektemenn? Jeg innbiller meg at de damene helst hadde å holde seg hjemme, og ikke reke i teateret og blande seg med den gemene hop... ELLER? Jeg tenker at hvem som kunne forventes å befinne seg på tilskuerplass, spilte inn i hvem teatertruppen belaget seg på å tekkes - hadde det vært mange "Katheriner" og "Biancaer" blant publikum, hadde det vel vært viktigere å slenge til dem et ben også, ved å la striden mellom K og Petruccio ende med poeng til Katherine også.
(Forresten, vent: jeg slo opp nå: han heter PETRUCHIO, uttales peTROK-iå, ikke Petruccio, som måtte blitt uttalt peTROtsjå... Jeg har lært forskjellen på CHI og CI ved hjelp av Chianti-vin og cappucino... God drikke er bra for så mangt! ;-P)
Jeg er enig med deg i at det trolig var få kvinner fra høyere stand som tok seg en tur på teater, til det var denne forlystelsen sett på som for vulgær i Shakespeares samtid. Tror som deg at skuespillenes innhold ville vært annerledes om de var skrevet for den høyere klasse (eller for kvinnene av denne klassen).
Da jeg var på omvisning i The Globe, fikk jeg forøvrig vite at publikum av høyere byrd faktisk var plassert ovenfor scenen... De fikk ikke med seg stort, men det var vel den gang som nå viktigere å bli sett, framfor å se!
Petruchio: interessant.. I min versjon av stykket er navnet Petruccio, men det er godt mulig at det opprinnelig var et annet. Takk for uttale-leksjonen!
Jeg satt også og ble nesten litt fortvilet over kvinnesynet som kom fram i dette stykket. Den behandlingen Katherine blir utsatt for, først av sin far som vil få henne bortgiftet for en hver pris, og så av Petruccio med både fysisk og emosjonell mishandling… Men så så jeg etter hvert at det kanskje er opptil flere måter å se Katherine på:
*opposites attract, og kanskje blir hun virkelig etter hvert forelsket i sin myndige og macho mann, og han i henne. Det fins visst slike kvinner som alltid faller for the bad boys har jeg hørt. At mannen hersker over henne, er et tegn på hans kjærlighet, den man elsker tukter man osv. I så fall er hun oppriktig i sin avslutningstale:
Den ærefrykt som undersåtten skylder
sin fyrste, skylder kvinnen jo sin mann,
og blir hun trassig, tverr, sur, vrang, og nekter
underordne seg hans gode vilje,
er hun da annet enn en frekk rebell
og sviker mot sin herres kjærlighet?
*eller Katherine står der som et offer og er virkelig knekt og ødelagt av Petruccios sjåvinistiske mishandling, sett med våre 2010-øyne. Hun har gitt seg, og innfunnet seg med sin skjebne. Her er vi igjen inne på praktisk overlevelsesstrategi som flere av Shakespeares kvinner har vært nødt til å ty til. Som dere skriver, Anja og Annelingua, så er vel dette i tråd med samtidens kvinnesyn, en kone skal adlyde og underordne seg sin mann, samfunnets orden og harmoni er gjenopprettet.
*eller Katherine er ironisk i avslutningstalen. "Yepp, kvinner skal undreordne seg mannen... særlig!" Hun har, som du skriver Anja, vist seg som en sterk og oppegående kvinne som er i stand til å ta igjen verbalt med Petruccio. Hun er vittig og intelligent i så pass stor grad at hun later som hun har gitt seg på slutten av stykket og bare venter på å komme hjem for å fortsette "krigen". Hun er liksom ikke typen til å gi seg. Enten aner ikke Petruccio hva han har i vente når han sier ”Jeg tok gevinsten”, eller han skjønner Katherines ironi, og elsker henne for det?
Veldig fine observasjoner, Karamella! Håper at den siste teorien din er den riktige, jeg likte Katherine for godt til å se henne underkuet og bekjempet...
Heia Karamella, der fant du en løsning som er til å leve med for oss 2010-damer: selvfølgelig forbeholder vi oss retten til å tenke på Katherines vegne at "Siste ord er ikke sagt...!", og setter vårt håp og vår lit til at soga held fram etter teppefall, og DA, vår godeste Petruccio, DA skal du ikke være for trygg....
;-D
Så hyggelig :) Mulig jeg overtolker da, men jeg leste at stykket har vært satt opp på teateret med en ironisk Katherine på slutten noen ganger.
Puha, det der ble litt av en tirade!!!
Forviklingskomedier er jo morsomme! Både Shakespeare og Holberg var hyppige brukere av denne sjangeren, og jeg må virkelig si det var kvalitet over det de skrev. Jeg fascineres over at jeg kan le av noe som ble skrevet for så lenge siden!
Er ikke ferdig med stykket enda; sitter og leser nå - har hatt alt for mye annet å gjøre denne uka. Men, på grunn av det du skriver, måtte jeg sjekke; Siden det verserte flere varianter av Shakespeares stykker, finner jeg i min versjon av The Complete Works noen alternative scener mot slutten av komedien, og her møter vi Sly & co igjen. Tror nok din versjon er den som stammer fra The First Folio (for der var Sly ikke med..). Skal gi nærmere tilbakemelding om den alternative slutten når jeg er ferdiglest.
Åh, sier du det? I min utgave er Sly med i Induction, scene I og II, og på nytt med et par replikker sist i akt I, scene I. Og dett var vel dett. Min utgave nevner i forordet at stykket ble "(f)irst printed from foul papers in the First Folio", og at det senere dukket opp en "A Pleasant Conceited Historie, called The taming of a Shrew(---)", og at det er forskjell bl.a. på Christopher Sly-gehalten i disse to tekstene. Nå håper jeg å få høre "hvor meget Sly" det er i tekstene dere andre har lest... ;-)
Er også såvidt i gang og tenkte på Jeppe, enda mer jeg kunne tenkt meg å lese om igjen...
Har ikkje heilt komt meg i gong med "The Taming of the Shrew" endå, men har lese nokre plotskildringar og stykket verkar lovande. Kva heiter skodespelet på norsk?
Det heiter Troll kan temmes, trur eg. Har ikkje komme så langt sjølv enno, men satsar på å vere ferdig til fredag. Har litt for mykje anna enn lesing å ta meg til for tida!
Ah men den har eg jo faktisk høyrt om! Eg trudde dette var endå eit av desse "ukjente" (lite kjente) Shakespearestykkene, men tydlegvis ikkje, synes at det var noko kjent i plottskildringa =)
Trur til og med det er laga ein ungdomsfilm basert på boka; 10 Things I Hate About You, med blant anna Heath Ledger... Så stykket er nok ikkje ukjent, nei ;)
- ei filmatisering med Elizabeth Taylor og Richard Burton. Men der er visst stykket omskrive ganske mykje for at dei to stjernene skal få vise seg fram.
Filmen med Taylor/Burton kom i 1967. Og så oppdaget jeg at et tidligere megastjernepar, Mary Pickford og Douglas Fairbanks jr., også spilte inn The Shrew - i 1929. 1929-versjonen på imdb.com
Er det ikke en musical basert på dette stykket også? Mener den heter "Kiss me, Kate", og jeg får litt Kurt Weill-fornemmelser når jeg tenker på den tittelen - men samtidig så forbinder jeg også Taylor/Burton med Kiss me Kate... Nei, nå MÅ jeg google dette.
- Ja da, fant "Kiss me, Kate", jeg - bare at musical-musikken var av Cole Porter: wikipedia om Kiss me, Kate - og hvis noen husker den der skikkelig sexy sangen "(It's) Too Darn Hot", så er den fra denne musicalen. Som vant en drøss med Tony Awards i 1948, og enda en drøss Revival Tony Awards da den ble satt opp på nytt i 1999... OK: nå tilbake til det opprinnelige skuespillet!
Spennende! Tror jeg også skal prøve å få tid til å lese denne nå.
Så bra! The more, the merrier gjelder absolutt når en leser Shakespeare. Gleder meg til diskusjon mot helga ;)
Sist sett
