Bokelskere.no

Og da taler vi bekmørk fantasy, krig og fordervelse og alt som lukter vondt (men selvsagt ikke fravær av håp!), og helst av episk monn - storstilt skal det være! De som har spilt Myth: The Fallen Lords vet nok hva jeg er på leting etter. Har allerede kjennskap til The Black Company- og Malazan Book of The Fallen-seriene, så hvis du er helbarka fan av en av disse, gi noen gode ord som kanskje lokker meg til å åpne nevnte bokpermer.

Ved siden av en anbefaling ville jeg satt pris på en beskrivelse eller overtalelse på hvorfor akkurat den er "boken for meg". Jeg har forøvrig blitt fostret opp med Conan og Ringenes Herre, så mitt hjerte står disse nært og burde gi en viss pekepinn. Ellers bør det kanskje sies at jeg ikke er særlig begeistret for de alt for lange seriene.

Nattkrigeren, trilogi av Olaf Havnes?

Hm... Tror dessverre ikke den er noe for meg.. Men jeg ser lenger ned du nevnte The Fionavar Tapestry; kan du anbefale noe annet av Guy Gavriel Kay?

Har lest A song for Arbonne av ham i tillegg. Lenge siden. Synes å huske den var ok. Tapestry var bedre, etter min smak. Jeg får se etter Tigania selv også!

Eg bryter inn, som vanleg :p - Olav Havnes har eg sjølv begynt på, men eg synes den vart litt...tom? Veit ikkje heilt kva det var, men eg hadde følelsen av at eg satt og stirra inn i eit tomt skal, medan eg las boka, merkleg følelse derfor måtte den avbrytas.

Guy Gavriel Kay har eg lese ei bok av, Tigania. Eg likte den ganske godt, las den på svensk så sikkert ein del eg gjekk glipp av, men eg har sett den dukke opp fleire andre stader på ulike lister over beste episk fantsy.

Ja, den har ligget lenge på min ønskeliste! Har hørt utrolig mye ros om den, eller riktig nok *lest svært positive kritikker, og som du har jeg sett den på en del lister. Kanskje et annet pluss ved den er at det bare er én bok. ;-)

Absolutt! Eg begynte på Abercrombies sin serie "the first law" her om dagen, og sjølv om den virka lovande er eg for lite dedikert/konsentrert/engasjert, til å klare å forholde meg til berre ei bok. Synd i grunn, sommaren skulle jo vere ei fin tid til å slappe av og lese mange gode seriar, men til no har eg nesten ikkje fått lese noko eg har fullført, berre funne nye ting eg vil lese ;)

Scrollet litt kjapt nedover. Har noen anbefalt The Lies of Locke Lamora? Forfatter Scott Lynch. Kanskje det kunne passe herren?

Ingen har anbefalt den ennå, vel, foruten deg da naturligvis! ;-) Det er underlig hvor mye nytt - hvor mange nye bøker - man får innblikk bare ved å spørre etter anbefalinger. Leser litt om The Lies of Locke Lamora på Wikipedia; jo kanskje vil det passe herren!

Richard K. Morgan har begynt på en fantasy serie som må kalles mørk. Han omtaler det selv som Fantasy Noir ihvertfall. Den første boken (vet ikke om det har kommet ut fler ennå) heter "The Steel Remains" og er virkelig å anbefale. Du har -en beintøff, homofil, selvdestruktiv, ex herfører hovedperson -onde alver, eller ihvertfall hinsides vår moralske beskrivelse -og generelt en gjennomført dyster stemning med visshet om at ting kommer til å gå til h@lve##.

Steven Brust sine Dragaera bøker er kanskje verdt en titt. Hovedpersonen Vlad Taltos er en snikmorder/magiker og ganske flamboyant. Den første boken i serien (på 12-13 så langt) heter Jhereg. Men jeg tror bøkene står ganske greit hver for seg.

Robin Hobb sin Farseer triologi er kanskje også å anse som litt mørk. Den handler faktisk også om en snikmorder, som er uekte sønn i en adelsfamilie. Og der i gården er visst snikmorder standard utdanning for uekte sønner. Jeg synes å huske den var ganske underholdende.

Innen film er nok noir min yndlingssjanger, men vet ikke om det er det jeg er på utkikk etter i fantasy. Nå spørs det selvfølgelig hvor godt plassert den betegnelsen er på Morgans bøker; med noir forbinner jeg mørke omgivelser, hardkokte karakterer, en historie hyllet inn i mysterier, og ikke minst en klype seksuelle spenninger og slemme kvinnfolk. Jeg noterer meg imidlertid anbefalingen!

Har hørt mange lovord om Assassin's Apprentice, tenker å sjekke den ut så fort jeg får tid og høve.

Nå er jeg ikke så veldig belest innen fantasy-sjangeren, med unntak av Tolkien og til nøds Lewis. Navnene Dragaera og Vlad gir meg likevel visse assosiasjoner. Dracula, anyone?

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Narnia, men hvilken er den første boken i serien? Hvilken skal man begynne med?

Den første boka heiter "Drømmen om Narnia", den har i grunnen ikkje så mykje med resten av serien å gjere, anna enn at vi får høyre korleis Aslan skapte Narnia (med ein sang trur eg det var), korleis Narnia er knytta til vår eiga verd, og vi får eit første møte med Jadis (den hvite heksa).

Personlig synes eg dette er den svakaste boka i serien, kanskje med untak av "prins Caspian", men uansett så er Narnia ein flott, liten serie som er verdt å få med seg.

Ikkje så veldig mørk og dyster, men med mange allusjoner til Bibelen.

Den første boka heter The Magician's Nephew. Håper du vil kose deg med denne serien

Har alltid trodd det var enten Drømmen om Narnia eller Løven, Heksa og Klesskapet. Mange takk for å sette meg på rett kurs, så og si. ;-)

Du har helt rett; boka heter Drømmen om Narnia i norsk utgave. Løven, heksa... er bok nummer to

... men er ikke egentlig det beste aa begynne med Loeven (sorry, engelsk tastatur), heksa og klesskapet ? Saann for historien/leseopplevelsens del?? just my two cents... =)

... foroevrig ikke min favorittlitteratur - har en tendens til aa holde med JRRTolkien i den debatten ...

Jeg er også større Tolkien enn Lewis-fan. Enig i at man kan droppe The Magician's Nephew og heller starte med The Lion... Digresjon: det var en herlig opplevelse å sitte på pub'en The Eagle and Child (eller The Bird and The Baby, som Tolkien kalte den) i Oxford, drikke øl og lese bok...

Den første boka gir et utgangspunkt for å forstå Narnia som sted og hva som er bakgrunnen for hovedkonflikten i serien. Ikke noen super bok, men er kjapp lesing og helt greit å ha med i bagasjen.

Jeg kan se "Vlad", men "Dragaera"? Jeg tror nok også den godeste Brust er klar over Vlad Tepes assosiasjonen, men det er altså ikke vampyr bøker.

Og endå meir far fetched kan det bli. For i Kostovas fantastiske forteljing, "the Historian", driver Vlad Tepes å distrubierer mystiske bøker med drageikon til lovande historikere. Då vert det Drag --- on ;)

Uansett høyres seriane du nemner spennande ut, likar karakterar som bryer med dei tradisjonelle fantasy arketypane!

Ok, den var kanskje litt far fetched... Dra ----- cula ;) Med litt fantasi - og dårlig uttale - passer det godt. Tror nok jeg må prøve ut flere fantasy-bøker, ser at veldig mange her inne på forumet er ganske så hekta; det tar jeg som et kvalitetstegn.

Anja! Nå leser du "The Fionavar tapestry" i ferien!!

Ok ok... Jeg skal skjerpe meg ;)

Dere har begge utpregede, tørrvittige, assosiasjons-hjerner. Jeg bøyer meg i støvet!

Ser at ingen har nevnt Joe Abercrombie sine bøker og disse tror jeg er midt i blinken for deg! Den første trilogien hans er god på en litt sånn skitten og møkkete måte (gritty som de sier på engelsk..) hvor folk harker og hoster blod og blir drept på grusomme måter og alt er mørkt og fælt, men den er også ganske morsom siden alt er gjort med et lite glimt i øyet.

Veldig karakterfokusert fantasy, men gir deg fortsatt en god følelse av verden rundt samtidig som han sniker seg unna (og gjør litt narr av) de verste fantasyklisjeene.

Bloggen hans er også ganske fornøyelig innimellom.. Joeabercrombie.com

Har ikke hørt om "The blade itself" og de andre av Abercrombie sine bøker tidligere, det er et uutforsket område for meg. Måten du skildrer trilogien på er lokkende og absolutt verdt min oppmerksomhet, men hvis jeg skal være kresen må jeg si at det ikke er noe slikt jeg er på utkikk etter, i det minste i første omgang. Med mørk mener jeg ikke mørk som i en eller annen traurig og fandenivoldsk bygd i Finnland, men mørk som i noe mer - hva skal jeg si? - religiøst, mytisk kanskje, uhellig, en stemningsfull ondskap som ikke er bare kvalm og lattermild, men gruvekkende. Svart humor er enestående, men nå er jeg på leting etter noe storslått fremfor up close and personal, om jeg så må lide meg gjennom arketyper og klisjéer. ;-) Men kanskje har jeg misforstått trilogien, det jeg undrer mest på er din formulering "gir deg fortsatt en god følelse av verden rundt". I hvilken grad er dette gjeldende?

Hehe.. Høres ut som du har såpass spesifikke ønsker at du kanskje burde skrive en fantasyserie selv?

Vet ikke helt hva jeg mener, men jeg får ihvertfall bedre følelse av verden rundt når den skinner igjennom det som blir fortalt og kanskje hintet til, istedet for en påklistret forklaring om hvordan ting fungerer i verdenen (gjerne av en gammel vismann som dukker opp tidlig i romanen) Jeg likte trilogien hans ihvertfall. Den var mer "realistisk" enn andre fantasybøker og bedre skrevet enn mye annet jeg har prøvd meg på.

Men så "storslått" (om jeg forstår din mening av ordet) er den jo ikke. Der er det nok andre som er bedre, ihvertfall om du kan lide deg igjennom arketyper og klisjèer som du sier. Men da må nok noen andre hjelpe deg.

(Lovecraft er jo storslått og grufullt, mystisk og uhellig så det holder, men high fantasy er det vel ikke. Men har du ikke lest han er det jo absolutt noe man må gjøre!)

Hehe, kjenner igjen den påklistrede forklaringen, det hender også av og til når folka støter på et monster. "Å nei, se! - det er en Jarduisk Krogniathos! Hvor rart å støte på en slik her! Jeg som trodde de døde ut i Den Store Store Krigen i år 2750, da Hermann den grusomme kongen av Salinas feide over landet med sin Lysstav? Nå er vi ferdige, for Krogniathoser er viden kjent for sine lange tenner og sin evne til å hypnotisere unge mennesker som oss!"

Lovecraft har jeg lenge ønsket å lese, neste gang jeg snubler over Necronomicon skal jeg kjøpe den. ;-)

Neineinei... dropp 'Necronomicon' eller andre slike merkelige sammensetninger - get the complete works =)
Min favoritt er 'The Mountains of Madness' - en av de lengre (ca 130 sider)

Kjenner til det meste av norsk fantasy, men har knapt lest noe av dem, noe mer enn de første kapitlene og blitt skuffet. Av norsk har jeg ennå ikke lagt hendene på Song for Eirabu, som i det minste har fått gode anmeldelser og en ganske stor leserskare. Takk for anbefaling og takk også for ros. ;-)

Hvis du har noen interesse for dark urban fantasy kunne kanskje Already dead av Charlie Huston være noe. Fortjener neppe beskrivelsen episk, men kanskje sverdbrigaden fortjener en ferie?

Boken handler om Joe Pitt, som er en vampyr som lever på Manhattan. Det er en rå og brutal verden, hvor den eneste måten å overleve på i lengden er å alliere seg med en av de mektige vampyrklanene som har delt Manhattan mellom seg. Joe Pitt går naturligvis sine egne veier... Boken er på ett vis en standard krimbok, med Pitt som den hardbarkede detektiven. Men jeg syntes settingen og stemningen i boken gjorde den interessant.

Med all respekt og all takk for oppmerksomhet, men urban fantasy er jeg ikke interessert i. Når jeg leser om "sverdbrigaden" er jeg som fisken i vannet; kanskje fortjener den ferie, men nå har jeg jo ferie selv. ;-)

Hei :)

Ikke mening å buse inn, men selv om jeg ikke har lest noe av det du nevner annet enn Ringenes Herre (+ litt Conan comics), så har jeg lyst til å anbefale Michael Moorcocks Elric of Melniboné til deg.
Dette er første bok (? - egentlig litt usikker på det, men den er i alle fall bra å begynne med tror jeg) i en ganske så episk saga som utfolder seg på tvers av tid og dimensjoner - jeg har selv ikke fått lest mer enn 5 bøker men det er ganske så fascinerende lesning.
Også relativt korte bøker (ala LotR hvis man tenker på den som 6 bøker) - men i Elric går det an å ta pauser mellom bøkene om man vil :)

... og ganske så mørkt inhold også, må man vel si ... kan nevne et sverd som sluker sjeler, bl.a. - Inspirasjonskilde til den opprinnelige Warhammer Fantasy -verdenen (om du spiller rollespill har du kanskje hørt om dette... ;) )
Cheers :)

Neinei, du buser ikke inn! Førsteinntrykket jeg får av Elric-serien (når jeg googlet den) minner meg om Conan; lurer nesten på om det var en karakter i Conan som het Elric eller Alric eller noe i den dur (* nei faktisk husker jeg nå det er en karakter i Myth: The Fallen Lords som heter Alric!). Jeg skal ta en nær kikk på serien, den så interessant ut - sverd og sandaler og likhvite krigere, kan det bli bedre?

Det sverdet du nevner gir meg assosiasjoner - siden du er inne på det - til Archaon i Warhammer Fantasy, var en ivrig samler av Chaos noen år tilbake. ;-) Vet dog ikke om det var ham du siktet til. Og skål for anbefalingen!

Eg er litt usikker på om "Malazan Book of The Fallen" serien går under kategorien mørk fantasy, men no har ikkje eg lese meir enn dei to første bøkene i serien, så kan hende den vert mørkare. Uansett så vil eg anbefale serien, på grunnlag av dette magre innhogget. Eg likte spesielt godt måten skjebnen til dei ulike karaktergruppene vart fletta inn i kvarandre, og forholdet mellom gudane og menneska, som minnar litt om forholdet ein finner hos Homer.

Tilbake til dark fantasy. Eg kan anbefale to seriar som eg ville plasere i denne "genren". "The Song of Ice and Fire" av George R.R. Martin og "The Sandman" av Neil Gaiman (Berre spør om du lurer på noko angåande desse seriane).

"The Dark Tower" serien til King, er vel også dark fantasy, men eg veit ikkje heilt om eg vil anbefale denne.

Mange takk for anbefalinger! En god kamerat har fortalt meg en del om A Song of Ice and Fire, og jeg må si at "rosekrigsettingen" (om vi kan kalle den det) frister meg veldig til å gi meg i kast med serien. Kan du forresten fortelle meg litt om The Sandman?

Det må vel nevnes at kravet om mørke og elendighet bare er et utgangspunkt, da jeg ikke har særlig kjennskap til denne siden av sjangeren; jeg har ingenting imot den trivelige og kanskje naive fantasyen, den mer eventyrlige snarere enn (skitten)realistiske. Var en ivrig leser av Tidshjulet en tid tilbake, men falt imidlertid av lasset i midten av åttende bok, fordi jeg ble så himla lei av kjolekniplinger og flettenapping side opp og side ned, magien fra første bok hadde forsvunnet. Nåvel. Det som gjør Ringenes Herre så vidunderlig synes jeg er motsetning mellom matglade Hobsyssel og industrielle Mordor – eller mindre konkret, balansegangen mellom det gode og det onde, kontrasten, det ene som styrker det andre, at det finnes både lys og mørke og at begge kommer til uttrykk.

Føler for å vekke denne litt til live igjen... A Song of Ice and Fire er en episk serie, i alle ordets betydninger. Den er storslått, overveldende og vakker samtidig som den er mørk, nådeløs og generelt ganske så jævlig. Martin må vel være verdens best (eller verste?) forfatter når det gjelder å drepe karakterer man begynner å få et forhold til... ellers er The Gentleman Bastars-serien av Scott Lynch noe jeg ikke kan anbefale nok, uten tvil noe av det beste og mest morsomme jeg har lest (men gjør deg selv en tjeneste og les den på engelsk. Jeg vet ikke hva den norske oversetteren gikk på da han oversatte "Gentlemen Bastards" til "De veloppdragne kjøterne". Huff.

Enig i at Song of Ice and Fire har mykje til felles med rosekrigen - det at adelen kjempar om makta, og at utfallet ikkje har noko å seie for dei lavare klassene, anna enn den elenda krig fører med seg, men i tillegg til denne maktkampen ligger det ein obskur fiende på lur, som kan trur heile verdsordenen, og det er endå ltt uklart om det er "Ice" eller "Fire" som er "the big bad".

Sandman: Ein veldig kompleks serie, så vanskeleg å forklare. Serien handlar vel eigentleg om "Dream" (Morpehus eller på norsk "Ole Lukkøye") som er ein av dei 7 evige (endless = Destiny, Death, Dream, Destruction, Despair, Desire og Delirium (tidligare Delight). Dei er ein slags gudar, men heva over gudane fordi dei er evige, kvar av dei har sitt eige domene som står til namnet.

Sandman har også eit fantastisk persongalleri, med alt frå ”historiske” personar som Marco Polo, Shakespeare og David Letterman, til mytologiske skikkelsar som Odin, Ishtar og Bast, bibelske karakterar som Kain, Abel, Eva og Lucifer, og karakterar frå litteraturen som Titania og Batman.

Serien har vel i grunnen ikkje ei bestemt hovudhistorie, men mange små som lager ein flott heilskap, fleire av karakterane går igjen gjennom heile serien.

Tidshjulet synes eg er ein veldig bra serie, den tok på en måte over for Ringenes Herre, i alle fall i mitt tilfelle, men du har rett i at den køyrer seg fast ein stad mellom 6 og 10 bok. Enig i at den første boka er best, det er noko eige med landsbytullingar på flukt frå vonde makter.

Kjolekniplingar er det mange av, men det som irriterer meg mest med serien er mangelen på sex, vald og døde hovudpersonar. Noko George Martin i stor grad kan tilby deg ;) Likevel bør du prøve å fullføre den, Sanderson gjorde ein fantastisk jobb i den siste boka, ”Gathering Storms”, så no kan ein endeleg skimte ein slutt.

Slik du framstiller Ringens Herre, med natur mot industri, får du meg til å sjå likskapar med ”Markens Grøde”, det var noko eg faktisk ikkje hadde tenkt på før =).

Eg las RH første gang då eg var 8 år, og synes den var fantastisk, men etter filmen kom og alle plutseleg skulle lese boka, synes eg den mista mykje av sjarmen.

Men den første delen, når handlinga går føre seg i Hobsyssel, trur eg er den største leseopplevinga eg har vore bort i, eg er nemlig litt svak for landlig idyll med grøne åsar og blømande enger, ja også landsbytullingar på flukt frå vonde makter.

Vet du forøvrig at Universal Pictures skal filmatisere The Eye of The World? Det ligger ikke ute mye informasjon, annet enn at den skal være ferdig i 2011. Mon tro hva man skal forvente - kan ikke si jeg er voldsomt optimistisk, men blir morsomt å se hva de kan brygge sammen likevel, om så bare for å ha noe å irritere seg over.

Det var gode nyheter så tidlig på morgonkvisten. Eller var det det? Eg har alltid sett for meg Wheel of Time som ein stor tv-serie, ikkje ein skarve film. Men, ja det skal bli svært spennande å sjå kva dei kan få til.

Casting liste kan dei få av meg. Eg og ei veninner hadde nemlig den merkverdige hobbyen å finne skodespelarar som passa til persongalleriet i dei bøkene vi likte =).

Til neste år kjem også "song of ice and fire" som tv serie, det vert eit stort år!

Og la oss ikke glemme filmatiseringen av Hobbiten, når nå den måtte komme, 2011 eller 2012. ;-)

Hehe, ja det er sannelig noe eget med småkårsfolk som redder verden og bare prøver så hardt de kan å overleve - slik at de omsider en dag kan dra hjem, fortsette å pløye åkrene og spise kålsuppe. Jeg får vel bite i meg Nynaeves sutring og prøve å fullføre serien! Og slik bør det være.

Det er første del av Ringenes Herre som også for meg gir størst leseopplevelse, kanskje er denne delen endog også min største leseopplevelse noensinne, det er så mye glede å finne på de sidene, og så mye unyttig for historien som til dømes Tom Bombadil, vertshuspreik og sopp-plukking, ja for ikke å nevne all den plassen som er satt av til måltider og naturskildringer! Det er nesten som i Asterix, hvor det eneste Obelix tenker på er villsvin og hvert eventyr blir avrundet på lykkeligst tenkende vis – en bankett!

Sarumann er en glimrende karakter i Ringenes Herre. Tolkien skriver noe slikt som at hans hjerne er satt sammen av tannhjul, og mye mer med ham kan sikkert tolkes opp mot industrialisering. Hobsyssel har jeg hørt lest opp mot det såkalte "Merry England", og da får sannelig "Lutringen av Hobsyssel" en ny betydning, hvis man da ønsker å lese det allegorisk. Hehe, hobbiter er vel selskapelig anlagte Isak Sellanråer. ;-)

Småkårsfolk som reddar verden er vel eit kjent trekk i svært mange fantasy bøker, og eg synes stort sett at det funkar ganske bra. Eit unntak som eg kan komme på: Shannara serien til Terry Brooks. Den er usedvanleg kjedeleg.

Øy! Ikkje snakk stygt om Nynaeve, ho er min favortitt karakter gjennom dei fleste bøkene ;)

"Merry England" var ei god skildring av Hobsyssel, eg synes også at Irland kan minne litt om det, men det er vel meir aktuelt å samanlikne Irland med det landet i vest, alvene reiser til for å bli lykklige igjen.

Dvergene er griske og vulgære, alvene er emo og menneska er, ja menneske, så det er hobbitene eg kan kjenne meg mest igjen i, og som interesserer meg mest. Eg kunne godt tenkje meg ein stor bokserie som berre skildrar hobbitane sin livsstil. Sopp-plukking og bygdedans er i alle fall meir spennande enn den sutringa som 1/3 av Ringens Herre består av.

Eg synes i grunnen Hobbiten er ei betre bok enn RH, fordi den er betre til å skildre det som er koseleg, trygt og naturskjønt.

Sarumann synes eg også er ein interessant karakter. Eg veit ikkje om Tolkien bevisst har plassert han i ei slik rolle (eller om det er fortolkning), men det du skriver om at han kan stå for verdsindustrialiseringa høyres fornuftig ut, Tolkien var nok ein liten, nostalgisk naturelskar.

Shannara-serien ja, hm, den hoppet jeg av på side hundre eller noe der. Av god grunn, vil jeg driste meg til å påstå! Det meste av plotstrukturen og andre trekk syntes da som ren kopi av Ringenes Herre, og ikke bare en kopi men en dårlig kopi, hvor karakterene var uinteressante og grunne, og språket var ikke noe videre å skryte om det heller. Nei langt ifra, den siden jeg hoppet av på skildret en scene hvor Shea og Flick og en eller annen annen unge gikk seg vill i en myr og ble overfalt av et slags monster, på denne siden ble ordet "fangarm" brukt forbannede tretten ganger, om ikke mer ... Jeg holdt ikke ut, og leste heller Ringenes Herre på nytt - en god investering! Hvor mer fascinerende er ikke Orodruin fremfor Skallefjellet? Og Gandalf fremfor Allanon?