Bokelskere.no

Her bommer Fosse for en gangs skyld synes jeg, dette var rett og slett kjedelig. Men han får 3 prikker for at han heter Jon Fosse og vanligvis er jævlig bra.

Jeg likte ikke så godt Fosses "leking" med gramatikken, manglende tegnsetting. For meg så ble det et lite irritasjonsmoment, og ikke den opplevelsen jeg tror Fosse hadde ment å gi leseren. Men da boka var så lita så leste den 2 ganger etter hverandre, - og fikk mer ut av boka andre gangen. Da hadde jeg klart å slutte å irritere meg....

Jeg synes dette var en vidunderlig og sterk fortelling, med et språk som flyter framover, som duver omtrent som havet, og med spenning så det holder. Med fargerike skildringer og en handling drevet fram av dialog og tilbakeblikk. Mesterlig å kunne favne så mye med så få ord.

Enig i dette...jeg fikk endelig "tatt meg sammen" og lest noe av Fosse i dag...hadde en kort, intens lesestund i formiddag.(Ikke lydbok denne gangen). Boken har stått på prioriteringsliste siden den kom ut...og jeg har også nå anskaffet to Fosse romaner til. Skal si det var kraft i denne korte teksten, nesten så man ble grepet av piskeslag under lesingen. Kampen for tilværelsen, de to med sin kjærlighet mot resten av verden..de som ikke eier mot de andre som eier.Om det skjedde i Bjørgvin i et tidligere århundrede, så er da temaet til de grader aktuelt i dag også; det er flyktninger, det er kriger, det er forfordeling og urettferdighet...hva skal disse to gjøre for å overleve da? Man aner at Asle har tatt kampen opp for å sikre kone og barn. Hva gjorde denne korte romanen så fascinerende? - selvsagt var det kjærlighetshistorien og dette unge paret i en ugjestmild verden, men også like mye det "Draumkvedaktige" i fortellermåten, evighetsperspektivet med "juleevangeliet" flettet inn, og slekters gang, med fedre og sønner og noe som går i arv. Dessuten ble det språklige en stor estetisk opplevelse, hele romanen var jo som et epos med assosiasjoner til musikk og en fuge som fortsetter og fortsetter...forfatteren er ikke glad i å sette punktum...men innimellom kom det faktisk noen "raske smell" med minimalistiske setninger på få ord (F.eks."For alltid borte"), uhyre virkningsfullt som kontrast til de sidelange periodene. Musikken, sangen var på en måte flettet inn i historien også, det var noe som berørte både Alida og Asle. Alida kunne høre inni seg sangen om kjærligheten og finne trøst i den. (Dette minnet meg om Kino og Juana, to fattige mennesker som holder sammen og står alene med sin kjærlighet i en uvennlig verden - Steinbeck's The Pearl. - Kino er også villig til å kjempe med alle midler for å beskytte sin kone og barn, og han finner fred ved å lytte til den gode, fredfulle sangen inni seg, familiesangen, fedrenes sang - men senere kommer sangen om det vonde og farlige og ødelegger idyllen)

Er enig med deg, dette er både uvanleg og fantastisk. Det uskrivne er nesten like sterkt som det skrivne.
Skrivemåten er spesiell, fekk nærmast inntrykk av hav og bølger som duvar fram og tilbake med større og mindre styrke - alt etter kva som låg i innhaldet.
Har ikkje lese noko av Fosse før, denne her skal eg iallfall lese meir enn ein gong.

Tror jeg liker alt jeg har lest av Jon Fosse, og det begynner å bli ganske mye. Har omtalt en god del i bloggen min - Andvake er vel en av de beste synes jeg. Min omtale

Andvake er ei utrulig historie med ein gjennomtenkt takt nærast eit musikkstykke med pauser og gjentakingar, der dei grammatiske reglane må vike for kunsten. Her har Fosse med sin enkle form tatt oss med inn i ein allegori utan jåleri og pynt. Men likevel eit flott bidrag til kresne lesarar. Personleg synest eg at s.27-28 er geniale, og at Fosse generelt er autentisk og ikkje kjedeleg...

Vil du si at dette er en bok som treffer kvinnelige lesere lettere?

Hei Ellen

Det vet jeg ikke, kjenner mange menn som liker den godt. Tror nok bare at Fosse ikke fanget meg denne gangen.

evt at du som leser ikke fanget teksten? nei, neppe, det er vel ikke leserens oppgave, men teksten, forfatteren?

Fosses romaner er noe av det beste jeg kan lese. Mediativt. Det er imponerende hvordan han klarer å skape en så tydelig stemning, og skrive opp skjebner, slekts- og stedshistorie på så få sider, og med sin repetive skrivemåte.

Få ord. Svære greier.

Andvake er sammen med Det er Ales, de romanene av ham jeg har likt best.

Ja, det er vel forfatterens oppgave å fange leseren, ikke omvendt, men det er klart at en leser ikke kan være i stand til å fange teksten også. Men dog, jeg datt av her.

Jeg likte Andvake. Den var så enkel og liten,med mye usagt uhygge.

Usagt uhygge. Det er vel den mest presise skildringa av kjensla eg sit att med etter å ha lest boka. For her skjedde det nok ein del som ikkje er sagt i klartekst.

Første møte med Fosse var veldig positivt med boken andvake og trilogien som jeg likte veldig godt,men dessverre de andre bøkene ble bare gjentagelser og gjentagelser og ingen framdrift. Alt for kjedelig.