Jeg leser Regines bok nå, og ser at den har fått noen terningkast allerede. Akkurat det stusser jeg meg litt over. Det er fint at folk liker boka, men hvordan kan man vurdere om det ei 17-18 år gammel jente skriver om en grusom sykdom, er bra eller dårlig? Hvordan avgjør man om man skal gi en sånn bok en firer eller femmer for eksempel? For meg virker det litt brutalt, egentlig...
Men det jeg reagerer enda mer på er at folk gir terningkast til Anne Franks dagbok. Legg merke til dagbok, ikke en blogg fritt tilgjengelig for hele Norge. Anne skrev om utrolig personlige ting, som om det var en god venninne hun betrodde seg til, selv om hun etter hvert så en mulighet for at boka kunne bli publisert etter at krigen var over. Og dette har folk gitt terningkast til?
Jeg bare lurer på hva dere andre tenker, og om dere gir sånne bøker terningkast eller ikke. Ikke meningen å være sur og dømmende. :)
Viser 13 svar.
Terningkast representerer vel stort sett bare hvor godt vedkommende liker boka? Til tross for at våre terningkast offentliggjøres gjennom denne nettsiden er det vel ikke noe mer sært å gi et terningkast enn å si til noen om en bok at man liker den, eller ikke. Jeg kan godt skjønne at du reagerer på om noen gir et terningkast du er fullstendig uenig med, men hvis du er enig i at et terningkastesystem eller noe sånt er kjekt å ha så må det vel kunne brukes om alle bøker?
Det er sant. Men når folk diskuterer sier de ikke bare "denne boka likte jeg ikke så godt", og ferdig med det. Folk bruker også utrykk som "drittbok", "dårlig språk", "usannsynlig handling" "gjesp!" og sånne ting. Og når jeg gir en bok en toer er det samme som å si at denne boka var bortkastet tid og jeg kommer aldri til å anbefale den videre, ikke bare at jeg ikke likte den. Nå vet ikke jeg om de bøkene jeg nevnte har fått toer, men poenget mitt er at det er som regel en grunn til at man ikke liker en bok. Ikke bare smak. Derfor føles det unaturlig for meg å bedømme så personlige bøker. Men det er helt greit at folk er uenige.
Jeg har gitt terningkast seks til Anne Franks dagbok fordi det er en bok jeg aldrig glemmer. Det er MANGE år siden jeg leste den og den gjorde en stort intrykk på meg som ung jente den gang.Opplevelsen av å lese om hennes historie gjør at man vill bidra til en bedre verden- terningkast seks.
Det kan vel ha like mye å gjøre med opplevelsen kanskje... kanskje gir du bra ternigkast til en historie som treffer deg og som du ser verdien av å formidle i, mens andre mindre "viktige" historier, som ikke berører deg på samme måte kan få dårligere. Jeg vet ikke egentlig, for jeg synes terningkast er vannvittig vanskelig å sette på bøker...
Ja, du sier noe der...
Jeg synes ikke det er brutalt. Sanne historier er ikke private lenger når de utgis, de blir allemannseie. Det er produktet, helhetsinntrykket som blir vurdert med terningskast, det er ikke en vurdering av smerten og lidelsen. Jeg kan skjønne at det er tøft å få tilbakemeldinger på sin personlige historie, men det må en være forberedt på når en velger utgivelse.
Selv om skjønnlitterære "fantasifortellinger" er en annen kategori er også det privatpersoner som har brukt veldig mye tid i skriveprosessen og det kan være sårt og vondt for dem også å bli slaktet av kritikerne og knapt selge.
Dette er to forskjellige ting, men har likevel til felles at det er en privatperson som gir av seg selv og tiden sin og som må være klar for kritikk.
Men produktet blir jo påvirket av smerten og lidelsen, så det blir jo en vurdering av akkurat det uansett hvordan man vrir og vender på det?
Selvfølgelig er forfattere som skriver skjønnlitteratur også sårbare for kritikk de også, men jeg synes ikke det er helt sammenlignbart likevel. Selv om de legger mye av seg selv i boka kan de i en eller annen grad gjemme seg bak fiktive karakterer og historier. Du kan ikke påstå at det gjør like vondt å få en toer for en krimbok som en fortelling om det vondeste du har opplevd. Det får jeg ikke til å stemme i hodet mitt i alle fall.
Men nå kom jeg på at jeg har jo gitt terningkast til tegneserier basert på sanne, triste historier. Så jeg motsier kanskje meg selv litt nå... Hm.
Jeg tror at man må ha et profesjonelt forhold til seg selv og egen historie dersom en velger å selge den, enten det er i bokform, som film eller noe annet. Når en velger å dele sin historie i offentlighet risikerer en kritikk og må være sterk nok til å ta den, og å følge en eventuell offentlig debatt. Det er jo ikke lidelsen og erfaringene som blir kritisert, men et ferdige produktet, formidlingsevnen osv. Jeg tror de som velger å utgi sin historie bør gå mange runder med seg selv før de tar steget ut. Det er ikke gitt at responsen bare blir positiv.
Det er noe annet å kamuflere sin historie i fiktive personer, helt klart.
Jeg har ikke utgitt bøker, så dette er bare mine tanker om det. Det ville vært interessant å høre fra noen som har personlig erfaring med dette.
Jeg skjønner hva du mener, men jeg er ikke helt enig likevel. Når vi vurderer en bok er jo skrivemåten det vi legger mest merke til. Men Regine og Anne har ikke fått utgitt bøkene sine bare fordi de var flinke til å skrive, men fordi de hadde en historie å fortelle om noe de færreste kan forestille seg hvordan er. Det er, tror jeg i alle fall, først og fremst historien som treffer folk (selv om det selvfølgelig hjelper at begge var ganske flinke til å skrive). Da synes jeg formidlingsevne osv betyr mindre, og jeg klarer ikke å vurdere en sånn bok på samme måte som skjønnlitteratur.
Men det er bare meg og min sentimentale mening, og det er helt greit at folk er uenige. Jeg kan forstå det mer nå som jeg har lest svarene deres. :)
Jeg liker både Regines bok og Anne Franks Dagbok, og kunne godt å ha gitt disse terningkast 5.
Grunnen til at jeg kunne gitt Regines bok dette er at hun er en dyktig forfatter, selv om dette ikke egentlig ble skrevet for å gis ut fra starten av. Hun skriver med om livserfaring og en innsikt i grusomhet som gjør at du tenker over hva du selv ville gjort i samme situasjon. Boken (og bloggen, noe jeg også ville gitt samme terningkast) er en tankevekker uten like. Også er det jobben familie og forlag har gjort med å velge ut hvilke innlegg og kommentarer og bilder som skal være med. Det er hele "pakken", og den inkluderer både bursdager, festivaler, cellegift, sykehusbesøk, fotografering, raseri, redsel, glede, sorg og savn. Alt i livet til ett ganske vanlig, men likevel unikt menneske som er ute på en veldig vanskelig prøvelse.
Anne Franks dagbok vil jeg klassifisere som bra, fordi dette gir ett unikt innblikk i en krig og en situasjon som vi (heldigvis) ikke har mulighet til å gjøre oss erfaringer om selv. Vi kan bare tenke oss hvordan det var, og her også gjelder dette som en hel pakke. Det er en dagbok, og det er noe av det som gjør den bra. Fordi vi får høre om alt Anne Frank opplevde, både glede og sorg som hun betrodde sin "kjære Kitty". Det er opplevelsen leseren får av bøkene, på godt og vondt.
Men ja, jeg skjønner at du lurer, og det er ett "vanskelig" terningkast å gi. :)
Det var et fint fornuftig svar. Men hva må til for at du skulle gitt disse bøkene en sekser da, bare for å spørre om det? :)
Jeg får liksom lyst til å gi begge disse to en sekser og all verdens gullmedaljer. Regine fordi hun har åpnet øynene til folk og engasjert mange til å støtte en utrolig viktig sak, og Anne fordi hun, som du sier, gir et unikt innblikk i en krig, og gir et ansikt til et av de mørkeste kapitlene i verdenshistorien... Så jeg er synes det er vanskelig å "dømme" historiene deres.
Er nok litt for sentimental, jeg. :p
Grunnen til at Regines bok ikke får sekser, er fordi så mye fra bloggen mangler, og jeg har lest hele den fra før. Det er eneste grunn. Jeg skjønner at det hadde blitt en lang bok.
Anne Franks dagbok kunne like gjerne fått 6 som 5, men i og med at den er skrevet som dagbok, og ikke for offentligheten, så er den litt "vanskelig" å komme seg igjennom. Det har ikke med innhold å gjøre, for hadde en terning hatt 10 sider, hadde den nådd opp dit.
Er utrolig sentimental i forhold til slike bøker, og kan godt lese hele på en gang for så å sitte å gråte i noen timer etterpå, og jeg har planer om å lese mange flere i samme kategori. Det blir på en måte terapi. På en eller annen "bestialsk" måte, er det beroliggende å tenke "jeg er glad det ikke er meg!", men likevel tenke igjennom hvordan du hadde reagert i samme situasjon. Stygt å si det, men regner med jeg ikke er alene. (håper i alle fall det) :)
Ok. :) Tror jeg skjønner det litt bedre nå.
Sist sett
