Haruki Murakami er kanskje den første ikke-norske forfatteren jeg har lest, som har vist meg hvorfor jeg ikke burde bare putte nesa mi i nye, norske forfatteres bøker, men også ha et sideblikk til en annen type litetratur. Etter to bøker av Murakami, har han allerede rukket å bli en av mine favoritter, først og fremst fordi han skriver fabelaktige historier, med en varhet og følelse for sine karakterer som overtreffer de fleste andre forfattere jeg har lest, men også grunnet det japanske miljet hans karakterer beveger seg i. Dette er uvant, og annerledes fra det kjente norske/skandinaviske/europeiske de fleste av de karakterene jeg blir kjent med, er i.
Kafka Tamura, Nakata, Hoshino og Saeki er ingen unntak, og leseren blir godt kjent med de fleste sider disse karakterene innehar. Selv om romanen starter relativt tradisjonelt, er det allerede fra den første bihistorien (om Nakatas hukommelsestap)klart at denne historien har mer ved seg en bare en ung gutts fortvilelse over sin egen far.
Selv om historien til tider blir i overkant surrealistisk, og jeg ikke synes alle delene blir like godt vevet sammen (f.eks. er det vanskelig å begripe hvorfor lærerinnens menatruasjon skulle ha noe med Nakata og steinen til veien inn å gjøre), er dette en av de bedre bøkene jeg har lest de siste årene. Karakterene alene plasserer boka høyt opp, selv om jeg synes disse var enda bedre i "After Dark". Dessuten synes jeg det er spennede med den japanske mytologien, sjelene som går igjen, forholdet dyr og menneske og menneske og menneske, og steinen til veien inn, begrepet/fenomenet som aldri blir forklart, er genialt. Enkelte ting skal vi som lesere ikke forstå, men bare godta. Slik er det i Kafka på stranden, og jeg tror på det. Jeg tror på at det finnes levende sjeler som går igjen grunnet en sterkere overbevisning enn noe vi normalt kjenner til. Jeg tror på at kjærligheten, hatet, savnet og antipatien kan være så sterk, og jeg tror på at Kafka Tamura har en slik lengten etter forståelse for hvorfor og omtenksomhet fra sin forlatte mor at han kan bevege seg inn i dette universet. Da får det heller gå at jeg ikke skjønner hvorfor det er nødvensig å la Nakata prate med katter, hvorfor det skal regne igler og fisk, de ulike demonene, gode som onde. Muralami skriver så godt at jeg godtar det. Og da er det fint.
Sist sett
