Den svakeste romanen Dag Solstad har skrevet? Jeg gledet meg stort til å lese denne. Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen er tynn suppe på flere måter. Tynn som i veldig kort. Tynn som i totalt sett et godt stykke unna den vanlige Solstadske litterære kvaliteten (dog med noen fine setninger innimellom). Solstad gjør her hovedsakelig et forsøk på meta-litteratur ved å kommenterer deler av sitt eget forfatterskap (jf. de to tidligere bøkene om Bjørn Hansen), før han avslutningsvis gjør et særdeles halvhjertet forsøk på samtidsanalyse (metoo). Anbefaler for øvrig Morgenbladets podcast med litteraturkritiker Bernhard Ellefsen om denne boka.