Bokelskere.no

(The Most Lamentable Roman Tragedy of) Titus Andronicus går for å være Shakespeares aller første tragedie. Romerne kommer hjem som seierherrer etter kamper mot goterne. Blant fangene deres befinner Tamora, goternes dronning, og hennes sønner seg. Trass i at Tamora ber for sin førstefødtes liv, velger den romerske generalen Titus Andronicus å drepe ham. Dette er starten på en intens jakt på hevn.

Tamora gifter seg med keiser Saturninus og hennes makt som keiserinne gir henne anledning til å planlegge og gjennomføre hevnen (er det bare jeg som ser noen paralleller mellom dronning Margaret, Henry VIs kone, og keiserinne Tamora?). Hun får sine sønner til å voldta Titus’ datter Lavinia og drepe hennes ektemann, Bassianus; keiserens bror. Etter voldtekten kutter de av Lavinias tunge og hender, slik at hun ikke vil være i stand til å fortelle hvem som har utført udåden. På toppen av det hele sørger Tamora for å legge skylden for Bassianus’ død på to av Titus’ sønner. Men hevnen er ikke over med dette. Tamora sender sin mauriske elsker Aaron med falskt bud til Titus; om han kutter av seg hånden vil sønnene hans bli spart. Titus blir nesten gal av sorg når sønnenes hoder og hans egen hånd kommer i retur fra keiseren.

Lavinia greier etter hvert, ved hjelp av Ovids Metamorphoses, å forklare for faren hva som har skjedd. Det er alltid interessant når Shakespeare refererer til sine inspirasjonskilder. Metamorfoser har jeg lenge hatt tanker om å lese, nå ser det ut til at det er noen vei utenom.

Når Tamora føder Aarons sønn, kommer det til brudd mellom dem; et annet barn blir plassert i bastardens sted og Aaron velger å ta seg av sitt nyfødte barn. Når Aaron etter hvert blir tatt til fange av Titus’ sønn Lucius er han villig til å fortelle alt som har skjedd, for å spare sønnen. Aarons karakter kommer til syne når han uttaler:

Even now I curse the day – and yet I think

Few come within the compass of my curse –

Wherein I did not some notorious ill

Titus får til slutt sin hevn over Tamora; han dreper hennes to gjenlevende sønner og baker dem inn I en pai som han lurer henne til å spise. Etter å ha fortalt henne den grusomme sannheten, dreper han henne. Titus blir så drept av keiseren selv, som igjen blir drept av Titus’ sønn Lucius… Ikke ende på blodbad og grusomheter, altså! Tragedien ender med at Lucius overtar som keiser, men han sørger for at hans families tragedie ikke blir glemt (om Tamora):

But throw her forth to beasts and birds to prey.

Her life was beastly and devoid of pity,

And being dead, let birds on her take pity.

Må si at Shakespeare i denne tragedien overgår selv Quentin Tarantino i blod, gørr og djevelskap! Likevel; jeg likte skuespillet godt. Lavinias skjebne var definitivt den som gikk mest inn på meg; ondskapen som ble utført mot denne uskyldige jenta var hjerteskjærende. Når hun i tillegg til slutt blir drept av sin egen far, som ønsker å spare henne for den fornedrelsen hun lever med, er tragedien komplett.

Er no snart ferdig med stykket på både norsk og engelsk, og i motsetnad til, for eksempel, the Tempest, der eg synes omsetjinga var vel så god som orginalen, var denne omsetjinga skuffande svak.

Eg synes Titus Andronicus, er eit bra stykke, og eg kan skimte fleire uferdige skisser, på seinare karakterar.

Dette er jo ei tragedie, men eg synes ikkje at Shakespeare heilt klarer å vekke min sympati for nokon av karakterane, korkje Titus sjølv eller hans datter Lavinia. Stykket har altså manglande sympatisuggesjon!

Eg er usikker på om dette har med språket å gjere, karakterane viser jo liten sympati overfor kvarandre, som Karamella viser til i sitt innlegg (sjå under), der Marcus skildrar Lavinias lemlestelse med poetisk malte ord fremfor å hjelpe ho, eller om det rett og slett er karakterane som ikkje heilt når opp til dei store tragiske heltane, som Oidipus, Othello og Phaedra.

På den måten synes eg ikkje at Shakespeare klarer å oppfylle tragediens mål, som er, viss eg huskar Aristoteles riktig, Katarsis ("renselse").

Eg hadde også litt problem med å finne ut kva for ein karakter eg likte best. Eg trur kanskje at det må vere Tamora, ho er sikkert ikkje så grei å ha med å gjere, men ho får i alle fall fart på sakene =)

Mitt litterære innspill på Shakespearefronten vil nok begrense seg til dette. Jeg har kun lest Romeo og Julie og deler av Hamlet i skolesammenheng. Grunnen til at jeg allikevel skriver dette er fordi jeg synes du skriver godt og klargjørende om dette for meg ukjente stykket. Til tross for at jeg ikke leser litteraturen er det veldig interessant å følge med på diskujonen:) Lykke til videre!

Takk, takk, det var hyggelege ord. =) Også er det sjølvsagt berre å hengje seg på lesinga om du får lyst, alltid kjekt å vere fleire! Neste veke skal me lese "Taming of the Shrew ", denne har eg ikkje høyrt om så det skal verte spenande. Det er altså ei komedie..

Jeg falt pladask for Titus da han kappet av hånden for å redde sine to sønner, vel, huff, det var ihvertfall det han håpet ville skje.

Eg hadde ei stund som mål å lese alle Shakespeare-stykka på både norsk og engelsk. Dette har eg gått bort frå, sidan eg vil lese anna litteratur innimellom òg. Synd at du meiner omsetjinga var svak, men i så fall er eg glad eg nøyde meg med den engelske utgåva denne gongen.

Sidan Titus Andronicus truleg var Shakespeares første tragedie, er det ikkje rart om den store diktaren ved seinare høve tok fram nokre liknande karakterar igjen. Trass alt; med alder og erfaring utvikla truleg sjølv Shakespeare seg… Han var vel berre eit menneske og ville kanskje vidareutvikle og modifisere ting han hadde skrive da han var yngre?

Nei, du har rett i at klinisk lesing av sjølve stykket ikkje borgar for særleg sympati for karakterane, til det er dei rett og slett for karikerte og/eller eindimensjonale. Når eg kjenner sympati,er det fordi eg ser for meg det som skjer og lever meg inn i meir enn orda eg les (ah, den som hadde vore regissør!).

Av Aristoteles’ katarsis er det lite å finne i dette stykket; her er det hemn og atter hemn, utan stopp, som gjeld. Titus er slett ikkje, etter mitt syn, ein klassisk helt, men han blir i mine auge utsett for urett i og med at Tamoras hemn er ein smule… overveldande. Difor kan kanskje Titus oppfattast som ein slags helt; han må utslette denne forferdelege og hemngjerrige kvinna!

Er einig i at Tamora er ein karakter ein festar seg ved; ho driv historia framover og er kanskje den eigentlege hovudpersonen?

“It (the play) has 14 killings, 9 of them on stage, 6 severed members, 1 rape (or 2 or 3 depending on how you count), 1 live burial, 1 case of insanity, and 1 of cannibalism—-an average of 5.2 atrocities per act, or one for every 97 lines.” Wikipedia

Jeg trengte litt tid for å fordøye dette stykket, og fant litt hjelp i sekundærlitteratur for å få noe mer ut av det enn bare vold og grusomhet. Det hjalp litt når jeg leste hos Dickson at ”Titus Andronicus (…) specializes in squeezing distressing events into beautiful patterns.”

Flere kritikere mener at det blomstrende, bilderike, høytidelige språket brukes for å skape distanse til de grufulle hendelsene. Publikum skal være klar over at det er et teaterstykke de ser på eller leser. Karakterene er ikke tegnet som mennesker, men som typer som det ikke er meningen at vi skal identifisere oss med. Lavinia er ikke et menneske vi skal føle medlidenhet med men en representant for typen Såret Uskyld. Wikipedia

Mulig jeg er langt utafor her, men her detter Brecht og ”Episches Theater” og Verfremdungseffekte ned i hodet på meg. Fremmedgjøringseffekter skal skape distanse til karakterene som fremstilles, slik at publikum ikke ”blendes” av medfølelse med dem, men røskes ut av teaterets illusjon og ser (hos Brecht det politiske) budskapet. Hmm, må tenke litt mer på det der…

Når Lavinias onkel, Marcus, får se sin niese etter voldtekten styrter han ikke frem for å hjelpe henne. I stedet utbryter han:

Fortell, Lavinia hvilke barske hender

har hugget grenene og snauet kroppen

for de to skjønne ornamentene,

hvis skygge konger ønsket sove i,

men aldri vant så stor en lykke som

din halve kjærlighet? Du svarer ikke?

Å, se, det varme, røde blodet strømmer

som en fontene vinden griper fatt i,

det stiger, faller mellom dine lepper,

og går og kommer med ditt åndedrett.

2.4

Jeg synes i alle fall det er umulig og ikke føle medfølelse med Lavinia, selv om hun ikke fremstilles med psykologisk dybde osv.

Det er nok Titus som skal være den tragiske helten, og hans tragiske feil som utløser hevnorgiene, er at han lar Tamoras sønn bli ofret helt i begynnelsen. I tillegg hogger han, temmelig impulsivt, ned sin egen sønn når denne vil hjelpe sin søster. Ganske vanskelig å ha medfølelse med denne helten, som riktignok utsettes for mye grusomt, men som er like grusom selv, ikke minst når han dreper Lavinia for at hun (eller han selv) skal få slippe skammen.

”I likhet med mange hevndramaer på den tid, har det som formål å vise oss hevnens destruktive og selvdestruktive virkning. Men Shakespeare søker også å trenge dypere ned i hevnproblematikken ved å flette inn et videre tema: forholdet mellom barbari og sivilisasjon.” (Kirsten Minsaas i etterordet til oversettelsen på nb.no) I forhold til de klassiske aristoteliske krav til en tragisk helt når vel ikke Titus helt opp, det er han for barbarisk til.

Jeg er fullstendig enig med deg i at Titus ikke akkurat er noen klassisk helt! Til tross for hans skyld og ondskap synes jeg likevel det er mulig å føle sympati med han; han blir jo nesten gal av sorg etter at Lavinia er skjendet og sønnene henrettet for noe de ikke har gjort.

Javel, han startet det hele med å henrette Tamoras sønn (siden sønnen var krigsfange, var vel ikke det uvanlig? Og tross alt, han lot resten av familien gå fri...noe som gjorde det mulig for Tamora å gifte seg med keiseren), men Tamoras hevn er vel en smule uproposjonal, eller? Selv om Titus er den første til å drepe noen av de som er involvert i dette stykket, mener jeg det er Tamora som setter i gang selve blodhevnen.. og her er ikke øye for øye nok!

Jo da, det går absolutt an å ha en viss medfølelse med Titus også, det er en fascinerende karakter som Shakespeare har trent seg med før han skapte sine større tragiske helter i kommende stykker leste jeg et sted. Ovenfor prøvde jeg å putte ham inn i et mer klassisk tragisk helt-skjema der jeg ikke syntes han passet helt. Men hva synes dere om Aaron?

Aaron er i starten av stykket Tamoras hengivne elsker; han gjør det hun ber ham om og han utfører sine nedrige plikter med glede. Han uttaler selv at en dag uten drap eller dårlige handlinger er en nesten bortkastet dag… Kanskje Shakepeare var veldig bevisst når han valgte en maurer i denne rollen; verden så den gang ganske annerledes ut og fargede mennesker ble sett på som barbarer…(gleder meg forresten til Othello!).

Likevel; når Tamora føder Aarons barn (hans bastard!) synes jeg å se en endring – han velger å spare barnets liv og bryte med Tamora; barnet blir det viktigste. Når Lucius tar Aaron til fange er det nettopp barnets liv han ber for og han svikter Tamora for å redde sitt eget kjøtt og blod. Her viser Aaron menneskelige trekk han fullstendig manglet tidligere. Når han til slutt skal dø, viser han i tillegg anger. Med andre ord; han har forandret seg på grunn av at han nå har et annet menneske som er fullstendig avhengig av ham..

Man kan vel si at hvis Lavinia representerer uskyld, altså er en type uten mulighet til å endre seg, så var det ikke Titus som tok livet av henne, men voldtekstmennene, som jo røvet henne hennes uskyld og derfor hennes egenart som karakter. Hehe, dette er selvsagt å dra det litt langt, men kan kanskje være interessant å se på likevel.

Det er godt mulig Titus drap av Lavinia var et æresdrap, men det virket som at det for ham var en handling av barmhjertighet. Ja, han endte Lavinias lidelser (foruten ærekrenkelsen var jo dessuten begge hennes hender kappet av), men også, ved å gjøre så, påførte han seg selv mer lidelse. Kanskje var hans drap en slags martyrhandling. ;-)

Absolutt interessant ang. Lavinia. I Shakespeares samtid var vel publikum vant med morality plays og framstilling av typer, og i den konteksten har du sikkert rett i at Lavinia er "død" idet egenskapen uskyld er borte. Det var vel i dette noe av Shakespeares nyskapning lå, at han etterhvert utviklet rundere karakterer. Og da er vi over på vår godeste Titus...

Når det gjelder æresdrap, er jeg ikke sikker på om det er noen motsetning i det du sier, uten at jeg har gått veldig dypt inn i æresdrap-problematikken i enkelte land i dag. Vil ikke en kurdisk far som dreper sin datter kunne føle at det er av barmhjertighet, siden hun har utsatt seg selv og familien for skam? Han vil vel også kunne føle lidelse og sorg ved det han føler han er nødt til å gjøre, og betrakte seg selv som martyr fordi han tar på seg en oppgave og en lidelse han tror en gud har pålagt ham? Er det i mindre grad et æresdrap om Titus dreper Lavinia av plikt og ytre krav og konvensjoner, enn av barmhjertighet enten fordi hun er fysisk/psykisk skadet eller "ødelagt" i samfunnets øyne? Jeg er egentlig enig i at det virker som at drapet skjer av medlidenhet, sjø. Jeg er bare ikke så helt sikker på at handlingen er helt uselvisk, som når man tar livet av et skadet dyr for å ende dets lidelser. Gamle-far Titus, som i begynnelsen kjapt og brutalt hugget ned sin sønn Mutius, og på slutten lager pai av Tamoras sønner, har sitt eget syn på rett og galt... :)

Hehe, ja, man kan vel ikke vite, kan man? Er Titus drap av Lavinia selvisk eller uselvisk? Er det mulig å skille mellom æresdrap og barmhjertighetsdrap i Titus' øyne? Det eneste vi kan si sikkert er at Titus selv rettferdiggjør sitt drap som barmhjertighet, men kanskje noe av den smerten han føler i ettertid også kommer av at han tviler på sine egne motiver og de veier han har "blitt tvunget" inn på. Det er vel det som gjør Shakespeare så frisk, det uvisse og ubestemte som vi lesere (eller publikum) selv må fylle ut. Og selvsagt at det ved siden av alt det høystemte også er plass til burlesk humor og uortodoks pailaging. ;-)

Nemlig! :)

Titus begår æresdrap på Lavinia, altså? Da ble brått dette dramaet tilført en liten ekstra aktualitet i forhold til den norske samfunnsdebatten i dag, hvis det er slik å forstå? Og når jeg leser ditt sitat, Karamella:

Men Shakespeare søker også å trenge dypere ned i hevnproblematikken ved å flette inn et videre tema: forholdet mellom barbari og sivilisasjon.”

• da fristes jeg også til å trekke linjene videre, til hevntanken hos ekstremister som f.eks. al-Qaida - og utfordringen som ligger i spørsmålet om hvordan "kampen mot terror" bør/skal/kan bedrives. Men siden jeg ikke har lest Titus Andronicus, så er jeg kanskje fullstendig på jordet nå?

Da er vi i såfall to på jordet ;), jeg tenkte det samme. Først tenkte jeg på vår egen "ærerike" blodhevn-fortid som beskrevet for eksempel i Islendingesagaene, og derfra er veien kort til dagens aktuelle situasjon ja. Noen er motstandere mot at man alltid på død og liv skal trekke linjene til dagsaktuelle situasjoner når man leser "klassisk" litteratur. Jeg mener nå at det er det at dette er mulig, som gjør stor litteratur stor. (A propos hvorfor lese-diskusjonen).

Shakespeare bygde på romerske kilder (Seneca og Ovid) da han skrev stykket, og i følge det jeg har lest meg til, måtte Titus drepe Lavinia fordi de historiske foreleggene fortalte historien slik.

Shakespeare hadde jo skrevet om Rosekrigene (Henry VI part 1, 2 og 3 og Richard III) før dette stykket kom, og der går også tematikken blant annet på motsetninger mellom sivilisasjon og barbari (borgerkrig, tyranni), så jeg synes denne tolkingen føyer seg pent inn og at det desverre er et aktuelt tema.

Jeg fikk en viss følelse av Sweeney Todd her, jeg - du vet den musicalen om "The Demon Barber of Fleet Street" og hans medsammensvorne paibakerske? Kan det være at skaperne av musicalen har hatt Titus Andronicus i bakhodet? Uansett; dette er et Shakespeare-verk jeg knapt har hørt om en gang (vel, jeg har Shakespeares samlede i hyllen, men har tydeligvis ikke en gang lest innholdsfortegnelsen grundig nok). Veldig glad for at Shakespeare-prosjektet du og resten av "gjengen din" holder på med (all ære til dere for dét!), også kaster av seg slike anmeldelser som denne - så får vi andre en smakebit Shakespeare, vi også!

Ja, ser hva du mener ang. Sweeney Todd ;) Må si at jeg storkoser meg med Shakespeare-prosjektet! Trodde det ville bli tungt å gjennomføre, men etter 7 skuespill går det over all forventning. Liker at tekstene er så varierte; etter 4 historiske skuespill var det godt å komme innom komedie og tragedie igjen. Personlig er jeg spent på hvilke av skuespillene som fremdeles vil ”være med meg” etter at en tid har gått. Holder en knapp på The Tempest og Richard III foreløpig…

Helt enig! Og hos meg er det også Richard III som sitter igjen så langt. Har noen sett noen av filmatiseringene? Var inne på Youtube og så på noen klipp både med Laurence Olivier og med Ian McKellen og fikk lyst til å investere i begge...

Jeg var fristet til å melde meg på prosjektet deres, for jeg skulle meget gjerne ha mer oversikt over Shakespeare - men så ble jeg realistisk og innså at jeg ikke er så god til å lese etter en plan, da mister jeg leselysten. (Uansett hvor bra lesestoff det dreier seg om.) Så jeg blir heller stående på sidelinjen og heie entusiastisk på dere!

Apropos The Tempest så jeg for mange år siden en sinnssvakt fantastisk enmanns-oppsetning av det stykket - et gjestespill på daværende Statens teaterhøyskole som jeg tilfeldigvis fikk anledning til å se. Skuespilleren fremførte hele stykket ved hjelp av to lommelykter, en stålampe og en sovedukke... Uforglemmelig! Jeg er sikker på at gamle William ville bifalt prestasjonen...

Enig! Planlagte leseliste (evt. også pensum) er aldri kjekke å følge. Eg har også lagt merke til at dersom eg legger til ei bok her på bokelskere i kategorien "skal lese" eller til og med "leser", så misser eg lysta ganske fort ;)

Når det kjem til dette Shakespeare prosjektet, var eg heldigvis smart nok til å melde meg inn som "støttemedlem" - det vil seie at eg leser dei verkene av han som verkar spennande, eg foreslår derfor at du også gjer dette =)

Enig med Anja, the Tempest oppsettinga høyres svært interessant ut!

Jeg har faktisk fått lest flere bøker enn tidligere, tror jeg, ved å legge dem inn her, og merke dem med "skal lese" - for når jeg har lagt inn bøker jeg har hatt en stund, har jeg samtidig fått en påminnelse om alt det snacksy jeg faktisk har liggende... Det har heldigvis ikke gitt meg "pensumfølelsen", i alle fall! Men det å være "støttemedlem", som du sier, høres ut som et columbi egg. Sterkt fristet til å følge ditt eksempel!

(Og ja - den "Tempest"-oppsettingen var en fryd og en fest! Har ergret meg i 25 år over at jeg ikke noterte ned navnet på fyren som stod for moroa - han var canadier, tror jeg, men dét er jo ikke særlig mye til spor å gå videre etter... Så lenge etterpå er han kanskje ikke å finne på scenen lenger heller, uansett.)

Wow, det teaterstykket høres helt fantastisk ut. Stadig blir jeg overrasket over folks kreativitet! Tror som deg at den godeste Shakespeare ville satt pris på en slik heder ;)

Så synd du ikke ble med på prosjektet. Om du vil kan jeg godt sende deg tidsplanen, slik at du kan bli med og lese noen av stykkene. Takk for entusiastisk heiing!

Tidsplanen deres kan det være morsomt å se - kanskje jeg brått setter meg i sidevognen for en liten tur med; uansett kan den sikkert bringe meg litt nærmere Shakespeare-mastodonten i bokhyllen, den har fått stå i fred lenge nå...

Må bare samtidig spørre om du har vært borti noe særlig av Molière? Ikke at jeg selv har veldig oversikt der heller, altså - men jeg har sett et par stykker på scenen, og så finnes det en FANTASTISK film om Molières liv som er regissert av Ariane Mnouchkine, med rollebesetning = hennes teatertrupp "Theâtre de Soleil". Filmen heter vel bare "Molière", rett og slett, og den er svimlende fantastisk. Dukker den opp i nærheten av deg, må du forsøke å få sett den, jeg er HELT sikker på at den må være noe for deg og andre Shakespeare-elskere! Så vidt jeg har funnet ut, er filmen hittil ikke tilgjengelig på DVD, dessverre, dessverre... Molière og Shakespeare var jo ganske samtidige, så derfor koblingen, om noen skulle lure!

Jenter, jeg kan meddele at filmen er tilgjengelig på Amazon.co.uk.

Næææ! Det har den ikke vært før! I europa-dvd-format også da, eller? Nå - det kan jeg jo sjekke selv. Strålende nytt, det der!

Og der var den! åhhh... den koster 29 pund, jo... OK, men da finnes den, da skal vi nok få den i hus på et tidspunkt. Merci beaucoup!

Det finnes en 2007-versjon til 5£, det er jo et kupp! Et alternativ er å kjøpe den "originale" varianten og så sende den rundt til interesserte som i en bokbyttering.

Lastet akkurat ned 21 skuespill av Moliere til min kindle til $2,99. Blitt inspirert av tråden her, takk for det!

Great!!! - både å få ekstratipset om den billigere versjonen av filmen, og at du ble inspirert til å kaste deg over Molières tekster. Da gjenstår bare en sånn bagatell som å få lest noen av dem... :-P/:-D

Enig, det er en utfordring. Prøver for tiden en teknikk jeg kaller "snikende tiger, skjult drage". Sånn er det: jeg sniker meg inn på en bok i bokhylla, river den ned og leser intenst i 10-30 minutter. Boka er totalt uforberedt og yter liten motstand. Jeg rekker ikke begynne prokrastineringen, som jeg ellers er så flink til. Leste både i Sartres Nausea og en morsom tullebok Anthropology på denne måten i dag.

Det var jammen litt av et spenn - Sartres stykke er ikke akkurat et morsomt tullestykke, vel... Jeg kjenner til det, fordi det står i samme lille pocketbok som "For lukkede dører" (rettere sagt "Huis clos"), som jeg la opp til fransk grunnfag i min grønne ungdom. Huis clos er fremdeles et av mine favorittstykker å lese - men La nausée kom jeg meg liksom aldri til å gi meg i kast med. Hmmm... kanskje jeg skulle prøve din metode, og foreta et bakholdsangrep på det en vakker dag...? Men igjen: fader William står først i den køen fremdeles, han!

Jeg hadde et av mine beste leseopplevelser med Sartres "The age of reason" for noen år siden. Boken er full av understrekninger og eselører. Har tenkt at Nausea er litt samme type, men formiddagens økt ga meg inntrykk at den nok er vanskeligere lesbar, med sine mange "streams of consciousness". Har aldri lest Huis Clos, det er et teaterstykke, que?

Suverent teaterstykke - "For lukkede dører" på norsk. For endel år siden laget norsk fjernsynsteater en bra oppsetning av det, uten at jeg husker hvem som spilte eller regisserte. Stykket handler om tre personer som havner i helvete, av ulike grunner - og er plassert i et nakent rom, sammen. En fengslende beskrivelse av hvordan de tre går hverandre mer og mer på nervene - niks steking over bål eller andre torturmetoder i dette helvetet, men Sartres helvete er likevel infernalsk så det holder. I norsk oversettelse er nøkkelreplikken i stykket som følger: "Helvetet - det er dei andre."

Riktig en oppbyggelig liten kosebok for en regnfull søndags ettermiddag det der, altså! ;-) Og dett var alt jeg kunne berette om Sartres forfatterskap - og ikke lest et kløyva ord av ham utenom Huis clos, nemlig... (Men har i det minste et par Simone de Beauvoir'er - ikke på fransk - som hyllevare. Ulest.)

Takket være deg har jeg i kveld lest Misantropen av Moliere - fantastisk morsom!

Egentlig bør en vel helst oppleve skuespill på en scene framfor å lese dem, men jeg liker å lese disse tekstene samtidig som jeg ser for meg hvordan karakterene kan framstilles i en dramatisering. Nettopp derfor synes jeg sjelden karakterer blir flate hos dramatikere (ei heller i Titus...); jeg ser hele tiden for meg hvordan en skuespiller (eller regissør) ville tolket akkurat denne rollen.. Selv et skuespill med få sceneanvisninger og karakterforklaringer setter jeg stor pris på. Skuespillerprestasjoner er vel med på å forme publikums følelser/mangel på følelser for karakterene?

PS: Håper du blir med på deler av Shakespeare-prosjektet ;)

Takket være meg har du lest Misantropen, sier du - det er jammen mer enn jeg har... Men hyggelig at vi kan inspirere hverandre! Jeg har fått tidsplanen du har satt opp, fra Karamella tidligere i dag, og som jeg sa til henne: det ser jo forlokkende ut, ja... Jeg tør ikke love noe, annet enn at jeg definitivt skal finne frem de samlede fra hyllen og sette meg til å bla litt i løpet av helgen. The taming of the shrew, som dere skal gå løs på nå, er ikke noe dumt sted å starte for min del, og så liker jeg jo å lese skuespill, selv om det er lenge siden sist. Det jeg også sa til Karamella, var at jeg blir litt "misunnelig" for dere som har grunnlag for å mene noe om fortolkningen av Titus, når jeg leser innleggene her i tråden - og misunnelse er som kjent en sterk drivkraft! ;-P

Og jeg plukket faktisk fram igjen Racines Fedra :)

Hehe, eg måtte finne frem Fedra då vi las the Tempest. Det vart forresten også eit gjennsyn med både Ovids Metamorfose og Vergils Æneiden, etter at eg las denne boka, noko som eg trur var lurt etterson Shakespeare er svært flittig med å referere til dei i andre skodespel.

No har eg lest Fedra - takk for tipset ;)

Ja og korleis likte du den Anja, var den like episk og tragisk som du hadde venta? =)

Absolutt! Likte skodespelet svært godt! Racines bruk av klassiske figurar og mytologi fungerte bra. Sette òg pris på temaet; ikkje berre gjerningar, men sjølv tankar kan føre ein person ut i ulykka. Stakkar Hippolytos, han fekk ein ublid og særs ufortent skjebne..

Bruk av klassiske figurar og mytologi er alltid ein suksess, etter mitt syn! Eg likar også det at Racine teke oppigjen den greske tragedien sin formell, som går ut på at lagnaden (hugsar ikkje heilt fagterminologien her) er forutbestemt, og at denne ikkje kan endrast. I motsetnad til Titus Andronicus, er dette stykket eit skikkeleg stykke tragedie, som verkeleg gjev rom for katarsis. =)

Ja, det er ikkje tvil om at Fedra er ein tragedie. Men trass alt; ingen av figurane i stykket går gjennom katarsis (rensels) for så å komme heilskinna ut den andre enden. Dei som lyg må betale, men det må jamvel dei som teier òg. Den einaste som står att til slut er Tesevs, og han er vel ikkje akkurat nokon mønsterborgar…

Men Anja, kjære deg, det er jo ikkje figurane i stykket som skal gå gjennom katarsis, det er jo vi som tilskodarar/lesarar. Eller har eg forstått heilt feil? Er ikkje katarsis det å få sterke sympatiske følelsar for ein tragisk karakter, for så, etter at stykket er over, glede seg over at det ikkje er deg det har gått gale med?

Men enig med deg i at moralen i stykket er flott!

I dette høvet er det nok eg som er på ville vegar ;) Men, i så fall, er Titus.. ein ekte tragedie; eg fekk sympati for fleire av karakterane og takka lykka for at det ikkje var eg som opplevde slik vondskap ;)

Mulig jeg ikke burde opplate min røst så sent på natten, men når jeg nå først har logget meg på før jeg finner køya: Er ikke katarsis = renselse, da? Sånn à la den renselsen som sjelene gjennomgår i skjærsilden, for å bli rene og slippe inn i paradiset? ("Med ondt skal ondt fordrives" i n'te potens?)

Jo, katarsis var vel noe tilskuerne skulle føle/oppleve, også slik at de tok avstand fra det som utspant seg på scenen (som f.eks. incest i Kong Oidipus, for å ta et kjent eksempel).
Altså å bli renset og "kurert", og ikke gå hjem og gjøre likeså.

Nå fikk jeg forresten lyst til å lese Fedra igjen, selv.

Det jeg liker aller mest med bokelskere.no, er at jeg blir inspirert til å lese verker jeg kanskje ellers ikke ville valgt. Siden du nevnte Moliere, måtte jeg jo bare sjekke han ut!

Misunnelsen er den sterkeste drivkraft - noen ganger kan den til og med føre til noe positivt. Håper du hiver deg med på Shakepeare-prosjektet, om enn bare delvis. Har stor tro på at The taming... vil bli en stor leseopplevelse.

Jeg blir også stadig vekk inspirert til å kaste meg over bøker som jeg har oppdaget eller blitt minnet om her inne, og derfor synes jeg jo det er veldig gøy når jeg kan gi litt inspirasjon tilbake også! Litt spesielt når jeg som i dette tilfellet har inspirert noen til å lese Molière OG Racine, ettersom jeg selv snek meg utenom all 1600-talls-dramatikken til fransk grunnfag ved kun å føre opp dikt fra det århundret på leselisten til eksamen... ;-) Og den unnaluringen ble visst overført til også å gjelde norske oversettelser. Men-men, før dere vet ordet av det, har dere inspirert meg tilbake, og så får jeg lest noe av begge gutta, jeg også. Men de får finne seg i å stille seg bak Shakespeare i køen enn så lenge!

Ja! Håper du blir med oss på Shakespeares ville veier framover. Ser fram til å høre ditt syn på de ulike stykkene ;)

Og så tok jeg visst munnen litt for full med det samme; det var jo Karamella som først nevnte Racine, ikke jeg!:-P - Surrehue og skrytepave! (Ja, jeg mener meg selv, altså.)

Her er eg faktisk litt uenig med deg Anja, altså angåande det med å heller sjå eit sykke fremfor å lese det.

Eg synes at ein først og fremst bør lese stykket, få med seg handlinga, gjere seg opp eigne meiningar, notere seg sceneanvisningane osb.. med andre ord; prøve å dramatisere stykket i sitt eige hovud.

Etter dette er det fritt frem for å ta seg ein tur på teateret, og sjå korleis andre veljer å tolke stykket =) Men den dramatiseringa vert jo på ein måte berre ein liten del av skodespelet sitt potensielle spekter.. Leser ein stykket sjølv er det mogleg å utforske ein større del av dette spekteret, og det er bra! =)

Trur faktisk at vi er heilt einige, Olav! Eg var vel berre litt dårleg til å forklare meg. Altså: eg har stor glede av å lese skodespel (det er herleg å vere sin eigen regissør!), til tross for at mange meiner ein eigentleg bør oppleve skodespel i staden for å lese dei...

Kjempemorsomt hvis du henger deg på :) Jo fler, jo bedre! Jeg må innrømme at jeg har falt av lasset når det gjelder sonettene, så dem får jeg ta fram igjen en annen gang.

Så en film om Molière på en av filmkanalene for en tid tilbake da jeg lå syk på sofaen en dag. De sender en del gode, litt smalere filmer på dagtid når folk vanligvis er på jobb og så sparer de block-busterne til kvelden! Må innrømme at jeg ikke husker så mye av den, jeg var jo syk! Jeg leste Misantropen da jeg studerte for hundre år siden, men jeg husker ikke så mye av den heller... Molières samtidige Racine derimot, gjorde et uutslettelig inntrykk den gangen med sin tragedie Fedra. Der er det store spenninger og følelser på gang innenfor et strengt fransk-klassisk drama-regime. Haldis Moren Vesaas har oversatt den for oss som ikke behersker fransk og da blir som vanlig språket praktfullt. Så også Racines Andromake på Det Norske Teatret" for et par år siden, med Ellen Dorrit Petersen og Trond Espen Seim. De strippet ned historien fra klassisk gresk drama og fokuserte på hva som skjedde med menneskene og mellom menneskene og eneste rekvisitt var et par sko! Den forestillingen gjorde veldig dypt inntrykk og jeg tror aldri jeg kommer til å glemme den!

Lurer på om den Andromake-forestillingen på Det norske ikke var en Jon Fosse-parafrase over Racines stykke? Så ikke oppsetningen, men mener å ha lest noe sånt. Uansett er det utrolig hva som kan funke på en scene med en god regissør og gode skuespillere!

Jeg var på teaterfestivalen i Avignon for noen år siden (FANTASTISK opplevelse! Men man bør nok kunne fransk...), og da så vi blant annet to høyst ulike oppsetninger av Moliêre som begge var helt uforglemmelige. Den ene var gjort så stilriktig som mulig; kun levende lys i salen, skuespillerne snakket slik man tror teaterreplikker ble fremført rundt år 1600. Etter teppefall gikk vi rundt og hermet på "gammeldags teaterfransk" resten av oppholdet. Den andre forestillingen var ble et Molière-stykke oppført à la Commedia dell'Arte. Kjempemorsomt - gjøgling og dansende "bjørn" som innslag i handlingen. Også veldig i Molières ånd, å dømme etter den filmen jeg nevnte ovenfor. Det kan godt være den samme som du så da du var syk - hvis den var kjeeeempelang (på kino pleier de å dele den opp i to forestillinger) og fransk.

Ser absolutt gjerne på Shakespeare-prosjektplanen, som sagt - synd dere har tydeligvis gjort dere ferdige med sonettene alt, jeg har såvidt snust på noen av dem, og har lenge hatt som mål å sette meg inn i flere! Men altså: jeg kan ikke love at det er tak nok i meg til faktisk å bidra i prosjektet - for tiden leser jeg veldig etter innfallsmetoden, og har generelt aldri vært god til å lese etter oppsatt plan, som sagt. Da blir det brått så mye annet som frister mer...

Leseplan er sendt til deg :), så vet du i hvertfall hvor vi er i løypa.

Det er mulig du har rett ndg Andromake ja. Jeg fikk lyst til å lese Racines stykke etterpå, og har det liggende inne som "ønske" på antikvariat.net på norsk, svensk eller dansk, uten å få napp ennå. Fransk C-språk fra videregående kvalifiserer ikke til å lese på originalspråket :( Men nå ble jeg i hvertfall fristet til å ta fram Molière igjen... So many books, so short a life!